Innvandring

Hva kan de som åpnet opp for ikke-vestlig innvandring lære oss?

Tidligere statsminister og Ap-legende Odvar Nordli er død, 90 år gammel. Han hylles unisont som bauta i norsk politikk og som et medmenneske. Han var nok begge deler. Men hovedstrømsmedier hopper over det mest katastrofale politiske grepet Nordli gjorde i sin tid: Det var han som åpnet grensene for en ikke-vestlige innvandring som har fungert katastrofalt dårlig økonomisk og verdimessig for Norge. Det hadde vært interessant å vite hva nettopp Nordli tenkte om konsekvensene av den førte politikken.

Mye godt kan sies om nylig avdøde Odvar Nordli, men han ble aldri konfrontert med historiske fakta knyttet til sitt virke som kommunalminister (1971 – 1972) og statsminister for Arbeiderpartiet (Ap) fra 1976 til 1981. Det er ingen grunn til å tro at MSM (main stream media) vil gå opp «innvandringsløypa» til politikeren Nordli etter hans død heller. Mediene liker ikke å bli minnet om sin egen unnfallenhet innen dette feltet siden tidenes morgen (tidlig 70-tallet).

Det var i nøyaktig disse årene på 70-tallet at norsk politikk, ved Odvar Nordli, åpnet for en ikke-vestlig innvandring som totalt manglet realisme og konsekvensanalyser.

Det hele startet med pakistanere, marokkanere og tyrkere (menn) på turistvisum i Oslos gater sommeren 1971. «Alle» forstod at de var lykkejegere på leting etter jobb. Mange av dem kom til Norge via menneskesmuglere (pakistanere) i Tyskland. Kommunalminister Nordlis løsning var en komité (Arbeiderbladet 3. juni, 1971):

Daværende statsråd Oddvar Nordli var meget oppbrakt over den påståtte handelen med først og fremst pakistanere. Som kommunal- og arbeidsminister nedsatte han en komité som skulle arbeide frem løsninger på menneskehandelen med mer: «Statsråden ser meget alvorlig på opplysningene om at det drives ’menneskehandel’ med pakistanere som ønsker seg til Norge. Denne ’handelen’ påstås å finne sted i Hamburg (…) Statsråden minner om at Regjeringen har foreslått lovregler som skal forby privat arbeidsformidling i framtida (…)»

Nordli var imidlertid ikke fremmed for den betydelige kulturelle avstanden:

Statsråd Nordli pekte også på mulige sosiale konflikter på grunn av den kulturelle kløften mellom de nyankomne og nordmenn.

– Så lenge vi får tilførsel av arbeidskraft fra de nordiske land og øvrige europeiske stater byr ikke dette på store problemer sosialt sett. Disse arbeiderne har lettere for å gli inn i det norske samfunnssystem. Grupper som derimot kommer fra for eksempel Pakistan møter her et samfunn som er totalt annerledes enn de er vant til. Også dette forhold må den nye komiteen vie stor oppmerksomhet, sier statsråd Nordli. Han vil personlig gjøre det som er mulig for å få satt en stopper for en ukontrollert arbeidsformidling av pakistanere som vil til Norge.

Vel, enden på den visa var at alle dem som hadde kommet il Norge på ulovlig vis (via menneskesmuglere og fordekt som turister som jobbet uten arbeidsvisum, de var vel «så få»), fikk bli. Jeg har til gode å finne en offentliggjøring av konklusjonene til den nedsatte komiteen den gang, dessverre. Ligger konklusjonene i regjeringsarkivet?

Ikke nok med det; de samme fikk også hente familien sin. Som Ahmed, han kom fra en landsby i pakistanske Punjab i 1973. I 1978, da Nordli var statsminister, fikk Ahmed hente kone og ti barn. De kommende årene fikk Ahmed lov til å gifte dem bort til fettere og kusiner i landsbyen han vandret ut fra, som daværende regjering lot vandre inn til Norge. Massive overgrep ved disse familietvangsekteskapene, nevner jeg nå som en historisk akseptert «kuriositet».

Dette var en villet Ap-politikk, og en katastrofe for velferdsstaten, vet vi i dag. For ikke å snakke om en kulturell katastrofe ved at islamsk æreskultur fikk slå dypere og dypere røtter i ro og fred i Norge. 

Regjeringen den gang på 70-tallet ble kraftig advart fra folk i norsk utenrikstjeneste, eksempelvis dokumenterte gjennom grov korrupsjon i kulturen de tilvandrede kom fra. Men varslerne ble ignorert. I dag skal det eksempelvis fremdeles ligge, i enten Justis- eller Utenriksdepartementets arkiv, en «gyldig» ekteskapskontrakt mellom Liv Ullmann og kong Olav, datert sent 70-tallet. 

Ap så det som sin oppgave fra første stund å tilrettelegge for at innvandrere fra «fremmede kulturer», skulle kunne «opprettholde og videreutvikle sin kulturelle og religiøse egenart», som det het under Bratteli-regjeringen (1974). Den første Stortingsmeldingen, Om innvandrere i Norge (1979 – 1980), altså under daværende statsminister Nordli, forsterket denne fatale linjen. «Kulturelle, sosiale og religiøse særtrekk» skulle «rustes opp» av staten, som Terje Tvedt dokumenterer i den eksplosive boken Det internasjonale gjennombruddet.

Nordli-regjeringen understreket at det var viktig med en integrasjonspolitikk som hjalp innvandreren til å ta vare på egen kultur og identitet og å motvirke press i retning assimilering. Innvandreren som «den andre» ble altså definert som medlem av grupper med felles kulturelle og religiøse interesser overfor staten Norge, som ikke uten videre lenger kunne kalles en norsk stat. Regjeringen Nordli var tydelig på at innvandrernes muligheter for å praktisere sin egen religion skulle styrkes.

De ulike innvandrer- og minoritetsgruppers kulturelle, sosiale og religiøse særtrekk må dessuten respekteres og gis muligheter til utfoldelse på lik linje med majoritetssamfunnets kultur. 

Det hadde jo vært interessant å vite hva Nordli i ettertid tenkte om konsekvensene av den innvandringspolitikken som ble ført. Nå er det for sent å Nordlis tanker, men det er flere andre som mediene kan få i tale – før det er for sent. Hvis det er Norges fremtid en tenker på, har vi kanskje noe å lære?