Statsborgerprøven i Aftenposten hadde jeg bestått med glans. Jeg fikk alt riktig, bortsett fra spørsmålet med feil fasit.
Likevel reagerer jeg ikke først og fremst på strykprosenten (en av fem strøk i 2018). Jeg reagerer på spørsmålene.
Prøven fremstår som en leksjon i velferdsstatens rettigheter. Du skal vite om alt som er gratis. Du skal vite om alt du har krav på. Du skal kjenne til tilbudene.
(Blant annet: Tilbudet om kontantstøtte. Retten til fastlege. Gratis behandling hos tannlegen for alle under 18 år. Gravide kvinner betaler ikke noe for svangerskapskontroller. Staten betaler for offentlige sykehusopphold. Du betaler 25 prosent hos tannlegen hvis du er mellom 18 og 20 år. Tilbudet om gratis vaksine til alle barn og unge. Tilbudet om barnepass i skolefritidsordning/aktivitetsskole. Offentlig grunnskole er gratis. Stipend og lån for høyere utdanning.)
Det blir helt håpløst.
Som den ferske debatten om IS-krigere illustrerer bør statsborgerskap handle om tilhørighet, identitet og forståelse for – og ikke minst lojalitet til – vår statsforfatning.
Prøven bør handle om kunnskap om Norge som nordmenn generelt har. Om vår kultur, vår historie, våre stedsnavn, våre skikker, våre verdier og våre normer. Om dugnad og om kongens valgspråk. Om plikter og om arbeidsetikk. Om respekten for å bidra til fellesskapet, og ikke om krav knyttet til hva man kan få.
Med denne prøven kvalifiserer vi bare nye klienter til velferdsstaten. Det er nitrist.
Det beste hadde vært om vi helt fjernet denne naive muligheten til å gjette seg til norsk statsborgerskap. Vi er i et paradigmeskifte med omfattende nytenkning om migrasjon og innvandring. En frys i denne typen uhensiktsmessige prøver er et fornuftig strakstiltak.