De siste årene har vi hørt politikere fra alle partiene fortelle oss at Norge fører en «streng og rettferdig» innvandringspolitikk. Nå har den nye firepartiregjeringen, med Høyre, Frp, Venstre og KrF, funnet en ny formulering:
«Vi vil føre en bærekraftig innvandringspolitikk, som må være restriktiv, rettssikker og ansvarlig.»
Men er «bærekraft» bare blitt et ord? Innvandringspolitikken i Norge er verken sosialt eller økonomisk bærekraftig.
Innvandrere fra Norden, Vest-Europa og Øst-Europa er dominert av arbeidsinnvandrere. Tallene for arbeidsinnvandrere fra EU/EØS-land som kom perioden 1990-2007 viser at i 2017 hadde kun 3 prosent byttet til norsk statsborgerskap, for arbeidsinnvandrere generelt var tallet 6 prosent. Av innvandrerne fra Asia som kom 1968-2007 hadde 70 prosent tatt norsk statsborgerskap i 2017, fra Afrika 69 prosent. Av de som kom i perioden 1990-2007 hadde derimot 82 prosent fra Asia og Afrika tatt norsk statsborgerskap.
Det sier noe om flyttemønsteret blant innvandrere. Mange av arbeidsinnvandrerne er i Norge midlertidig for å jobbe. De er ikke interessert i norsk statsborgerskap, da deres rettigheter er ivaretatt godt nok – og kanskje mer til.
Vi kan konstatere at innvandrere som flytter hjem etter en tid varierer mellom innvandrergrupper. Kort sagt har personer som kom til landet på utdanningstillatelse størst tilbøyelighet til å flytte ut igjen, deretter følger arbeidsinnvandrere, mens de aller fleste (såkalte) flyktninger blir i Norge. Fra den sistnevnte gruppen tilhører (svært mange) gruppen sosialklienter som mottar 60 prosent av landets samlede sosialbidrag og betaler 40 prosent mindre skatt.
Høyest andel sysselsatte i alderen 15-66 år finner vi blant de nordiske innvandrerne (78 prosent). Av innvandrerne fra Øst-Europa utenom EU er andelen sysselsatte på mellom 62 og 65 prosent. Dernest kommer de asiatiske innvandrerne med 54 prosent sysselsatte og de afrikanske med 41 prosent. En rekke etniske minoriteter, særlig kvinner, jobber altså ikke i det hele tatt.
Til sammenlikning utgjør sysselsatte i befolkningen (15–66 år) eksklusive innvandrere 73 prosent.
Fjorårets NAV-rapport er alarmerende. Det fremkommer at særlig ikke-vestlige innvandrere legger beslag på en alt større andel av sosialhjelpen i Norge.
Vi kan konkludere med at jo større kulturelt avvik det er mellom vertslandet og minoritetsgrupper som er bosatt i Norge, desto større økonomiske og sosiale problemer oppstår. Små kulturelle forskjeller mellom innvandrere og den innfødte befolkningen er forholdsvis uproblematisk.
De ressurssterke innvandrerne kommer til Norge for å jobbe eller ta seg utdannelse og bidrar i så måte positivt til verdiskapingen, men langt flere flytter hjem etter en tid. De ressurssvake som kommer fra Midtøsten og Afrika blir i større grad værende i Norge som NAV-klienter.
I tillegg sommer sikkerhetsaspektet inn. Personer fra «failed states» kan ha større sannsynlighet til å utføre kriminelle handlinger, endog terror.
Skal regjeringen ha noe håp om en bærekraftig innvandringspolitikk må ikke arbeidsinnvandringen gå på bekostning av egen befolknings tilknytning til arbeidsmarkedet, og den ikke-vestlige innvandringen må settes på pause. Det vil kanskje oppfylle intensjonen om «restriktiv, rettssikker og ansvarlig.»