Innvandring

Derfor går det galt

Utgiftene til innvandring bare øker, det samme gjør integreringsutfordringene, likevel er mange tilhengere av fortsatt høy innvandring. Hvorfor?

Norge bruker totalt 470 milliarder på folketrygden (2018-tall), som ca. er en tredjedel av statsbudsjettet. Folketrygden inkluderer alderspensjon, sykepenger, uføretrygd, arbeidsavklaringspenger og arbeidsledighetstrygd.

Nye tall fra NAV viser en kraftig økning i antall uføretrygdede i 2018. Nå er det i alt 339.200 mottagere av uføretrygd i Norge, der andelen uføre er over 10 prosent av befolkningen i alderen 18-67 år. På ett år har antallet uføretrygdede økt med 4,1 prosent eller 13.400 personer.

Ifølge etatens tall fikk en uføretrygdet person i gjennomsnitt 252.131 kroner før skatt. Regjeringen har foreslått å bevilge 93 milliarder kroner til uføretrygd i 2019. Dette er en økning på 6,6 milliarder kroner fra saldert budsjett for 2018.

I gjennomsnitt betaler en skattebetaler omtrent 127.900 kroner i skatt, ifølge SSB. Det betyr at hvis vi ser på inntektsskatten til folk, trengs det 727.000 norske gjennomsnittsskattebetalere for å gjøre opp uføreregningen.

Hvor gikk det galt?

I perioden 1990–2017 har det kommet 831.000 ikke-nordiske statsborgere til Norge. Til sammen utgjør afrikanere og asiater 43 prosent av alle innvandrere i Norge. Av all sosialhjelp som ble utbetalt til innvandrere i 2017, gikk 86 prosent til disse to landbakgrunnsgruppene. I Oslo mottar innvandrere 71 prosent av all sosialhjelpen.

«Alle» piler peker nedover. Likevel er det mange som er tilhengere av høy innvandring. Hvorfor? Jeg skal nevne noen grunner til det:

– Deler av industrien ønsker billig arbeidskraft som har medført sosial dumping. De rike blir rikere og de fattige innfødte blir enten presset ned i lønn eller de blir utkonkurrert på arbeidsmarkedet.

– Vi har har et økonomisk skyggesamfunn med asylprofitører hvor livsgrunnlaget er avhengig av at innvandringstrykket holdes oppe.

– Innvandringen erstatter synkende fødselstall, som noen mener er både lønnsomt og nødvendig.

– Innvandringsliberale hyller FN som den høyeste autoritet. Vi må bøye oss i støvet og følge FNs direktiver. FN er for en grenseløs verden.

– Etablissementet er tilhengere av en ny global verdensorden hvor EU-kommisjonen skal bli den nye globalregjeringen, basert på universelle menneskerettigheter – hvor artiklene er en rettighetsbasert  smørbrødliste uten et ord om plikter.

– Nazitiden har skapt skyldfølelse og kolonitiden med slaveindustrien har i ettertid stemplet alle etterkommere i Vesten som medløpere, fortapt til evig tid. Vi må gjøre bot.

– Å være et «raust og humant menneske» er status anno 2019, der det anses som nødvendig å jobbe for en global & rettferdig verdensorden.

– Vi har ærgjerrige politikere som higer etter toppjobber i EU og FN eller andre internasjonale institusjoner.

– Mediene nedprioriterer skyggesidene av masseinnvandringen. Det handler om vinkling, men vel så mye om det som ikke omtales.

– Det er en iboende frykt i befolkningen å si sin mening i innvandringsspørsmål i redsel for å bli stemplet som fremmedfiendtlig, nasjonalistisk, rasist, nazist, fascist eller islamofob.

– Vi er bundet til internasjonale migrasjonsavtaler som visstnok er hugget i stein.

– Innvandrere er stemmekveg for politiske partier på venstresiden.

– Begreper som «solidarisk», «vår moralske plikt», «vår del av ansvaret», «rettferdig fordeling», er en forkledning i mangel av rasjonelle argumenter.

– Når først holdninger har fått satt seg i befolkningen, er det vanskelig å bryte meningstyranniet. Drister du deg utpå, kan det får konsekvenser for deg selv i form av sosial utstøting og du kan miste både jobb, familie og venner.

– Rådende samfunnsmoral er sinnelagsetikk. Konsekvenser er ikke ditt ansvar, det viktige er å være en del av de anstendige menneskene. Målet helliggjør midlene.

– Norge har rundt 650.000 offentlig ansatte som har en rekke sosiale oppgaver. Her finnes mange av godhetsaposlene. De lever i en beskyttet boble med trygge jobber og lønninger som ikke nødvendigvis er forankret i den virkelige verden.

– Sist, men ikke minst, er universitetene fortsatt dominert av 68ere og deres etterkommere som indoktriner studenter i snill- og greidogmet. Tenke selv og være kritisk er mer og mer fraværende.

Da må det gå galt.