Innvandring

Hvem har meldt seg ut av verden?

På landsmøtet til helgen foreslår Fremskrittspartiet at målet er null flyktninger til Norge. Partiet har dermed meldt seg ut av verden, mener seniorrådgiver Pål Nesse i Flyktninghjelpen. Men hvem er det egentlig som har meldt seg ut?

I år bruker Norge over 20 milliarder kroner på mottak av flyktninger og integrering. Mange innvandrere som har kommet til Norge er ikke reelle flyktninger, men blir behandlet som om de var det. Integreringen har vist seg å være en gedigen fiasko. En rekke kostbare integreringspakker er prøvd ut siden 1980-tallet – samtlige med elendig resultater.

Når innvandring- og integreringsposten på statsbudsjettet er mange milliarder kroner hvert år, og det har gitt så dårlig uttelling, da er det vel på tide å tenke nytt – eller hva?

Nei, ikke ifølge Pål Nesse i Flyktninghjelpen som messer videre i samme spor (Nettavisen 23. april). Det er tross alt hans levebrød å opprettholde budsjettene til sin virksomhet fra år til år, og aller helst få dem økt.

Nesse mener det er lite gjennomtenkt å legge om innvandringspolitikken. Men det kommer ingen konstruktive forslag fra den kanten for hvordan Norge kan forvalte de enorme kostnadene for mottak og integrering på en bedre måte. Det skulle en jo forvente nettopp fra en organisasjon som vil hjelpe flyktninger.

Vi må derfor bare belage oss på det vanlige: klaging og sutring fra godhetsindustrien når deres særposisjon blir utfordret.

Forslaget til Frp om null flyktninger får en kald skulder: «Dette bør dere legge i skuffen og låse etterpå», tordner Nesse, uten noen gode argumenter for hvorfor vi ikke først og fremst skal prioritere hjelp i nærområdene. Afrikanere og arabere har jo over tid vist at de ikke trives særlig godt i Norge – og altfor mange melder seg ut av storsamfunnet, som i sin tur skaper sosial uro og koster masse penger. Hvorfor skal Norge fortsette med en innvandring- og integreringspolitikk som ikke virker?

Nesse babler om mer penger og ta imot flere migranter, som så mange andre godhetsposører har gjort før ham. Det er en flokk idealister som tar seg klekkelig betalt for å kunne briske seg i flomlyset, og moralister som har sugerøret stukket dypt ned i godhetsindustriens milliard-pengepung – som er finansiert av skattebetalerne i Norge. Det er nemlig veldig greit å være raus på bekostning av andre. Da kan man kreve å få både i pose og sekk.

Man får betalt for å late som man er et bedre menneske enn alle andre. Akkurat som de såkalte antirasistene.

Dessuten går det på autopilot når Nesse & co setter i gang: Vi må respektere flyktningkonvensjonen, Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, menneskerettighetene og folkeretten.

Hørt det før? Det er bare tomt prat anno 2018. Da må en kunne spørre om hvem det egentlig er som har meldt seg ut av verden. For en eller annen gang må det gå opp også for disse at slike avtaler ikke er hugget i stein. Danmark har sagt nei til overføringsflyktninger per se, de har trykket på pauseknappen for bedre integreringen, og ingen har «dømt» dem for å bryte noe som helst. Faktisk er det slik at det er nasjonen Danmark som bestemmer, og de har valgt å sette nasjonen først. Det samme må Norge gjøre. Nasjonen går foran alle internasjonale avtaler.

Første prioritet må være at vi respekterer Norges grunnlov og folkeviljen generelt. At vi ikke avgir mer suverenitet til internasjonale organer enn vi selv er tjent med. At vi respekterer nordmenns ønske om å stå utenfor EUs regelverk og begrenser innvandringen fra Midtøsten og Afrika kraftig. At vi ikke ad bakveien blir bundet til hender og føtter. Da må vi selv avgjøre hva som gir mest igjen for pengene, og dagens innvandringssystem, verken flyktning- eller asylinstituttet, er de fleste (i alle fall utenfor godhetsindustrien) enige om ikke er godt nok.

Norge bør fratre internasjonale avtaler og konvensjoner som er foreldet eller fungerer mot sin hensikt. Det som fungerer for dårlig må Norge være en pådriver for å få endret.

Som minstemål må aktører som Pål Nesse forvalte skattebetalernes penger på best mulig måte, og da forventer vi at så mange nødlidende som overhode mulig får hjelp.

Er det for mye å kreve? Er det noen flere enn meg som er lei hykleriet blant godhetsposørene?