Journalist Vibeke Knoop Rachline og førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold Franck Orban har tatt en titt på europeiske regjeringers synspunkter på Den islamske statens (IS) tilhengeres eventuelle retur til Europa, og liker ikke det de ser.
Rundt 5.000 jihadister fra Europa har sluttet seg til IS, og mange av dem og deres familier er pågrepet i Irak og Syria etter IS’ fall. Noen er allerede dømt, mens flere venter på rettssak. 1.200 har returnert til Europa, eller «hjem», som Rachline og Orban foretrekker å kalle det. Skal Europa tillate dem å returnere eller la dem bli dømt og sone i landene de er pågrepet i?
De uheldige europeiske vertslandene står ifølge de to overfor et «dilemma der realisme og moral står opp mot hverandre.»
Hvilken moral?
Hvis moral det er, kan man jo bare lure på. Ingen kan ha gått glipp av IS’ ville barbari, og jeg vil anta at de flestes moral og rettferdighetssans tilsier at IS-tilhengerne – det vil si enhver som gjorde IS’ etablering og fremgang mulig, og i samme slengen påførte mennesker i regionen ufattelige lidelser – bør steke i sitt eget fett.
Rachline og Orban medgir da også at ingen av «dilemmaets» løsninger er ideelle:
De må først avgjøre om disse personene skal få komme hjem eller ikke. Slippes de inn, må det tas stilling til om de skal tas hånd om av institusjoner som fengsler, rehabiliteringssentre, fosterhjem eller tilbakeføres til det åpne samfunn. Ingen opsjon er problemfri.
Hensynet til sikkerhet tilsier at de ikke må komme tilbake. Dette er mennesker som forlot hjemlandet sitt, ofte i hat mot sitt eget land og Vesten. I tillegg støttet de IS’ totalitære kalifat. Mange deltok i kriminelle- og/eller terrorhandlinger.
Nettopp. Og hvordan skal de vinnes tilbake? Det foreligger foreløpig ingen rehabiliterings- eller avradikaliseringsprogrammer som virker. Og så er det de andre, da:
Hva med veteraner som kan ha lagt ned våpnene, men fortsatt kan radikalisere ungdommer? Hva med krigere som frivillig eller ufrivillig kom hjem igjen like radikaliserte og som kunne gjenoppta kampen?
Flere av gjerningsmennene bak terrorangrepene i Paris og Brussel var hjemvendte fremmedkrigere.
Hva med agenter som har fått ordre om å infiltrere, bygge opp kapasitet og slå til?
Kan våre samfunn leve med tikkende bomber og med faren for at dagens ofre kan bli morgendagens mordere?, lurer Rachline og Orban på, og svarer selv: Ja, det kan vi!
Hensynet til europeiske muslimer
For til tross for at alt tyder på det motsatte, hevder de to at disse personene fremdeles er «én av oss». De får snakke for seg selv, for jihadister og deres kvinnelige støtter er alt annet.
Men selvfølgelig ligger det en tyngre årsak bak Rachline og Orbans standpunkt: hensynet til europeiske muslimer.
Det spørs om europeiske muslimer er særlig tjent med å bli tatt til inntekt for Rachline og Orbans verdensanskuelse:
Å overlate muslimske europeere til domstoler i stater truet av oppløsning kan dessuten sende et signal om at vi ikke bryr oss om europeiske muslimers skjebne.
Det vil kunne forsterke følelsen av urettferdighet og utenforskap som disse gruppene opplever og skape mer polarisering.
Jaha, så den gjengse europeiske muslim er altså så opptatt av terroristers og illegale stridendes, med sans for sexslaveri og tortur og hvis grusomheter overgår de flestes fantasi, ve og vel at manglende inngripen fra Europas side vil kunne «forsterke følelsen av urettferdighet og utenforskap» blant dem? Hvor har Rachline og Orban det fra?
Og hvilken følelse av urettferdighet? Mener de to å kommunisere at europeiske muslimer vanligvis oppfatter det som urettferdig at man ikke henter terrorister «hjem» med all den risikoen det innebærer? Dette kommer muligens som et sjokk på Rachline og Orban, men en spikerbombe på T-banen eller i en travel julegate, eller en lastebil som blir brukt som rambukk mot fotgjengere, ser ikke forskjell på folk; europeiske muslimer blir også drept i terrorangrep på europeisk jord.
Ikke mitt naboskap
Våre to selvutnevnte muslimforsvarere og en rekke andre snakkende hoder i denne debatten viser riktignok til «institusjoner som fengsler, rehabiliteringssentre og fosterhjem» med tanke på en reintegrering i samfunnet, men lite tyder på at den tilbakeføringen vil skje i de samme meningsprodusentenes nærmeste omgivelser.
Sannsynligheten er mye større for at de ivrige lystmorderne og barne- og kvinneskjenderne blir plassert i sosialboliger i allerede pressede strøk, hvor særlig innvandrere fra islamske land og den øvrige underklassen bor. Sammen med ungene sine. Hvorfor i all verdens riker skulle de føle seg urettferdig behandlet hvis myndighetene ikke henter IS-terrorister «hjem» til dem? Tok Rachline og Orban seg bryet med å spørre før de skjøv «europeiske muslimer» foran seg i dette spørsmålet?
Og som nevnt: hvordan skal «vi» klare å reintegrere noen «vi» åpenbart ikke har klart å integrere i utgangspunktet?
En annen side av saken er hva Rachline og Orban egentlig kommuniserer om europeiske muslimer her. Det er ikke egnet til å dempe eventuell mistro til hele miljøet, i alle fall, for hvis de to har rett, så sier det noe ytterst betenkelig om europeiske muslimers holdninger. Hvis den gjennomsnittlige muslim, som passer unger, hjem og arbeid, føler seg urettferdig behandlet av manglende omsorg for terrorister i Irak og Syria, står vi overfor enda større problemer med denne gruppen enn noen hittil har kunnet forestille seg.
Men det gjør vi best i å la være å tro inntil Rachline og Orban kan dokumentere sin oppsiktsvekkende påstand.
Personlig ansvar: Et fremmedord?
Videre mener de to at «vår integritet som fungerende rettsstater settes her på spill.»
Vår integritet som fungerende rettsstater fungerer som bare det, fordi de er beregnet på sivilsamfunnet. De europeiske jihadistene er derimot illegale stridende; de er ikke sivile kriminelle. De har selv valgt å melde seg til tjeneste i en ulovlig krig. Og de har stort sett ikke begått sine ugjerninger i Europa. Det finnes noe som heter personlig ansvar, hvilket den demokratiske rettsstaten bygger på.
Disse menneskene reiste frivillig og begikk like frivillig hårreisende grusomheter mot lokalbefolkningen og andre som var uheldige nok til å havne i deres klør. De forbrytelsene de har begått, har de begått mot den syriske og irakiske befolkningen og det er derfor fullstendig rimelig at de står til ansvar for det de har gjort i de aktuelle landene.
– På samme måte som man prinsipielt ikke kan utvise en utenlandsk innsatt, en flyktning eller en asylsøker fra Norge som kan bli utsatt for dårlig behandling, tortur eller henrettelse i sitt opprinnelsesland, kan vi moralsk sett ikke forsvare en ansvarsfraskrivelse ved at noen dømmes uten tilstrekkelig forsvar eller bevis eller verre, at samme person utsettes for umenneskelige soningsforhold, tortur eller drap, konkluderer Rachline og Orban.
Tja, moralsk sett kan de i hvert fall utelukke meg fra sitt store, flotte «vi». Sannsynligvis omfatter det de fleste hvis moralske kompass faktisk fungerer. Og får «europeiske muslimer» flere venner som Vibeke Knoop Rachline og Franck Orban nå, så trenger de i alle fall ikke flere fiender, hverken hjemvendte eller fastboende.