I går i 11-tiden sto jeg på Helsfyr bussholdeplass og ventet på buss 401. En mor med en gutt og to jenter på ca. åtte og tre år ventet også på bussen. Gutten var normalt kledd med bukse og kortermet t-skjorte. Begge jentene hadde bukse, lang kjole og hijab. Den minste jenta på tre år lekte mens hun løp rundt moren. Underveis kom hijaben stadig i veien i ansiktet hennes. Hennes lille hånd prøvde å dra hijaben bort fra ansiktet. Det så slitsom ut, og tok konsentrasjonen bort fra leken.
Den lille familien minner meg om andre steder i Oslo. De minner meg om Sognsvann, Hvervenbukta, Ingierstrand. Alle steder der far og sønn går rundt i bar overkropp, mens de koser seg i vannet. De er glade og stolte over seg selv, sin mannlighet og kan vise frem kroppen sin. Mens dette skjer må mor og døtre sitte pent og se ut over havet. Den lille jenta får ikke oppleve samme glede som sin bror. Ingen sol på den lille kroppen. Hun bor i et land med lite sol og mangel på vitamin D er ofte et stort problem for slike som henne. Hun skal lære seg sine begrensinger fordi hun er kvinne, og at hun aldri vil få samme rettigheter som sin bror. Hennes kropp er en synd. Indoktrinert fra tidlig fase slik at aldri hun kan finne veie til den normale identiteten sin. Til det som hun er egentlig.
Håret hennes kan gjøre den allmektig gud sint. Dette er en gud som lar alt ligge, og som bruker all sin tid på å passe på hvert hårstrå til millioner av kvinner. En gud som sitter med registreringsboka og setter en rød strek på hver eneste kvinne og jentebarn som viser håret frem. Det er en stor og krevende jobb. Når den mektige guden ikke har tid til annet en kvinners hår, er det ikke rart at alle muslimske land brenner i helvete uten at deres allmektige gud løfter en finger.
Det var ikke sånn da jeg kom til Norge, og det ble verre og verre med tiden. Først begynte voksne kvinner, etter hvert gikk det til å inkludere jenter og til slutt også barn. Fra 2006 fikk islam stor makt over samfunnet (karikaturstriden). Islam har blitt så dominerende at Norge må ofre sine verdier om barnerettigheter og likestilling. Nå ser vi små jenter med hijab over alt – på lekeplassen, stranden, skolen, kjøpesenteret og bussholdeplassen. Og snart hijab som programleder for NRK. Staten ser bort fra sin ansvar mot barnerettigheter. Barn er barn, de har ikke noe valg. For en jente på tre år vet ikke hvordan hun kan ta valg. Mor og far tar valget for henne. Omskjæring av guttebarn og hijab på jentebarn er begge overgrep. Begge er vold mot barn.
Disse barna er norske barn. De er født her. Hvorfor går vi i en kollektiv taushet over disse overgrepene. «Barnehijab», som Lena Larsen skrev for mange år siden i Klassekampen, har ingen rot i Islam. «Barnehijab» er også i seg selv uislamsk. Barnehijab er mot barnekonvensjonens paragraf 13. Men våre politikere tar hensyn til foreldre, og overser barnas rettigheter. De overser overgrep mot barn. Barnehijab tar barndommen fra disse små jentene. Barnehijab indoktrinerer jentene fra barndommen, og bestemmer at deres kropp, hår, følelser er synd, at de ikke er likeverdig sin bror.
Barnehijab gjør en treårig jente til et sexobjekt, og redusere alle muslimske menn til perverse. Budskapet for hijab er at «kvinner dekker håret for å ikke forstyrre mannens nærhet til gud». Med andre ord at mannen ikke skal bli opphisset seksuelt. Og når et lite barn går med hijab betyr det at hun skjuler håret fordi hennes hår kan være seksuelt opphissende for menn.
Våre politikere er tause. Statsministeren deltar på Eid-feiring, der menn og kvinner sitter adskilt. Statsministeren besøker koranskoler der små jentebarn sitter med hijab. Jonas Gahr Støre roser bruken av hijab. Dronning Sonja besøker moskeer tildekket med skjerf. Det er moskeen som står bak indoktrinering av denne tankegangen at kvinners hår er synd og skal tildekkes. I moskeene er jentebarn nede i niårsalderen sett på som en voksen kvinne, og klar for å gifte seg. I moskeene blir det lest sataniske vers som undertrykker kvinner. Ved at slike som Jonas Gahr Støre og Dronning Sonja besøker moskeene, blir det som en aksept av barnehijab, barnebrud og undertrykkelse av kvinner. Deres aksept av kjønndiskriminering.
Gjennom mange år har våre kjære statsministere og politikere gitt støtte til moskeene og det religiøse miljøet. Dere har ikke nok kunnskap om islam. Dere har gitt alt, og en overdose av toleranse. Hva har skjedd? Har vi gått baklengs innenfor kampen for likestilling og ytringsfrihet? Skal vi fortsette å tolerere at små barn mister barndommen sin? Tolerere at at små barn lærer seg å bli undertrykket av menn? Lære seg å føle at de ikke er verd like mye som sin mann? Lære seg å ikke leke, synge, danse, gå på bursdager, klasseturer og skoleturer fordi de er jenter? Lære seg at folk skal sees bak en gardin av religiøsitet, og ikke tanker og handlinger.
Hvorfor er alle tause mot overgrep mot muslimske jenter? Er dere rasister?
Når caps i klasserommet er forbudt, hvorfor er da hijab tillatt? Fordi det er forskjell mellom Kari og Fatima? Fordi Kari skal beskyttes mot alle typer overgrep. Kari skal være barn og utvikle seg gjennom lek og læring. Overgrep av Fatima skal tolereres av politikere, lærere og folk på gaten. Fordi Fatima er muslim? Er de ikke rasister de som ikke tør å stoppe bruken av barnehijab, fordi de ikke vil ta i noe som har med islam å gjøre? Fordi de er redde for å bli kalt rasist, islamhater eller miste velgeren fra det muslimske miljøet.
Disse menneskene ofrer den lille jenta for en valgseddel. Venstre og feminister, hvor er dere? Hva har skjedd med deres sosialistiske syn? Likestilling for alle kvinner. Fatima er norsk. Fatima trenger beskyttelse. Fatima er ikke likestilt som sin bror. Er det nok med å ta på seg røde strømper og rød leppestift? Hvor er deres samvittighet og engasjement for overgrepet mot Fatima, og mot alle andre muslimske jenter? Hvor er deres lojalitet mot disse jentene?
Dere skriver til meg at dere er imot barnehijab, men at et forbud ikke er riktig. Over tretti år med tomsnakk og toleranse, hvor langt har dere kommet? Har det blitt flere med barnehijab eller mindre? Fantes barnehijab for ti år siden, og hvordan er det i dag? Dere snakker om dialog, men dere glemmer at dialog må baseres på kunnskap om dialogpartneren og preget av troverdighet til den man har dialog med. Når deres partner snakker med to tunger og hans kunnskap er basert på islamisme. Hva oppnår dere? De som du ønsker å ha dialog med ler av dine ideer, ler av menneskerettigheter, ler av likestilling.
Vi har forbud mot røyking innendørs i det offentlige rom og aldersgrense for alkoholkjøp, så hvorfor har vi ikke en aldersgrense for hijab? Dette går både psykisk og fysisk utover disse små jentene, for å ikke snakke om deres fremtid. Ved ikke å gjøre noe aksepterer dere at barna vokser opp i et glasshus, som bare blir vanskeligere å knuse med tiden. Disse barna vil etter hvert venne seg til kjønnsdiskriminering.
Det er på tide at vi står sammen og går for et forbud/aldersgrense for barn, frem til de har fylt 18 år. Uansett hvilket parti som fremmer et slikt forslag så må vi støtte dem. For det er ikke partiet som er viktig – det er barnet. Vi må slutte med kollektiv taushet om overgrep mot barn – uansett om hun heter Kari eller Fatima.
Artikkelen sto først på trykk i Nettavisen 21. august 2017, og er tilsendt Rights.no av forfatteren selv.