Spørsmålet ble stilt av britiske Douglas Murray på foredrag i Oslo Militære Samdund i går, der han presenterte sine tanker fra boken Europas underlige død. Innvandring, identitet og islam, anmeldt her av oss til terningkast 6.
Arrangementet ble streamet av arrangøren Document.no. Se foredraget her.
Murrays spørsmål angår oss alle og så til de grader i dagens Europa som fortsetter å tillate masseinnvandring fra andre kontinent. Og svaret handler ikke minst om Europas skam.
Korstog og jødeforfølgelse, med mye mer
For skammen og forskrekkelsen er tatovert i minnet mitt fra historieundervisningen i skolen som ungdom. Jeg tenker da ikke minst på de blodige europeiske korstogene som pågikk i to århundre på begynnelsen av forrige årtusen. De første nedslaktningene av muslimer og jøder, barn som voksne, i Jerusalem i 1099 fortalte om en villskap man knapt klarer å fatte. Vår egen Sigurd Jorsalfare seilte med en flåte menn fra Norge tidlig på 1100-tallet. Først var Jorsalfare og krigerne hans innom Spania og sloss mot nordafrikanske maurere, før ferden gikk videre mot det «hellige land».
At disse korstogene var et tilsvar på islams erobringer, gikk dog lett i glemmeboken i klasserommet. Ikke minst skyltes dette for mitt vedkommende den kristne historien med en kontinuerlig jødeforfølgelse helt tilbake til vår tidsregning startet. De spanske inkvisisjonene som startet på 1100-tallet med mål om å bekjempe påstått kjetteri, ga ytterligere
næring til skammens sår over å være europeer. Mennesker ble slaktet, bøker ble brent, altså nok en galskap utfoldet seg på kontinentet vårt og pågikk i århundre under den katolske kirkens bødler.
Så fortsatte historieleksjonen med kolonitiden, og fra denne undervisningen brant først og fremst belgiernes brutalitet på 1800-tallet overfor afrikanerne seg fast, i det som i dag er Kongo. Så mange som 10 millioner afrikanere skal ha tapt livet under Kong Leopold 2s styre.
«Alle» har bedrevet slaveri
Da er vi kommet til neste mørke kapittel, slavehandelen, som bidro til Europas økonomiske opptur og industrialisering. Nok et stikk i skammens sår. Hvem i min generasjon har ikke lest den gripende romanen Onkel Toms hytte, der vi vel alle tok varmt parti for den sympatiske slaven Tom som ble solgt på auksjon til en ond plantasjeeier? Hvem i min generasjon satt ikke klistret foran fjernsynsskjermen da boken Røtter om slaven fra Gambia, Kunta Kinte, ble til en ikonisk serie sendt
på NRK i 1978? Skammens sår fikk gnidd inn nok en stor dose salt.
Men hvem fortalte oss om utstrakt slavehandel på andre kontinent – et historisk faktum? Hvem fortalte oss om slavehandel som pågår den dag i dag, som vi med aller største tydelighet så da Den islamske staten arrangerte sine sexslavemarkeder? Som jeg med selvsyn har sett i et land som Pakistan, der hele familier selges mellom eksempelvis fabrikkeiere?
Når man topper det hele for Europas vedkommende med forrige århundrets sovjetkommunisme, fascismen i Italia, Spania og Hellas, for så å avrunde Europas svarte rulleblad med Hitlers nazisme, ligger det åpent i dagen for enhver ærlig og selvgående sjel, at som europeere har vi hatt svært mange grusomme synder å gå, bokstavelig talt, botsgang for. Særlig tungt har nazismen og kolonitidens ugjerninger veid på våre skuldre. Vekten av skammen har vi båret med oss inn i vår tid og den henger ved den dag i dag.
Hitlers verk = selvhatet
I vår angst for at fortidens ugjerninger på noe måte kunne gjenoppstå i en eller annen drakt, har det vært om å gjøre å fjerne alt som kunne assosieres med (Hitlers) nasjonalisme. Ikke minst ble den store synden nazismen ekvivalent med kulturell stolthet og patriotisme. Forrakt og selvhat ble således en uløselig del av den rådende politisk korrekte europeiske identitet, der den selverklærte eliten kontinuerlig har påtvunget kontinentets befolkninger botferdighet.
Kanskje det er på tide å ta et oppgjør med den europeiske selvpiskingen? Kan vi i dag på noen måte belastes for hva eventuellt våre beste- eller olderforeldre hadde av holdninger? Hva de eventuelt medvirket til av ondskap?
Selvsagt ikke. Med like fullt oppfører vi oss som om hele verden hater oss, og hatet har vi fortjent. Dette er den klassiske europeiske psyken. Kontinuerlig gnis tidligere grusomheter inn i våre åpne sår, sår som visstnok aldri skal på lov til å leges.
-Rens meg fra de synder jeg ikke vet om
Eller som den franske filosofen Pascal Bruckner sier det i sitt durabelige oppgjør med den europeiske selvpiskingen i boken Botferdighetens tyranni. Et essay om Vestens masochisme.
«Arme Europa. I går som i dag stiger det en liklukt fra henne, hennes fortid klistrer seg til nåtidens spedalskhet. Den vender stadig tilbake som symptom, hva enn hun gjør. … Vi betaler for uminnelige tiders besudling, vi er skyldige med tilbakevirkende kraft i grusomhetene våre forfedre eller andre begikk. Vi får si med salmesangen: ’O Gud, rens meg for de synder jeg ikke vet om og tilgi meg min nestes’.»
Skulle man tro denne europeiske eliten er kontinentet vårt fremdeles ondskapens fremste scene på kloden. Det denne eliten uelegant snur ryggen til, er at Europa tross alle sine historiske mangler og feil maktet å beseire sine fortidsuhyrer, være seg slaveriet, kommunismen, fascismen eller nazismen. Evnen til selvkritikk var muligens en av de viktigste fruktene som Opplysningstiden avlet frem.
Europa, menneskerettighetenes vugge, klarte å frigjøre seg fra fortidens synder og konflikter. På det europeiske kontinentet vokste det derfor frem frie, fredelige, velstående, egalitære stater, uslåelige i et historisk verdensperspektiv. Som Bruckner ublygt formulerer det: «Hvis Europa har noe å lære resten av verden, er det i måten fiendtlige broderfolk, som tidligere
drepte hverandre, har klart å rehabilitere seg på kanten av stupet, og fått slutt på uforsonlige konflikter. Derved har de bevist at selv den bitreste arv kan overvinnes.»
Hva med de andres synder?
Men har vi sett noe som helst av dette i et land som Tyrkia, der man fremdeles benekter det armenske folkemordet? Har man sett en beklagelse for osmanernes mange århundre herjinger og imperialisme etter beseiringen av den kristen høyborgen Konstantinopel i 1453 til erobrerne ble stanset ved Wiens porter i 1683?
Har vi en formening om at tyrkerne i dag skal – grunnet tidligere grusomheter – åpne dørene sine for folk fra ethvert land i verden og slik utslette sitt kulturelle særtrekk?
Forventer vi noe i nærheten av dette fra ett eneste land på utsiden av Europa? Svarene er selvsagt et rungende nei. Vi har antakelig ikke tenkt tanken en gang.
Nettopp evnen til selvkritikk og til å løse problemer gjennom selvransakende samtaler, er en av den islamske verdens ømmeste akilleshæler. For om lag tre år siden hadde jeg en samtale med en diplomat med fartstid i islamske stater. I møter med eksempelvis saudiske sjeiker er det for sistnevnte et yndig tema å trekke frem Europas (grusomme) korstog. Når
denne diplomaten forsiktig hinter om at disse korstogene ikke kom ut av det blå, men at de var et tilsvar på islams erobringer av det som hadde vært kristen grunn i århundre før islam så dagens lys, er reaksjonsmønsteret påtakelig: Dette er en helt ny tanke for dem! At muslimene/araberne skulle ha noen som helst medskyld, eller noen som helst grunn til
anger for sine voldsomme erobringer, er rett og slett en idé tilhørende en annen klode. Selvransakelse fremstår som en fullstendig umulig øvelse, fortalte diplomaten.
Dette kjenner jeg så uendelig godt igjen fra Pakistan. At subkontinentet tilhørte hinduer og buddhister inntil de muslimske erobrerne red gjennom Khyber-passet, se det er ingen innertier å ta opp i et téselskap. Det er nettopp det samme mønsteret vi ser i Norge og Europa: Muslimske talspersoners manglende evne eller vilje til å granske egne nyrer. Vi ser ingen botsgang for fortidens slavehandel de selv bedrev og som startet med Muhammed selv. For nordmenn flest formoder jeg, har det
inntil de siste årene vært ukjent at eksempelvis 3-4 000 nordmenn ble slavebundet av nordafrikanske muslimer fra rundt 1600-tallet til ut på 1800-tallet.
Jeg kan ikke erindre at dette var et tema i historieundervisningen.
Jeg tror de fleste av oss i dag kan være helt enige med Douglas Murray at botsgangen til Europa for lengst burde vært et absluttet kapittel. Inntil kapitlet lukeks, er det ikke dumt å minne om «alle andres synder» når disse legges på bordet i samtaler med «de pene». Slik kan vi kanskje klare å gjenreise et stolt kontinent som er mer opptatt av å ta vare på alt det verdifulle som er skapt på Europas jord, heller enn å bryte hennened. Og husk, det går langt raskere å rasere en kultur enn å bygge den opp.