Jeg skal være litt personlig. Jeg hadde nemlig aldri trodd for 20 år siden at Norge skulle bli et land der jenter og kvinners frihet og status skulle skrus tilbake til en tid vi faktisk aldri har hatt i kjent norsk historie. For aldri har det vært slik at jentebarn (!) og kvinner har dekket seg til på en eller annen måte for ikke å hisse opp menn seksuelt. For å markere at de har færre rettigheter enn menn. For å markere at de tilhører en folkegruppe som er overlegne alle andre. En gruppe alle andre skal underkaste seg.
For det er det hijaben er et symbol på – uansett hva medier som NRK og andre klarer å ta innover seg.
Dette var i et historisk perspektiv utenkelige tilstander for ganske få år siden. Nå er det en realitet. Og NRK rapporterte denne morgenen på radionyhetene «det lykkelige budskapet». Eksemplifisert med det symboltunge navnet Aisha (Muhammeds visstnok favorittkone, ektet da hun var ni år gammel), og med etternavnet Muhammed, det mest populære navnet på gutter og menn i Oslo.
Dette er Det nye Norge, fremelsket av mediene og de venstreliberale – altså så liberale at de mener at kvinners verd skal kunne reduseres og parkeres. I islams navn. Og mange nordmenn har bitt på agnet. Som jeg tidligere har postulert: Nikab skaper en motorvei for hijaben. Vi blir så «lettet» når vi i det minste får lov til å se ansiktet. Nikab kan vi enkelt være imot uten å bli stigmatisert. Å være mot hijab derimot, da er du så godt som på grensen til å være intolerant, ja, rett og slett ond.
Derfor får IMDi sitt intergreringsbarometer dette utslaget: flere og flere nordmenn er positive til hijab på arbeidsplassen. Og forskeren Jan-Paul Brekke er like lykkelig som NRKs hijabpromotør, Thor Gjermund Eriksen.
– Over tid har vi sett at flere stiller seg nøytrale til det å bruke hijab på arbeidsplassen, sier Jan-Paul Brekke, forsker ved Institutt for samfunnsforskning.
Gjennom Integreringsbarometeret 2018 har Brekke blant annet sett på nordmenns holdninger til bruken av hijab.
Han påpeker at det er en interessant endring i hvordan folk svarer når de får spørsmål om hijab på jobb.
– Vi har tolket at det er et uttrykk for aksept eller normalisering til bruk av hodeplagget på arbeidsplassen, sier forskeren.
Og hvem har stått for denne «normaliseringen»? Det var for øvrig akkurat den samme «normaliseringen» man prøvde på nettopp med nikab ved å sende den nå kjente IS-Aisha ut på turné i videregående skole for å fortelle om sitt valg med å heltildekke seg – og krav om respekt og aksept for dette valget.
Det hele er altså i utgangspunktet «verdinøytralt». Man klarer å gjøre symboltunge uttrykk for totalitær ideologi i vesteuropeisk offentlighet, til kun et plagg. Sharia-kluten på hodet til endog barn ned i treårsalderen er ikke noe å stusse over. Ikke i det hele tatt. Stusser du, er det deg det er noe galt med. Og hvis noen lurer – barnehijab sprer om seg i høyt tempo.
Integreringsbaromteret viser at flere og flere forholder seg nøytralt til hijab på arbeidspalssen. De mest positive er kvinner (!) og unge. Og jo mer positiv man er til innvandringen, dess større er aksepten for hijab.
De nøytrale vokser som gruppe, de som er negative blir færre, men det er også en liten nedgang i andelen som er positive. Men summert opp er det overordnede bildet akkurat slik NRK ønsker det skal være: Vi aksepterer hijaben.
For meg som kjenner Pakistan godt og har mange gode venner der som jeg ofte er i kontakt med, gjør den aksepten kanskje ekstra inntrykk. Jeg har kvinner i min krets i Pakistan som vet hva det er å leve som et annenrangs menneske. Som har kjempet et helt voksenliv for å kunne få lov til å bryte ut av et meget ulykkelig ekteskap. Som nyter hvert minutt de kan få i frihet. (Friheten er jo som kjent ikke minst begrenset i det offentlige rom.) Og de bruker ikke hijab eller noe som likner på hodet. Det ville aldri falle dem inn. Og de er rystet over den «norske tilstanden».
En av dem er den levende legenden Bushra Ansari (62). Det er få mennesker jeg har vært sammen med som har fått meg til å le mer hjertelig enn henne. Så er hun da også både komiker, skuespiller, sanger og en aktet programleder på statskanalen gjennom mange tiår. En av Bushras «latter-høydere» er, da hun etter å ha giftet seg med produsenten Iqbal Ansari i 1978, på en pressekonferanse like etter (som handlet om alt annet enn giftermålet), fikk dette som første spørsmål fra pressen: – Er ekteskapet arrangert eller er det et kjærlighetsekteskap?
Vel, som kjent er kjærlighet tabubelagt i «visse» kulturer. Det tok Bushra i høyden et sekund med en sirkeldans i hjernen før det troskyldige svaret lå på bordet: «Oh, it was arranged between my husband and me!»
Det er verdt å ta seg et par minutter og lytte til Bushras siste låt. (Lenken går til Facebook.) Dette er Pakistan på sitt beste, et «Pakistan» vi dessverre ser lite til i Norge.
I Norge ser vi derimot hijaben. Vi ser den sosiale kontrollen, æreskulturen, og et pakistanske jente- og kvinneliv – med hijab – som ikke er verdig verken et åpent demokrati, menn eller kvinner.
Vi hadde rett. Hijab er et svært kvinneundertrykkende plagg. Men vi har så langt tapt. Hijab fosser frem. Men vi trekker ikke inn årene av den grunn. Tvert om.