Æresdrap og æresrelatert vold

På kvinnedagen

En modig kvinne: Ingen så eller ville se volden Hina Qazi vokste opp med. Helsesøster så at den da unge jenta var svart av blåmerker, men gjorde likevel ingenting. Nå kjemper Qazi for at samfunnet skal se ungdom som utsettes for ekstrem ­kontroll. Les hennes sterke historie i Klassekampen.

Regjeringen legger endelig frem en ny handlingsplan mot tvangs­ekteskap, kjønnslemlestelse og negativ sosial kontroll. Etter år med æresrelatert vold klarte Hina Qazi å bryte med familien og hjelper nå jenter og gutter i samme situasjon. For dette mottar den modige kvinnen trusler fra personer som mener hun bringer skam over det norsk-pakistanske miljøet, mens andre som arbeider med samme problemstilling kritiserer henne for å være «for engasjert». Særlig det siste bør føre til en grundig selvransakelse i visse kretser.

Les Qazis opprivende historie i Klassekampen:

Ære er ikke bare et negativt ladet ord. Hina Qazi har mye ære i form av personlig integritet og sterk vilje. Hun setter også sin ære i å hjelpe jenter og gutter med å ta egne valg. Selv fikk hun ingen hjelp da hun brøt med familien etter flere år med æres­relatert vold.

Qazi har blant annet jobbet på krisesenter og som minoritetsrådgiver med ofre for tvang og æresrelatert vold. Siden hun selv har pakistansk bakgrunn, har hun opplevd å bli særlig hatet og truet for å bringe skam over miljøet. Hun blir sett på som en skamløs pakistansk jente, ikke som en profesjonell. Fra andre profesjonelle blir hun iblant møtt med skepsis. Hun får høre at hun er «for engasjert».

Mer enn noe annet ville hun at noen skulle se. Da Qazi skulle ta vaksine på skolen, dro hun ikke bare opp ermet. Hun tok av hele genseren for at helsesøster skulle se at hun var svart av blåmerker. Likevel skjedde det ingenting.

Nettopp det at ingen så, tenker hun også på som ekstremt i dag.

– Det er disse erfaringene som gjør at jeg blir så sint når folk kaller meg engasjert. Mye er blitt bedre nå. Hjelpeapparatet har mer kompetanse på æresrelatert vold. Men kunnskapen er ikke godt nok spredt. Den nasjonale handlingsplanen fungerer ikke godt nok. Vi fanger ikke opp alle vi bør fange opp. Miljøene er også blitt flinkere til å tilpasse seg, så de ikke blir tatt. Det er fortsatt altfor mange jenter og gutter som blir oversett. Få med at gutter også rammes av tvang og ekstrem kontroll. De pleier å bli glemt.

Les resten her.