Innvandring

Og hvor mange stiller fra Venstre?

Venstres Abid Raja støtter en nasjonal integreringsdugnad, og mener at alle nyankomne asylsøkere og innvandrere bør få en norsk fadder. Flotte greier, så da lurer vi bare på hvor mange faddere hans eget parti stiller med?

Solberg-regjeringen vil i henhold til Jeløya-plattformen ta initiativ til en inkluderingsdugnad, og Venstre støtter initiativet helhjertet. Også Abid Raja griper til det positivt ladede ordet dugnad, i håp om at det virkelighetsfjerne Venstre skal kunne fortsette med sin ekstraordinært liberale asylpolitikk en stund til. Nyankomne asylsøkere og innvandrere bør derfor få en norsk fadder fra dag én, mener han. Vi kan jo ikke være streng med, kreve noe av eller stille krav til andre enn oss selv, kan du skjønne!

Nei, man må «spille på lag med minoritetens følelser» for å få til en god integrering, må man. Det har nemlig den fordelen at man samtidig spiller på lag med den personlige minoriteten Abid Rajas følelser, for han blir «oppriktig provosert når han hører andre politikere ta til orde for en streng integreringspolitikk». Huff da, det er sannelig ikke greit med alle disse følelsene.

Derfor er det helt klart best å fortsette med den innvandrings- og asylpolitikken som har skaffet oss alle problemene på halsen i utgangspunktet, og heller invitere til en evigvarende dugnad.

Dugnad er ellers ment å være en slags årlig engangsforeteelese, i forbindelse med vedlikehold av et klubbhus alle er enige i at man skal ha fordi man trener eller har sosiale sammenkomster der, våronna i hagen som hele familien er enige om at er best å holde ryddig for felles bruk eller istandsetting av den lokale brygga fordi alle er enige om at det er et fint sted å bade for alle i nabolaget. I motsetning til hva veldig mange later til å tro, er dugnad ikke til for å rydde opp i rotet etter andres politiske yndlingsprosjekter og som over halvparten av det vordende dugnadsfolket er sterkt i mot og/eller ønsket stanset for mange år siden.

Og til tross for at Norge etter sigende er Dugnadens Rike på Jord, er det egentlig ingen som liker det. Man stiller bare opp fordi en selv og ens nærmeste omgivelser er enige om at en jobb bør gjøres, for hvis ikke er det jo ingen – hverken en selv eller eventuelle barn – som får brukt stedet som må dugnadiseres. Man vet også at man vil bli uglesett i lokalmiljøet dersom man ikke stiller, for så å benytte resultatet av at andre stilte. Det er med andre ord ganske sterke sosiale sanksjoner i spill hva dugnad angår.

Venstre vaker forresten stadig rundt sperregrensen, og en måling foretatt i januar viser at de er støttet av rundt 4,5 prosent. Av velgerne, altså – ikke befolkningen som helhet. Det vil si at a) 95,5 prosent av velgerne ikke later til å være utpreget interessert i at Venstre skal fortsette å påføre landet sin liberale asylpolitikk og b) det ikke foreligger nevneverdig sterke sosiale sanksjoner for ikke å delta på Venstres dugnad.

Sannsynligheten for at du i det hele tatt har en venstrevelger i nabolaget som kan uglese deg for at du skulker unna Rajas dugnad er nemlig forsvinnende liten. Men nok om det.

Men for at en dugnad skal bli iverksatt og ikke minst gjennomført, er det noe man absolutt må ha: ildsjeler, som både setter igang og går foran med et godt eksempel. Det er sånne som ikke bare peker på alle andre og sier at «vi må gjøre noe», for så å sette alle i arbeid og selv rusle hjem til lenestol, kaffemaskin og «Farmen» på TV.

Venstre har et par sånne. En av dem er Trine Skei Grande, som i mars 2011 tok oss til inntekt for den «strengeste asyl- og flyktningepolitikken i Europa». Det var bare i Skei Grandes hode, for frem til da lå Norge beviselig på Europatoppen i liberal asylpolitikk og tok følgelig imot flest asylsøkere per innbygger i hele Europa. (Kjære Faktisk.no. Hvis dere lurer, så er tallene fra Eurostat for årene 2009 og 2010, og hvis dere vil vite hvordan man regner det ut, er det bare å kontakte oss på post@rights.no man-fre. mellom klokken 10:17 og 11.35. Eller var det kanskje 11:36? 11:41? Samma det, vi snakkes! Med vennlig hilsen Nina).

«Europas strengeste asylpolitikk» i 2009 ble det da også en del problemer av, så samme år klinket Venstre til med et spennende dugnadsinnspill: Som et alternativ til overfylte asylmottak, foreslo assisterende generalsekretær i Venstre Rita Sletner å innkvartere flyktninger hjemme hos den enkelte:

– Mitt forslag er at vi kan ha vertsfamilier for asylsøkere. Det ville være veldig god integrering, hvor asylsøkerne må forholde seg til norsk kultur, forklarer Sletner.

Hun presiserer at et lokalt asylmottak fremdeles må ha øverste ansvar for søkerne. Sletner tror ikke det vil by på problemer å rekruttere hybelverter for asylsøkerne. – Tenk bare på hvor mange som stiller opp med fosterhjem, og tenk hvor mange som stiller opp i rusomsorgen, sier hun.

Ja, det sa hun sannelig. Optimismen var forståelig, for på denne tiden drev innvandringsliberale, asylaktivister og medier som vanlig kampanjer for å ta i mot flest mulig. Man hadde da hjertelag her! Det burde formelig kry av vordende frivillige husverter, for mange var de som sto frem i mediene og hadde vondt i regjeringen sin fordi denne hadde innsett problemet og forsøkte å trekke i nødbremsen. Vi som på de tider var litt småskeptiske til «Europas strengeste asylpolitikk», satt bare og ventet på overskriftene som skulle rope ut om alle som i tur og orden meldte seg. Og det var mange prominente personer og organisasjoner som kunne ventes å stille seg først i køen.

Som for eksempel Sletners partikollega Trine Skei Grande, som 1. juli hadde dette å si om regjeringens varslede innstramninger:

Venstre reagerer kraftig på at regjeringen igjen foretar ytterligere innstramming i asylpolitikken. – Innstrammingene overfor enslige, mindreårige asylsøkere er et svik overfor barn i nød, sier nestleder Trine Skei Grande.

Eller daværende stortingsrepresentant for SV May Hansen, som opplyste at det nettopp var det store fokuset på barn som gjorde at SV valgte å ta dissens da regjeringen skulle stramme inn asylpolitikken sommeren 2009:

– Jeg mener at vi bryter barnekonvensjonen ved å la barn mellom 15 og 18 år sitte i asylmottak i mens saken deres behandles. De som kommer, uavhengig av alder, er ofte mennesker i nød, og vi plikter, som et av verdens rikeste land, å hjelpe dem så godt vi kan, avslutter Hansen.

Eller biskop Laila Riksaasen Dahl og Mellomkirkelig Råd:

Biskopene og Mellomkirkelig råd protesterer kraftig mot regjeringens innstramninger i asylpolitikken. – Jeg tror effekten av disse innstrammingene kan bli en inhuman prosess, ikke minst overfor barna. Dette handler om å bevare vår sjel. Vi er et av verdens rikeste land og må ta ansvar for de fattigste, sier biskop i Tunsberg, Laila Riksaasen Dahl til Dagsavisen.

Der fantes også andre som var sterkt på banen og oppfordret til nasjonal asylsøkerdugnad og (andre folks) hjertelag: Forfatter Tove Jensen, Øystein Greni i BigBang, alle redaksjonsmedlemmene i Aftenposten og Dagsavisen, leder av Utdanningsforbundet Helga Hjetland, samt leder Arild Humlen og resten av medlemmene i Advokatforeningen, lederne i en dullion hel- og halvstatlige politiske ungdomsorganisasjoner, generalsekretær i Amnesty John Peder Egenæs og sist, og veldig ofte minst også: hele SV med finansminister Kristin Halvorsen i spissen.

Utrolig nok ble det ikke noe alminnelig oppløp for å svare på Sletners oppfordring. Sant å si tror jeg ikke hun svarte på den selv engang. Det ble i alle fall veldig stille rundt Venstre-dugnaden. Så stille at vi skeptikere i ettertid er glade for at vi ikke holdt pusten mens vi ventet, for i så fall hadde vi nok hatt permanent hybel på våre lokale kirkegårder i dag.

En annen forutsetning for en dugnad, er at de som iverksetter den faktisk tror på sluttresultatet. Man må tro på at klubbhuset gjør seg best med tak og gjerne et strøk maling, at hagen blir et bedre sted å oppholde seg uten 17 tonn løv og overvintrede, skrubbsultne grevlinger og at stranden er triveligere uten mengder av McDonalds-emballasje, brukte kondomer og sprøyter og bryggeplanker man får flis av.

Men selv ikke Rajas egne partikollegaer tror nevneverdig på integreringspotensialet for Venstres liberale asylpolitikk. I 2014 kom nemlig Jon Helgheim fra Frp i skade for å blande økonomi – Pføy! – inn i spørsmålet om byens årlige flyktningkvote under en amper budsjettdebatt i Drammen bystyre.

Det ble for mye for Venstres Ulla Nordgardens varme hjerte, som kontret Frps økonomisludder med å opplyse om at Venstre ikke har noen illusjoner på dette området (mine uth.):

– Ja, jeg vet at kaka i bursdagsselskapet skal deles på flere. Og ja, jeg vet at det blir mer penger til barnevern, lærere i skolen. Vi i Venstre har ingen naiv forestilling om at integreringen i Drammen fungerer eller kommer til å fungere, sa hun og var klar på at flyktningemottak innebærer mer vold, mer barnevern og andre kommunale tjenester.

Til gjengjeld er Nordgarden stappfull av genuin altruisme og offervilje på egne og andres vegne:

Men jeg er villig til å ofre trygghet og velferd, for det er ikke bare mine barn som skal ha det bra.

Det er jammen ikke alle som har så storslagen personlig moral og raushet at man gjør et slikt offer på et helt lands vegne, skal jeg si deg!

Kall meg gjerne slem, men noen nasjonal dugnad for å virkeliggjøre Venstres visjon for våre barn, tror jeg Raja og regjeringen like gjerne kan glemme først som sist.