I juni 2016 oppsøkte afghansk-amerikanske Omar Mir Seddique Mateen nattklubben Pulse og skjøt rundt seg. 49 ble drept og 53 skadet i den grusomme massakren. Som vanlig er, ble det spekulert i motivet – islamistisk tankegods snakker man visst helst ikke om hvis man ikke må – og særlig et pekte seg raskt ut på grunn av klubbens klientell; det var en klubb for homofile.
Det gikk snart rykter om at Mateen var skaphomse og hadde frekventert datingsider for homofile. Faren opplyste da også at Mateen hatet homofile, og utfra enkelte teorier hevdes det at de mest homofobiske holdningene finnes blant mennesker som nettopp ikke aksepterer og/eller forsøker å fornekte sin egen seksuelle legning. Det lød med andre ord rimelig. I ettertid er det også dette som er blitt utlagt som Mateens motiv.
“Let’s say it plainly: This was a mass slaying aimed at LGBT people,” Tim Teeman wrote in The Daily Beast. The massacre was “undeniably a homophobic hate crime,” Jeet Heer wrote in The New Republic. Some speculated that Mateen was a closeted gay man. He was likely “trying to reconcile his inner feelings with his strongly homophobic Muslim culture,” James S. Robbins wrote in USA Today.
…
But this was a tricky thing to get a handle on — 49 dead and another 53 wounded, so many of them members of a historically marginalized and persecuted group. How could they not have been targeted? To say that the attack was not “rooted in homophobia,” one commenter wrote in USA Today, was to “erase the LGBT community … causing only more pain by invalidating their experiences.”
Det er bare det at det ikke stemmer, skriver seniorreporter i Huffington Post Melissa Jeltsen.
Overså beviser som motsa foretrukket narrativ
Man valgte å overse at Mateen hadde sverget troskap til terrororganisasjonen Den islamske stat (IS), og i samtale med gisselforhandleren under selve terroraksjonen sa han eksplisitt at aksjonen var hevn for bombing i Midtøsten. -Du må si til Amerika at de må slutte å bombe Syria og Irak. De dreper en rekke uskyldige mennesker. Hva skal jeg gjøre når mitt folk blir drept der borte? Skjønner du hva jeg sier?, sa han over telefonen.
Jeltsen har fulgt rettssaken mot Mateens kone Noor Salman, og mener hun er blitt et offer både for sin egen ektemann og omgivelsenes fremstilling av motivasjonen for massakren.
Salman sto tiltalt for medvirkning til Mateens ugjerninger. I følge påtalemyndighetene skal hun ha visst om terroraksjonen på forhånd og også ha vært med på å spane på klubben Pulse før angrepet. Det er imidlertid ikke bare Salman som har sittet på tiltalebenken de siste to ukene; det har også den offisielle versjonen av hva som hendte og hvorfor, mener Jeltsen. Da juryen avleverte dommen «ikke skyldig», sa de samtidig at vi alle har tatt feil, fortsetter hun.
Medias fokus
I kjølvannet av terroraksjonen fokuserte nemlig media og den øvrige offentligheten på enkelte detaljer, som siden har vist seg feilaktige, mens de avviste andre, som for eksempel Mateens egen forklaring på sine handlinger. Jeltsen understreker at Mateens motiv ikke gjør LHTB-miljøets sorg og frykt noe mindre reell eller akutt. Men fortellingen som ble gjentatt og etablert som et faktum – at Mateen valgte Pulse på grunn av klientellet og hva det representerer – skygget for en annen, mindre urettferdighet: påtalen mot Mateens kone, skriver Jeltsen.
Under rettsaken mot Salman fremgikk det klart at det ikke finnes noe bevis for at ektemannen var skaphomofil og ingen bevis på at han noensinne var på datingsiden Grindr. Han så på pornografisk materiale med eldre kvinner, men etterforskerne som gjennomgikk samtlige av Mateens dataenheter kunne ikke finne noen historikk relatert til homofili. De fant derimot daglige, gjentatte søk på IS-materiale. Mateen hadde også utenomektekteskapelige affærer med andre kvinner, og to av dem vitnet under rettssaken.
Han kan uansett ha vært en homofob, han støttet tross alt IS, og faren fortalte underveis at Mateen hadde blitt rasende en gang han så to menn kysse. Men hva han enn følte for homofile, er det overveldende bevis for at angrepet mot Pulse ikke var motivert av det, konstaterer Jeltsen.
Under rettssaken mot Salman, erkjente også påtalemyndighetene at Pulse ikke var Mateens opprinnelige mål. Målet var Disney Springs handle- og underholdningssenter. Dette er imidlertid underlagt tung sikkerhet, og det finnes bevis for at Mateen valgte Pulse som tilfeldig mål mindre enn en time før massakren. Det er ikke en gang sikkert at han visste at Pulse var en klubb for homofile. En sikkerhetsvakt ved klubben vitnet om at Mateen spurte, tilsynelatende oppriktig overrasket, ham om hvor alle kvinnene var bare minutter før han begynte å skyte inn i klubben.
Offentlig konsensus
Da massakren var et faktum, kalte påtalemyndighetene den for en terroraksjon og en hatforbrytelse, og lovet å snu hver stein i jakten på Mateens motiv. Syv måneder senere ble kona Noor Salman, som familien vitnet om at ble mishandlet av Mateen, tiltalt for medvirkning. Hun ble imidlertid ikke tiltalt for hatkriminalitet. Til tross for overveldende offentlig konsensus, var det ikke nok bevis til å støtte en slik tiltale. Floridas offisielle rapport over hatforbryelser inkluderer da heller ikke de 49 drapsofrene fra Pulse.
Bevisene mot Salman var derimot papirtynne, konkluderer Jeltsen, og hang på en «tilståelse» en FBI-agent håndskrev for henne etter et 11 timers langt avhør rett etter terroraksjonen. Avhøret ble hverken ble filmet eller tatt opp. I tilståelsen hevder Salman at hun visste at Mateen var på vei til Pulse den kvelden og at de hadde spanet på lokalet sammen. Bare få dager etter massakren fikk myndighetene grunn til å tro at tilståelsen var falsk. Data fra ekteparets telefoner viser at ingen av dem noensinne hadde vært i nærheten av Pulse. Angrepskvelden dro Mateen først til Disney Springs og EVE Orlando – som begge hadde massivt, synlig sikkerhetsopplegg – før han søkte på «downtown Orlando nightclubs» på Google og fikk opp Pulse som søkeresultat. Det er verdt å notere seg at Google-søket ikke inkluderte ord som «homofile» eller «LHTB».
Bevisene tyder derfor på at valget av Pulse som åsted var opportunistisk og dermed tilfeldig, mener Jeltsen. Og hvis Mateen ikke visste hvor han skulle den kvelden, hvordan skulle hans kone vite det?
Hvor var alle de venstreliberale?
Jeltsen mener at påtalemyndighetene tilpasset tiltalen til den offentlige oppfattelsen av saken, selv om deres sterkeste bevis sto i motstrid til øvrig bevis som var samlet inn under etterforskningen. – Etterforskerne hadde fått Salman til å si seg enig i at Omar Mateen hadde sett seg ut Pulse og valgt den som mål, og det var ikke i myndighetenes interesse å motsi det narrativet, mener Salmans forsvarsadvokat.
– Det offisielle narrativet antok mektige dimensjoner i Orlando. I hele byen, i barer og restauranter, kunne du se plakater som sa: «Vi vil ikke la hat vinne.» Under rettssaken [mot Salman] snakket jeg med en leder for LHTB-miljøet der, som sa at han alltid ville vite, i sitt hjerte, at Mateen valgte Pulse for å myrde homofile, og at Salman visste om planene hans. Ingen bevismengde ville endre hans mening, sa han, skriver Jeltsen.
Til tross for de tynne bevisene mot Salman, var det ingen offentlig bekymring hvorvidt den aggressive rettslige pågangen var begrunnet eller rettferdig. I mine samtaler med dusinvis av mennesker i Orlando, traff jeg ikke en eneste person som mente at Salman kunne være uskyldig, fortsetter hun.
Jacquelyn Campbell, en ledende autoritet på vold i hjemmet og som evaluerte Salman på forespørsel fra forsvarsadvokatene, var ekstremt bekymret for saken og varslet Jeltsen i håp om at sistnevnte ville følge med på den. Det gjorde Jeltsen fra før, men hvor var alle andre, undrer hun. Hvor var alle de venstreliberale gruppene som vanligvis roper varsku når det gjelder samlivsvold, islamofobi og nidkjære terrortiltaler?
Salman, som har en liten sønn, ble opprinnelig innvilget kausjon, men påtalemyndighetene appellerte og ba dem holde henne fengslet. De brukte tilståelsen som argument for at hun utgjorde en fare for samfunnet. Dommer Paul Byron ga påtalemakten medhold og Salman ble holdt i fengsel i de 14 månedene frem til rettssaken.
Irritert dommer
Byron satt også som dommer i rettssaken og ble mindre begeistret da en FBI-agent i vitneboksen opplyste at han bare få dager etter massakren hadde konstatert, på grunnlag av telefondata, at Salman aldri hadde vært i nærheten av Pulse.
– Du visste dette innen dager [etter], spurte dommer Byron.
– Ja.
– Fortalte du det til noen?
– Ja.
– Til hvem?
– Mine overordnede, svarte vitnet.
Dommer Byron kvitterte umiddelbart med å be om for og etternavn på de overordnede, før han ba juryen forlate rettssalen og ba aktorene om å forklare seg om hvorfor de hadde villedet ham da de ba ham om å nekte Salman kausjon.
“I’m very concerned by that,” Byron said. It seemed he had taken it personally. His decision on Salman’s bail, based in part on faulty information, was responsible for her long separation from her child. By the time of the verdict, Salman had spent 14 months in jail.
The judge’s scolding of the prosecution was perhaps the most dramatic moment in the trial. It suggested to those listening that the government’s tactics were shady and not to be trusted. It was something many of us in the courtroom, myself included, were already starting to suspect.
Between the lines, a different story from the government’s was being told in the courtroom, about a different sort of quintessentially American crime. “She was not his partner, she was not his peer, and she certainly was not his confidant,” one of Salman’s lawyers, Linda Moreno, said. Mateen was a domestic abuser who treated Salman with disrespect and violence. “Her only sin was that she married a monster,” she said.
Salman – og hennes familie – har tidligere fortalt om hvordan Mateen mishandlet og voldtok henne. Han kontrollerte livet hennes. Mateens første kone har vitnet om det samme; om hvordan hun ble regelrett terrorisert av mannen i løpet av deres korte ekteskap.
Skjelte ut media
Noor Salman ble frikjent, men den menneskelige belastningen har vært stor og rettssaken var i seg selv en form for straff, mener Jeltsen.
For two weeks, Salman, who did not testify, sat in court with dark circles under her eyes, shifting nervously in her seat and speaking quietly to her lawyers. At least once, she was heard protesting that the FBI was lying. She listened as she was described by prosecutors as a cunning, callous woman who would go along with a plan of mass murder for a sparkly diamond ring, and by her defense team as a simple-minded dupe victimized by her philandering husband.
She missed things, important things, while she was locked up. Her grandmother died during jury selection for the trial; Salman did not get to say her goodbyes or attend the funeral. Most painfully, she was separated from her son for over a year, unable to hug or kiss him.
Salman’s acquittal was historic; the government rarely loses terrorism cases. But her victory hardly felt like one. Right away, it was circumscribed by the very jury that had set her free. In a statement sent to the Orlando Sentinel after the trial, the foreman of the jury said jurors suspected Salman knew her husband was planning something, even if she didn’t know the date or location.
Etter rettssaken gikk Salmans forsvarsadvokat hardt ut mot mediene som hadde møtt opp uten for rettssalen. – De samme mediene som fremstilte historien helt feil, understreker Jeltsen:
“A year and a half ago, you believed she dropped him off at Pulse!” Swift, one of Salman’s attorneys, said to the gaggle of reporters. “You believed they scouted Pulse!”
On the same steps, Salman’s uncle thanked the judge and jury, and said the family looked forward to getting Salman the best therapist money could afford. They just wanted to get her home to her son as soon as possible. Too much damage had already been done.
De stadig større spenningene i vestlige samfunn tatt i betraktning, er det til en viss grad forståelig at myndigheter, media og interesseorganisasjoner leter med lys og lykte etter andre motiver enn islam/islamisme ved terrorangrep. Man ønsker selvfølgelig ikke at muslimer som gruppe skal bli utsatt for omgivelsenes skepsis og/eller hat. Men for det første faller muslimer også som ofre for islamsk terror i Vesten; spikerbomber, automatvåpen og lastebiler ser som kjent ikke forskjell på folk. For det andre har unnvikelsesmanøvre som dette bare økt spenningene; godtfolk blir selvfølgelig irritert over håndvridende, påtatt sjokkerte politikere som mumler frem plattheter som at «islam er fredens religion» og «dette har ikke noe med islam å gjøre» når alle vet at det ikke er sant. Det har man nok endelig skjønt på offisielt hold, for vi hører det heldigvis ikke like ofte lenger.
Hva med å tenke seg om litt?
Hensikten er som sagt forståelig i utgangspunktet, men det rettferdiggjør ganske enkelt ikke etablering og deretter opprettholdelse av et narrativ som strider mot det bevisene faktisk sier. Mediene er de som har størst ansvar for ikke å etablere eller spre feilaktige oppfatninger, for de skal etter egenreklamen rapportere nyheter så objektivt og nøyaktig som mulig. Det er derimot ikke deres samfunnsoppgave å oppdra befolkningen eller manipulere publikum til å se det mediene eller interessegrupper ønsker at de skal se.
I et antagelig misforstått forsøk på å skåne den «muslimske minoriteten» – og stille seg side ved side med en annen minoritet, hvis medlemmer denne gangen ble direkte ofre på grusomste vis – etablerte man en fortelling som muliggjorde rettslig forfølgelse av en uskyldig muslimsk kvinne, som tydeligvis hadde det ille nok som det var. Og det uten at, slik Melissa Jeltsen bemerker, en eneste venstreliberal enkeltperson eller organisasjon som normalt skriker opp om slikt, har sagt et kløyva ord. Det skyldes sannsynligvis at Salman ble stilt overfor en annen minoritetsgruppe som også har krav på beskyttelse og sympati. Offerhierarkiet er for lengst en realitet i Vesten.
Men den ultimate minoritet er og blir individet, og individet Noor Salman kom i skvis mellom to av medienes og venstreliberalernes favoritt-offergrupper.
Det er ikke noe pent syn.