Innvandring

Skriker etter mangfold?

Stadig flere tør å ta til ordet for bosettingspause av innvandrere i Oslo, men noen er like bakstreversk og hevder at det er bydeler i Oslo som "skriker etter mangfold". Virkelig?

Leder av Minotenk, Linda Noor, ønsker bosettingspause av flyktninger i Oslo, det er symbolpolitikk, sier Umar Ashraf og Hasti Hamidi i Dagbladet idag.

Sistnevnte er styremedlem i Interfem (der for øvrig den ikke ukjente Sumaya Jirde Ali er nestleder), som presenterer seg som «en partipolitisk nøytral tankesmie for individer som utsettes/har potensiale til å bli utsatt for rasisme og sexisme». Han er også organisatorisk leder i Salam, en organisasjon som har mål av seg om å «fremmer et inkluderende og trygt miljø for lesbiske, homofile, bifile, transpersoner, og/eller andre ikke-kjønnsnormative med minoritetsbakgrunn i Norge». Salam synes å samarbeide tett med Interfem, der sistnevnte har en styreleder med navn Hanan Aouicha Sofia Benammer som kan være den samme som har skapt debatt om snikfilming og rasistiske konspirasjonsteorier i teaterforestillingen Ways of Seeing.

Enda mer interessant er førstnevnte. Umar Ashraf presenterer seg nemlig som styremedlem i nettopp i Minotenk. En organisasjon som har statsstøtte på 4 millioner kroner hvert år, men det må stå dårlig til med den interne kommunikasjonen siden de fører debatten i det offentlige rom. Formålet til Minotenk er «problemstillinger og utfordringer knyttet til det flerkulturelle Norge, og bidra til økt kunnskap, forståelse og toleranse».

Ashraf og Hamidi mener at hvis Norge skal lykkes med integreringen må hele Norge ta (sitt) ansvar, inkludert Oslo. De sier videre at det finnes bydeler i Oslo som «skriker etter mangfold», som på Vestkanten.

Tankegangen deres er enkel: Bydeler som «skriker etter mangfold» har ikke like mange med innvandrerbakgrunn som bydeler der «mangfoldet» ikke akkurat har vist seg å være en suksesshistorie. Så det er vel så som så med hvor mange som «skriker» etter slike problemer. Derfor også «white flight» (hvit flukt), som kronikørene avviser, fordi det er en klassereise, en «resource flight». Men hvordan skal Ashraf/Hamidi forklare at det er en sammenheng mellom jo flere ikke-vestlige som flytter inn, jo flere nordmenn flytter ut? Får nordmenn mer ressurser av ikke-vestlige som naboer? Ressursterke med innvandrerbakgrunn flytter nok også ut, mon tro hvorfor? Er de mett av «mangfoldet»?

Det underliggende er at det er nordmenns ansvar å integrere innvandrere. Det må være en av de mest morbide forestillingene i vår tid. Flytt hvor som helst i verden som nordmann og du må brette opp ermene, tilpasser deg og legge energi i å bli akseptert i den nye kulturen og av befolkningen.

Bare ikke i Norge (og noen andre land – som Sverige). Hvis Ashraf/Hamidi hadde noen som helst menneskelig tenkeevne eller erkjennelsesevne – det vil si en evne til abstrakt tenkning om hvordan menneskepsyken er skrudd sammen, hadde de forstått at det er en veldig dårlig idé å plassere innvandrere i et miljø med rike mennesker på vestkanten i Oslo.

Felles for alle mennesker er at vi ønsker å ha det trygt og gjenkjennelig rundt oss. Det gjelder spesielt barn. Skal barn kunne kunne føle trygghet og være i stand til å utvikle seg sosialt må de kunne identifisere seg med omgivelsene, med andre barn i nærmiljøet. Det er derfor etniske minoriteter klumper seg sammen. Det kalles sosiale behov, Ashraf og Hamidi. Vi har alle behov for å ha kontakt med andre mennesker rundt oss. Barn ønsker å se like ut. Hvilke tilbakemeldinger omgivelsene gir, påvirker selvbildet vårt.

Å kjøpe leiligheter i et område hvor snittprisen ligger på 80.000 kroner per kvm for å plassere ikke-vestlige innvandrere i et område hvor ungene går med merkeklær, dyre smarttelefoner, som får omtrent alt det de peker på, må være oppskriften på fremmedgjøring. Vi gjør innvandrerbarn en bjørnetjeneste med å vokse opp i et slikt miljø med foreldre med begrensede ressurser. Det er smått ubegripelig hvordan en kan jobbe med integrering når en er så blottlagt for basal kunnskaper om mellommenneskelige relasjoner. Til gjengjeld sier det kanskje noe om hvorfor integreringen går så trått.

Det å flytte ikke-vestlige innvandrere inn i Norges dyreste boområder er ikke bare et idiotisk forslag, det er også et hån mot skattebetalerne i Norge. Hvor mange nordmenn ønsker seg ikke en feiende flott leilighet på Oslo vest? Kanskje særlig mange av dem som nettopp bor i «mangfoldet», men vi har ikke råd. Vi må spare og planlegge.

Ashraf/Hamidi tilhører gruppen livsfjerne mennesker som tror at penger vokser på trær. Det er bare å finne frem stigen, plukke ned og dele ut. Ønsket om mer – og mer og mer – økonomiske midler for å styrke tilbudet i nærmiljøer, til økonomisk utjevning til innbyggere med minoritetsbakgrunn, samt omdirigere flyktningstrømmen til vestkanten av Oslo, vil neppe gi bedre integrering. Sannsynligheten er større for at vi får en mer og mer kravstor innvandrerbefolkning.