Innvandring

Apartheid er Det Nye Europa

Det går mot nyttårsfeiring på en helt ny måte i Europa. I Berlin får kvinner egne hvite telt der de kan søke trøst hos psykologer og sosionomer dersom de utsettes for seksuell trakassering og overgrep. Hvorfor bøyer vi nakken for overgripere? Hvorfor ser vi ikke et raseri over utviklingen?

Brandenburger Tor i Berlin. Et symboltungt sted i europeisk historie, som blant annet markerte skillet mellom den delte byen Berlin og det delte Europa (den kalde krigen).

I dag er det en ny krig som pågår. Nei, det er ikke for drøyt å bruke benevnelsen krig. Vi kan nevne de vanvittige gjengvoldtektene i Sverige. De er symbol for en krig mot landets innfødte kvinner (og Gud vet hva som foregår på innsiden av enklavene mot jenter og kvinner med ikke-vestlig opphav). Vi kan neve Köln nyttårsaftenen 2015. Det som foregikk var rett og slett vanvittig. Vanvittig ikke minst fordi masseovergrepene begått av typisk asylsøkere fra MENA mot tyske kvinner markerte et tidsskille i det offentlige rommet: Vår frihet som jente/kvinne kan overhodet ikke tas for gitt lenger.

Berlin leder nå an i Det Nye Europa ved å innføre kjønnsapartheid-tilstander. Det opprettes et «samlingspunkt og en beskyttelsessone for kvinner» på Brandenburger Tor. Her kan kvinner som i kveld blir utsatt for overgrep eller som føler seg «krenket», søke trøst og beskyttelse:

– Mange seksuelt krænkede kvinder ønsker ikke at indgive anmeldelse. Nu giver vi dem en chance for at komme i sikkerhed, siger en talskvinde for festpladsen ved Brandenburger Tor til den tyske avis Berliner Zeitung (B.Z)


Dette er etter inspirasjon fra Köln nyttårsaftenen 2016: Et sikkerhetsområde bemannet med psykologer og sosialarbeidere. I Berlin er løsningen på invasjonen av MENA- og afghansk kultur, to hvite telt:

Zonen i den tyske hovedstad kommer til at består af to hvide telte med sikkerhedsfolk ude foran. Indenfor i teltene er der en krisestab med blandt andet psykologer.

Enhver innvandret mann fra nevnte kulturer vet meget godt at man utviser den ytterste respekt for «andre menns kvinner». Ellers kan livet bli kort. At man så tar seg til et annet kontinent og søker beskyttelse under diverse FN-konvensjoner, for så å gå til angrep på det samme kontinentets kvinner, vitner om en total forakt for folket man ønsker å dele samme jord med. Men konsekvensene av en slik adferd ser de samme knapt. Det er ikke minst der det europeiske problemet er begravd:  Overgripere burde vært møtt med særdeles sterke strafferettslige reaksjoner, inkludert internering inntil deportering er mulig. Det er kun beinharde konsekvenser som kan gi målbare positive resultater.

Det er kun ved bruk av harde reaksjoner man blir lyttet til av folk med begge beina plassert i fascistisk æreskultur. Nei, vi er ikke vant til å være harde. Dermed får vi svar på tiltale. Og tilbudet til de overgrepsutsatte er altså kjapp tilgang på en psykolog, som man kan legge hodet på skulderen til og gråte sine fortvilte tårer. At dette «tiltaket» ikke vekker betydelig harme sier sitt om en form for europisk kapitulasjon? Vi bøyer nakken tross nær kjennskap til en frihet som jenter og kvinner knapt har hatt i verdens kjente historie?

Som daglig leder i Human Rights Service, Rita Karlsen (54) formulerte seg på Facebook i går:

«Jeg vokste opp i en tid der vi kunne haike (fra Nord-Norge) til diverse arrangementer og konserter ute i Europa, en kunne dra alene på Interrail, vi var stort sett alltid toppløse på strendene, aldri ofret jeg en tanke på at noe kunne stoppe eller forhindre meg fordi jeg er kvinne. Friheten var kommet for å bli – trodde vi. Og så opplever vi nå denne frihetsreturen – som går raskt. Sikkerhetssoner – soner, smak på den – for kvinner på nyttårsfesten i Berlin, den multikulturelle metropolen.»

Vi trenger politisk lederskap som står opp og viser vei nå. Og det haster. Politikere som setter foten kraftig ned for menn fra en ukultur Europa knapt har sett maken til i kjent historie. Vi trenger ikke hvite telt, men en rettsstat som fungerer. Derav også en innvandringspolitikk som kun åpner døren for dem som beviselig vil leve i takt med den europeiske frihetsånden. Alle andre kan forlate skuta.

Merk: De uttalte feministene er tyste som graven. Helt, helt tyste over konsekvensene av en innvandringspolitikk de ivrig heiet frem. Mon tro hvorfor de nå tier?