Den 19. mai holdes det igjen presidentvalg i Iran, men mange ser på dette som et bidrag til å legitimere et regime som undertrykker store deler av det iranske folk. Er det i det hele tatt noe håp om å oppnå demokratiske rettigheter i Iran?
Etter at Mahmoud Ahmadinejad måtte gi seg som president i Iran, har vi nå hatt fire år med president Hassan Rouhani. Hans diplomatiske framtoning har falt mye bedre i smak i både Europa og USA. Men i hvilken retning har egentlig det Iranske regimet gått under Rouhani? Og hva gjør regimet nå etter dette mens Trump leker med sin makt?
Når er det Vesten skal bry seg om det iranske folk? Hva mener den norske regjeringen når den sier at de bryr seg om iraneres menneskerettigheter? Er det bare tomme ord?
Teokrati og Vokterråd
Det iranske politiske systemet fungerer som en sirkel som omringer en befolkning uten reelle politiske rettigheter. Og denne sirkelen er så lukket at det ikke finnes noen vei ut. Valget er i gang i Iran og kandidatene folket har mulighet til å stemme på er blitt valgt ut av et ekspertråd som er underlagt Vokterrådet, og hele systemet kontrolleres direkte av Ayatollah Seyyed Ali Hosseini Khamenei, som er landets øverste religiøse og politiske leder. Denne strukturen gjør at kandidatene som stiller til valg i praksis kun er regimets utvalgte representanter. Kun de aller minst opplyste lar seg lure til å tro at dette er et demokratisk valg, og det er forbundet med ytterste livsfare å fremstå som opposisjonell til dette teokratiske styresettet.
I 38 år har regimet i Iran valgt sine kandidater via Vokterrådet. Dette har skjedd uten at befolkningen eller opposisjonen har fått si sin mening. Et demokratisk valg forutsetter at hele maken kan overføres til opposisjonen, og at alle med et politisk engasjement er med i kampen om innflytelse, og på den måten påvirker kandidatene. Men i Iran er kandidatene uavhengig av innbyggernes engasjement, fordi Vokterrådet har bestemt hvem som kan bli landets neste president.
De politiske fløyene
Det er kanskje mulig å se for seg en demokratisering hvis det nåværende system går igjennom en positiv endring som er styrt innenifra. Vi har to store politiske fløyer som gradvis har utviklet seg etter Hashemi Rafsanjanis presidentperiode på 90-tallet. Den ene grupperingen i parlamentet i Iran består av islamistene og de lærde fra Ghom (Moddaresine Ghom) som tok makten i Iran da Khomeini kom tilbake i 1979. Begge disse gruppene er imot demokratiske valg og mener at det etter sharia er den øverste lederen som har rett til å bestemme. Vanlige borgere har etter deres syn ikke rett til å uttrykke sin mening gjennom valg. Deres oppfatning er derfor at det er feil av regimet å holde valg. Khomeini var den lederen som først heiste det islamske flagget og innførte politisk islam som styresett. Han fikk støtte av de lærde fra Ghom. Khomeini mente at kvinner ifølge islam ikke har rett til å stemme, men han skjønte etterhvert at han trengte flere stemmer, derfor fikk kvinner lov til å stemme i det første valget etter at han kom tilbake til Iran.
Den andre grupperingen i parlamentet er republikanerne. Dette er i stor grad landets teknokrater og reformister. De har landets økonomi i sine hender og er imot sanksjoner og mer villige til å forhandle med Vesten.
Bryr Vesten seg?
Politikere i Iran vet også at ingen der ute i andre land egentlig bryr seg om befolkningens ytringsfrihet eller menneskerettigheter. Valget er en slags lek for å forandre det iranske regimets ansikt. Også i Rouhanis tid som president fortsetter regimet å henrette barn og ungdommer uten store protester fra Vesten.
Hvis man stemmer, bidrar man da til å legitimere Irans udemokratiske regime, eller gir man virkelig et bidrag til en positiv forandring i Iran? Hvem tjener på at mange boikotter valget? Er det opposisjonen, innbyggerne eller regimet?
Hvem går så til stemmeurnene i Iran og i utlandet?
Til tross for de store dilemmaer for folket, er det mange som stemmer ved valgene.
Befolkningen fordeler seg hovedsakelig i fire ulike grupper
Først har vi de som alltid vil støtte regimet. De utgjør ca 6-9 millioner.
Den andre gruppen er de som må gå til urnene fordi det gir dem rett til skole, universitet eller jobb. Dette er en gruppe som ikke er så politisk engasjert, men stemmer ut ifra egeninteresse.
Den tredje gruppen er reformistene. De er politisk engasjerte og opposisjonelle som ønsker endring i systemet. De er imidlertid ikke systematisk organisert i grupper eller partier. Mange religiøse eller etniske minoriteter er i denne gruppen. De får ikke stille med egne kandidater og er derfor i en situasjon hvor de må velge mellom pest eller kolera når de skal stemme. Deres stemmer har i svært liten grad mulighet til å påvirke systemet. Likevel ser de forskjeller mellom kandidatene og ønsker å bidra til det som gir mest framtidshåp.
Den fjerde gruppen er de som har et sterkt politisk engasjement, men som ikke kan vise seg offentlig i Iran. Ofte boikotter disse valget, og svært mange har også måttet flykte fra Iran.
Har vi rett til å oppfordre til boikott av valget?
Vil ikke en boikott bare føre til at de reformvennlige får enda mindre innflytelse over et regime som uansett har støtte fra islamistene og de konservative? Er det håp for Iran?
Svaret mitt er ja, men med dagens system går forandring veldig langsomt. Det vil nok kunne ta mange ti-år før det iranske demokratiet blir født.
Så hvor starter demokratiet? Det kan nok påvirkes ved at alle som bryr seg om dette, gjør sitt ytterste for å påvirke folkets, spesielt ungdommens holdninger og forventninger til sin framtid. Frie handelsmenn kan påvirke holdninger til politisk frihet. Politikere kan utveksle erfaringer. Gjennom media kan man vise hvordan andre land utvikler seg etc., etc.
Demokrati har ikke en selvfølgelig plass i mange østlige land. Det tar tid å avlære diktatur og formynderi. Dette er et svært tema hvor det iranske valg fremstår som symbolet på en antikultur mot menneskerettigheter og trosfrihet.