Innsparket

Historien er mer enn Norgeshistorien

Rundt 60 selverklærte nazister, de fleste fra Sverige, demonstrerer i norske gater. Da tar norske medier og politikere frem storslegga. Står vi foran en ny okkupasjon? Det er som om dommedagen er nær, for vi er så kunnskapsløse at historien kan gjenta seg. Men det er kanskje andre deler av historien vi er mer blank for.

Rundt 60 personer fra den høyreekstreme organisasjonen «Den nordiske motstandsbevegelsen» marsjerte nylig gjennom gatene i Kristiansand. Et betydelig flertall av de fremmøtte var visstnok fra Sverige, samt noen fra Finland.

Nynazismen bygger på tanker både fra nasjonalsosialismen og den italienske og spanske fascismen. Flere nynazistiske organisasjoner har tatt opp i seg kulturen fra gjengkriminaliteten og lokker til seg rotløse ungdom.

Mange nynazister tilhører en undergrunnsbevegelse som i høy grad er avskåret fra samfunnet. Nynazismen ytrer seg i større grad enn den opprinnelige nasjonalsosialismen som «motstandsbevegelse»: sekterisk og hemmelighetsfull. Mange av medlemmene har ingen følelse av tilhørighet og lar seg friste av nynazismens visjon om broderskap og samhold. Nynazismen står i dag særlig sterkt i deler av det tidligere østlige Tyskland, der også arbeidsledigheten er stor. Men også vårt naboland Sverige har betydelig innslag av nynazister.

I Norge har de nynazistiske miljøene vært små. Den yngre generasjonen nynazister organiserte seg i flere mindre organisasjoner, deriblant Anti-kommunistisk Allianse (AKA) og Nasjonal Ungdoms fylking, grunnlagt høsten 1968. Det oppsto også en gruppe nynazistisk ungdom innenfor Oslo Høyere, men denne ble raskt bekjempet og delvis ekskludert av partiet.

Norge har altså nesten ikke nynazister, selv om de til tider kan gi mye lyd fra seg. Mange av dem som går rundt og kaller seg «nazzer» er tenåringer. Og har de noe til felles med ungdommene som løper rundt med palestinaskjerf og kaster stein?

Vi kan antakelig være trygge på at overvåkingspolitiet har god oversikt over det nynazistiske miljøet i Norge, som attpåtil er dårlig organisert. Nynazistene utgjør ingen større trussel for det norske demokratiet. Vi skal selvsagt vise vår avsky til deres holdninger og verdier – som vi skal med alle grupperinger med lignende verdigrunnlag.

Men det er nesten lattervekkende hvordan venstrevridde journalistene direkte hyper demonstrasjonen i Kristiansand.

I gårsdagens Klassekampen kunne vi lese at AUF-leder Mani Hussaini er opprørt og maner til kamp mot nazistene. Han identifiserer seg med dem som opplevde nazi-okkupasjonen av Norge. Intet mindre.

«Hver eneste dag må vi stå imot de ekstreme kreftene, de grumsete holdningene og den rasismen og hetsen som vi ser rundt oss.»

Oppslaget gir følelsen av at en ny okkupasjon av Norge står på trappene. Nå må vi mobilisere alt vi har mot høyreekstremisme!, skriker Klassekampen mot oss.

Vi må mobilisere mot de livsfarlige høyreekstreme kreftene, men når islamister marsjerer i gatene, når muslimsk ungdom terroriserer nabolagene, selger knark og tenner på biler, er medieoppslagene straks mer dempet. Da handler det om sosial og økonomisk mistilpasset ungdom, forklart med utenforskap og diskriminering. At islamismen også har en historisk kontekst er ikke-eksisterende (om det da ikke er fordelaktig for islam).

– FARLIGERE ENN QUISLING, lyser mot oss på forsiden av Dagbladet (4. august). Ordene tilhører krigsveteraner, påpeker Dagbladet, som er riktig nok: De har snakket med to.

Den snikende følelsen er at Dommedagen er rett rundt hjørnet. Sikkert helt tilfeldig.

Krigsveteran Thor Hofsbro gir oss nesten åndenød. Hofsbro ”tenker at de er farlige. Mye farligere enn Quisling og hans menn var før krigen.»

Det som gjør dem farligere enn Quisling og hans menn er ifølge Hofsbro at «vi ikke tok dem høytidelig». Det kan føre til at «historien gjentar seg».

Kristiansand-demonstrantene, en gruppe langt de fleste tar fullstendig avstand fra, er altså ikke bare like farlig, men farligere, enn Vidkun Quisling var i sin tid? Ja, for nå handler det ikke om mistilpasset ungdom som trenger terapi, dialog og fritidsklubber. Nå handler det om folk av samme kaliber som Quisling, han som ble sjef for en tysk-støttet regjering med tittelen ministerpresident for den tyske okkupasjonsmakten.

Men kanskje nettopp å la gruppen demonstrere er å ta dem «høytidelig»? Eller er det bedre å holde dem under jorden der de kan dyrke sitt forskrudde budskap i fred? Nå vet vi hvem de er. Fienden har et fjes.

Hofsbro fortsetter: «Hukommelsen vår etter krigen er elendig. Det læres ingenting på skolen og folk er fullstendig uvitende.» I ytringsfrihetens navn kan de tillate seg alt, sier Hofsbro.

Ja, det kan så være, men en slik kritikk ville passet langt bedre på andre grupperinger – grupperinger som går fullstendig under radaren for norske medier.

Ta et søk på nazist, rasist, fascist og merk deg hvordan brungrums kobles sammen med nyheter i riksavisene. Ved enhver anledning som byr seg, som demonstrasjonen i Kristiansand eller når «vanlige» folk er skeptisk til innvandringspolitikken, så sitter merkelappene løst. Noen som ikke vet hva raseteoriene går ut på? Noen som ikke vet hvem Quisling var? Noen som ikke kjenner Holocaust? Neppe, for det har vi nok lært, også i skolen. Men hva har vi lært om konsekvenser av innvandringen, både sosialt og økonomisk? Hva har vi lært om islamismen? Her kan vi antakelig begynne å snakke om uvitenhet.

Innvandringsliberale er rask til å sette nazidemonstrasjonen i Kristiansand inn i en større, men tvilsom kontekst. En kontekst konstruert på nazi-spøkelse: Stiller vi oss ikke pent og pyntelig i Welcome refugees-rekkene, er veien kort til å bli beskyldt for å gå i takt med «Den nordiske motstandsbevegelsen».

Vi bør kanskje minnes om at historien består av mer enn Norgeshistorien.