Moral og kultur

Hvor kommer troen på det vellykkede multikulturelle samfunnet fra? Hvilke konkrete historiske erfaringer er det som skulle tilsi at kulturer med ulike oppfatninger av hva som bør gi straff og belønning, skulle ende opp med harmoni?

Jeg har begynt å engasjere meg mer og mer i hvordan Norge, Europa og verden utvikler seg og ikke minst hvorfor. For å finne ut mer av hva som skjer og hvorfor det skjer, har jeg begynt å lese medier og bøker som går dypere enn den ofte lettbente og overfladiske nyhetsutvelgelsen og nyhetsvinklingen som man finner i tradisjonelle medier.

Positivt kultursjokk

Da jeg skrev min hovedoppgave på Landbrukshøyskolen (1985) om utviklingen av bygdekulturen i bygdesamfunnet Rissa under det store hamskiftet på slutten av 1800-tallet, måtte jeg sette meg inn i hva kultur er. Schein forklarer at kultur er som vannet fisken svømmer i: Fisken ser ikke vannet fordi den er i vannet. Fisken oppdager vannet først når farge eller gjenstander slippes nedi. Vi «oppdager» vår egen kultur når vi møter adferd som strider imot vår egen instinktive praksis. Harari definerer kultur som kunstige instinkter, som i motsetning til biologiske instinkter er reaksjonsmønstre basert på innlærte regler for god og dårlig oppførsel, som er utviklet over generasjoner i arbeidet for å sikre en gruppe mennesker indre stabilitet og beskyttelse mot ytre fare. For eksempel en gruppe mennesker som utgjør en nasjon.

I oppgaven brukte jeg heimstaddiktning som empiri samen med søk i statsarkivet for å få bekreftet historier. Blant annet følgende eksempel fra en episode på kirketunet: En utvandret husmann som hadde gjort det bra i Amerika, var på hjemvisitt. Han var kledd som en storkar og snakket med presten som om de skulle være likemenn. Dette skapte oppstandelse i bygda etter generasjoner med mental programmering i maktens tjeneste, for eksempel i kirken der husmenn sto bakerst, og embedsmenn satt fremst og presten forkynte: «Mennesket er som gresset på marken – noen er korte og noen er lange, og slik er de skapt i følge Guds forordning.»

Den hjemvendte husmannens atferd gjorde at man begynte å stille spørsmål ved den tidligere påstått gudegitte sannhet om at husmenn var mindre verdt. Et eksempel på positivt kultursjokk, spør dere meg. Norsk kultur har styrke og fleksibilitet til å absorbere og å utvikle seg når den opplever slike sjokk. Vi har stort sett befridd oss fra religiøse mørkemenn i maktens tjeneste, men disse mørkemennene har nå blitt erstattet med moralisme.

Konstruert universell moral

Filosofen Alexander Grau forklarer hvordan den internasjonalt orienterte liberale elite har konstruert en utopisk universell moral som skal gjelde for alle verdens mennesker. Grau hevder at forsøket på å forankre denne universelle moralen kan betraktes som en kulturkrig startet fra samfunnets velutdannede, privilegerte øverste etasje og som propaganderes som representanter for det gode av den fjerde statsmakt i den vestlige verden.

Denne konstruerte universelle moralen brukes deretter til å sykeliggjøre eller stemple ut mennesker som forsøker seg på rasjonelle argumenter mot denne utopiske moralens konsekvenser. «Moralske normer utgjør velværebassenget hvor det moderne menneskets sjel plasker muntert omkring, et intellektuelt spa hvor sinnet føler seg beskyttet fra de rasjonelle begrunnelsers og nøkterne vurderingers kalde vinder.»

Det er påfallende hvordan disse globalt orienterte moralistene benytter religiøse begreper som «plystre på onde krefter» og klimafornektere (ref. gudsfornektere) når noen stiller spørsmål ved disse menneskenes verdensbilde og sannheter.

Moralistens første bud

Kjennetegnet ved en moralist er normalt raseri, indignasjon og opprørthet når noen stiller spørsmål ved hans moral. For enhver moralists første bud er: Du skal ikke ha noen annen moral enn meg.

Dette raseriet kom for eksempel til uttrykk i Dagsnytt 18 for en tid tilbake, da Trædal møtte Rustad og Lurås som representanter for det han og hans likesinnede mener er det «onde». For de som bekjenner seg til religionen sosialisme, er også raseriet påfallende i møte med den som rasjonelt påpeker sosialismens tendens til å ende opp i totalitære regimer. Moralistene på den «gode» siden hevder at man «plystrer på onde krefter som tok så mange liv» når man bruker de samme argumenter mot islam som terroristen ABB gjorde.

Hvilken logikk er dette? Skulle man bruke samme logikk mot dagens Rødt og SV og deler av AP, så måtte jo man påstå at disse «plystret på» de samme kreftene som gjorde at Stalin og Pol Pot tok så mange millioner liv.

Samme mål

Rasjonell kritikk av for eksempel fremmedkulturell innvandring følges av moralsk indignerte mennesker i sin ytterkant som hevder at Erna Solberg er en landssviker som har en bevisst idé om å skifte ut det norske folk og den norske kulturen. At hennes beveggrunner for å drive politikk ikke er å tjene det norske folk, men er å skaffe seg grunnlag for en godt betalt stilling i FN eller annet internasjonalt organ. Altså er også hun definert som ond og egoistisk.

Denne måten å debattere på er særdeles lite effektiv og er helt uten mulighet til å flytte motpartens standpunkt. Det ender med skrik og skrål og fastlåste posisjoner, der begge parter beskylder hverandre for å være onde.

En debatt må først avdekke om debattantene har samme mål. Deretter må man nøkternt og rasjonelt argumentere for hvorfor metode A gir mer effektiv måloppnåelse enn metode B. For eksempel: Vi er enige om at vi er rike i Norge, og at vi hvert år produserer et overskudd som gjør at majoriteten av nordmenn ønsker å dele noe av  overskuddet til å hjelpe flest mulig mennesker som ikke er norske statsborgere. Skal vi sammen finne den metoden som hjelper flest mulig?

Bare late som?

Den internasjonalt orienterte elite, inkludert vår statsminister, kan umulig forstå hva kultur er når de propaganderer den multikulturelle velsignelse. Hvilke positive kultursjokk kan denne eliten dokumentere at vi har fått fra islam?

Hvilke konkrete historiske erfaringer skulle tilsi at kulturer med stikk motsatte instinkter i forhold til hva som er god og dårlig oppførsel og ulike oppfatninger av hva som bør gi straff og belønning, skulle ende opp med harmoni?

Det finnes ingen universell moral eller universelle menneskerettigheter (bortsett fra i elitenes hoder). Moral er lokal og utvikles gjennom generasjoner. Moralen er både bestemt av lokale fysiske betingelser, historiske tilfeldigheter og karismatiske mennesker med profetiske evner med ditto leveregler påstått forordnet av en eller annen gud. Leveregler som påstås forordnet av gud vil alltid trumfe menneskeskapte leveregler, og islam dokumenterer at den er en ureformert, antidemokratisk og kvinneundertrykkende ideologi forkledd som religion. Den krydres i tillegg med klankultur og korrupsjonskultur. Islam kan ikke – og ønsker ikke å integreres i vårt sekulære demokrati med ytringsfrihet som viktigste grunnleggende verdi.

Skal vi bare late som om det er mulig, fordi «vi» skjønte det for sent?