Det er ganske mye positivt i Erna Solbergs fireparti-regjeringserklæring. Likevel er jeg bekymret for at utfordringene med integrering av innvandrere fortsatt ikke blir tatt på alvor.
Oppfordringen til «hverdagsintegrering» høres kanskje godt ut på papiret, men tar ikke hensyn til at samfunnet som helhet nærmer seg et metningspunkt for integreringsevne, eller metningspunktet er kanskje passert. Vi tar heller ikke hensyn til at ressursene som allokeres til dette politikkfeltet utgjør en stadig større andel av landets samlede utgifter. Hvordan snur vi den trenden?
Postulatet om at integrering er et ansvar som hviler på den enkelte innvandrer tar ikke fatt i konklusjonene fra den ferske IMDI-rapporten (forfattet av Fafo). Den slår fast at slik integreringsvilje ofte er fraværende. At alt for mange konservative innvandrergrupper aktivt motsetter seg integrering. Hvilke konklusjoner kan vi trekke av det?
Dette er problemer som skriker etter konkrete løsninger. Løsninger som er bygget på mer enn bare smidige politiske formuleringer.
I et rasjonelt og demokratisk velfungerende land hadde en undersøkende presse avkrevd politiske svar på disse spørsmålene. Det får vi ikke i Norge.
Hvilket interessefellesskap?
Det jeg er opptatt av, er at vi må slutte å utforme politikk med utgangspunkt i en forventning om at innvandrere og landets opprinnelige befolkning har et sterkt interessefellesskap i integrering.
Det er slett ikke riktig.
Fra vårt norske perspektiv er det ønskelig at innvandrere, endog gjennom flere generasjoner, makter å søke mot sentrum av en kulturell identitet som norsk. At de med tiden blir verdimessig assimilert. Dette er den eneste realistiske måten å ivareta opplevelsen av det fellesskap som vårt kollektivistiske samfunn forutsetter.
Men desto større motstand man møter i forsøket på å formidle norsk kultur, verdier og koder, desto mindre motivert blir man i sitt frivillige integreringsarbeid. De gruppene som oppleves aller mest forskjellig er også de gruppene som ender opp med mest utenforskap og segregering.
Fra innvandrergruppers perspektiv er det dessuten et sterkt incentiv i retning av å ta vare på egen kultur og identitet. For dem ligger det stor grad av trygghet og identifiserbare rammer og normer i dette.
Desto større de opplevde forskjellene er mot norsk kultur og norske verdier, desto mer risikabelt opplever man at integrering/assimilering inn i det norske samfunnet er.
Det som likevel bidrar til å skape noe integrering og assimilering, er alle de mer eller mindre tvungne behovene for å overskride kulturbarrierene på jakten etter personlige eller familiære mål.
Men desto større diasporamiljøene blir, desto færre er det som «tvinges» til å søke kompetanse på samfunnet utenfor det lukkede miljøet. Vi får parallellsamfunn og ikke assimilering.
Det er der vi er nå.
«Å være norsk»
Jeg har prøvd å drøfte assimileringskrav tidligere i kontekst av hva det vil si «å være norsk».
Mitt utgangspunkt er at «norsk» er en gruppeidentitet, og at hvert enkelt medlem av gruppen «norsk» vil ha forskjellig terskel for å akseptere et annet menneske som «norsk».
For de som ønsker å bli 100 prosent akseptert som «norsk» og nyte inngruppe-privilegiene som dette gir, er man nok nødt til å søke assimilering inn mot kjernen av en norsk identitet.
Kan du språket flytende tror jeg 75 prosent er villig til å akseptere deg som norsk. Identifiserer du deg som del av at norsk «vi» øker akseptgraden sikkert til 85 prosent. Desto flere norske verdier og normer du deler, og desto flere skikker og praksiser du følger øker akseptgraden til godt over 95 prosent. Skal du helt opp til 100 prosent bør du kanskje også se litt norsk ut.
Sånn er det bare.