Innsparket

Moralistiske idealers strupetak

Med utgangspunkt i Langelands tidligere inndratte bok "Dømmer ikke" er det lett å se hvordan mennesker lyver seg bort fra egne svakheter, avviser virkeligheten fremfor et forstokket ideal, og hvordan sannheten blir gjemt unna når jakten på personlige fordeler, feighet, konformitet, likhetspress eller frykt råder, sier Einar Andreas Lund på FB.

Jeg leser med interesse Oliver H. Langelands bok Dømmer ikke.

Forsøkt kneblet

Bokklubben.no

Langeland var major og tidligere Milorg sjef i Oslo. Dømmer ikke er en av de mest kontroversielle bøker som er skrevet om forholdene før og etter 9. april 1940. Reaksjonene var så sterke da den kom ut i 1948, at den blant annet ble debattert i Stortinget. Langeland viser i boken til de mange forvarsler regjeringen Nygaardsvold fikk om en mulig tysk invasjon, og han setter lys på regjeringens manglende evne og ikke minst vilje til handling og mobilisering forut for det tyske angrepet på Norge i 1940.

Boken gir også et innblikk i «Det brukne geværs politikk» (motstand mot våpenbruk og opprustning for å unngå nye kriger) som ble ført under ledelse av regjeringen Nygaardsvold i 30-årene, og som endte i en katastrofe for Norge.

Major Langeland tar i boken videre opp diverse forhold begått av fremtredende og navngitte nordmenn for tyskerne under krigsårene, og som unngikk tiltale i rettsoppgjøret etter krigen. Det er sjokkerende og svært interessant lesning.

Medlemmer av regjeringen Gerhardsen ønsket Langeland kneblet til taushet ved å få boken inndratt og Langeland tiltalt for ærekrenkelser. Langeland ble fritatt på alle punkter, men hans to bøker, Dømmer ikke (1948) og Forat I ikke skal dømmes (1949), ble inndratt.

Noe av det mest interessante ved lesningen av denne boken, er å se hvor lett det er for mennesker å lyve seg bort fra egne svakheter, avvise virkeligheten fremfor et forstokket ideal, og hvordan sannheten blir gjemt unna når jakten på personlige fordeler, feighet, konformitet, likhetspress eller frykt råder.

Politisk korrekte og moralistiske idealer

Tankene mine går uvegerlig over til hvordan vi nå opplever at politisk korrekte og moralistiske idealer stadig forsøker å ta strupetak på essensielle diskusjoner og debatter, og hvor den rådende moralismen også i dag stempler, og til og med ødelegger livene til, mennesker som ikke lar seg kneble av de samme reglene og idealene.

Langeland ble forsøkt ødelagt og kneblet; hans budskap var ikke i tråd med det politisk korrekte bildet av Norge at sannheten han satt på skulle frem. Langelands mot og sannhetssøken er et eksempel til etterfølgelse, For konsekvensene av det motsatte er i det store og hele altomfattende og ødeleggende.

Det er en uting når for eksempel venstresidens hjertesaker blir avfeid som «politisk korrekte.» Selvfølgelig skal det respekteres at noen argumenterer for en mer liberal innvandringspolitikk, eller for et fortsatt multikulturelt prosjekt i Europa. Denne stemplingen er like lite konstruktiv som når andre blir avfeid som rasister, fascister eller høyreekstreme når de argumenterer for en strammere innvandringspolitikk, eller er kritiske til islam.

Politisk korrekthet er ikke først og fremst synspunkter man kan være uenig eller enig i. Politisk korrekthet er en tenkemåte som er destruktiv og farlig, i og med at den ikke tillater rent faktiske forhold fordi virkeligheten ikke samsvarer med visse idealer eller en moralistisk tankegang, og som har til hensikt å kneble en fri debatt bygget på de samme faktiske omstendigheter. Politisk korrekthet påstår et mer fleksibelt forhold til virkeligheten, hvor utsagn eller meninger ikke nødvendigvis er bygget på faktiske omstendigheter, men mer om de fremmer «riktige» holdninger eller ikke, dvs. om de harmonerer med (i grunnen) marxismens/venstresidens politiske og samfunnsmessige visjoner.

Som det så treffende er blitt sagt: Det politisk korrekte krever ikke en logisk begrunnelse, bare makt. Og jeg legger til: En makt bygget på moralisme.

Undertrykker

Ett av prinsippene i det politisk korrekte dogmet er at man for enhver pris skal unngå å gi uttrykk for meninger som kan virke krenkende, sårende og stigmatiserende for «utsatte» grupper. Problemet er at man undertrykker sannheten for hjelpe den undertrykte.

Et annet problem er at det politisk korrekte selv definerer hvem som er de undertrykte, og derom strides jo (også) de lærde.

Langeland møtte et feigt embetsverk, som forsøkte å lyve om eller fordekke ubehagelige sannheter om virkeligheten, i et forsøk på å få verden og menneskers handlinger til å se annerledes ut enn de faktisk er.

Måtte Langeland være et eksempel til etterfølgelse for oss alle i dag.

(Kilder: Dømmer ikke av Oliver H. Langeland og Selvmordsparadigmet av Ole Jørgen Anfindsen)

Først publisert på Lunds Facebookside, gjengitt her med forfatterens tillatelse. Forsidebilde: Utsnitt fra kulturportrett.no