Bydelen Södermalm i Stockholm er episenteret for svensk politisk korrekthet (PK). Herfra dikterer journalister hvordan andre skal tenke – og helst føle – om masseinnvandringen fra ikke-vestlige kulturer.
Nå er etablissementet i Södermalm bekymret.
For noen år siden var det nettopp på Medborgarplatsen i denne bydelen som PK-sektens øverste leder, Stefan Löfven, proklamerte at hans Europa ikke bygger noen murer. Tilstede var også hans disipler i Refugees Welcome-armeen med plakater og tiljublende rop.
Men nå er det ikke lengre Löfven som møter opp foran porten til arkitektene bak «The New World Order» hvor ideen om ingen murer, fri flyt og grenseløs kjærlighet er grunnpilarene. Isteden er Medborgarplatsen okkupert av «fremmede».
Saken er den at enslige mindreårige asylsøkere som har fått avslag på søknaden benytter plassen til en «sitt-ned-demonstrasjon». Disse unge (og slett ikke så unge) guttene nekter å akseptere avslaget på asylsøknaden. De vil, og skal mener de, ha tilgang til Sveriges goder.
Du skulle nesten tro at de PK-gjengen i Södermalm hadde kommet dem til unnsetning, åpnet sine hjerter og hjem, eventuelt demonstrert i solidaritet med afghanerne. Men den gang ei.
Södermalm-beboere kontaktet isteden politiet og vektere. Budskapet var samme bekymringsmeldinger vi tidligere har hørt fra innvandrertette bydeler i Sverige.
«Samtalen visar upp samma mönster och kanske framför allt retorik. Det kan lyda som följer när en kvinna med ljus röst ringer eller framför sitt ärende på plats:
– Hej, jag heter ………… och jag bor här på Södermalm. Jag är inte rasist, men…..»
Borgere finner det nødvendig å ringe politiet, men passer altså først på å forsikre om at de ikke er rasister. Så kommer de samme bekymringsmeldingene som nettopp har stemplet store deler av den svenske befolkningen som rasister.
Flere av beboere har kommet med forslag om å flytte demonstrasjonen et annet sted eller tvangsoppløse den. Ikke sjeldent krever de umiddelbar handling. Som de sier: Nå begynner skolene snart, og da skal barna bevege seg i området uten foreldrene.
Det er selvsagt ikke hyggelig når du selv opplever å bli invadert, å kjenne på utrygghet og uro er ingen god følelse. Noe en bør tenke over før en møter problemene utenfor sin egen port.