Arbeid og utdanning

Slutt å dra diskrimineringskort overfor nordmenn

-Offentlig ansatte skaper inntrykk av at nordmenn ikke liker minoriteter. Det må de slutte med. Selvsagt stiller man bakerst i køen i arbeidslivet når man ankommer et nytt land, sier Mohammed Rah, som innvandret til Norge for 18 år siden.

Mohammed Rah la ut følgende status på Facebook natt til i går, gjengitt her med Rahs vennlige tillatelse:

Kveldens refleksjon etter deltakelse på «Give a Job».

Hun stod på scenen, med mikrofonen i hånden og snakket for flere hundre introduksjonsdeltakere og sa:

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

«Jeg hadde en indisk fastlege. Han var veldig dyktig. Da han kom til Norge, søkte han på 40 stillinger. Han fikk ikke jobb, fordi han hadde et utenlandsk navn». Hun er ikke hvem som helst. Men en representant for det offentlige.

Dette MÅ politikere og offentlige ansatte slutte å si. Spesielt når de snakker til nyankomne borgere. Dette skaper og forsterker den skjeve forestillingen om at nordmenn ikke liker minoriteter.

Slutt med hjernevask av kameratene våre.

Ja, en av konsekvensene av å være ny i et samfunn, er at en stiller bakerst i køen i arbeidslivet. Men ikke nødvendigvis BARE på grunn av navnet.

For de som har helse til å jobbe, er manglende nettverk i kombinasjon med begrenset ordforråd, svakt kulturelt referansepunkt og motvilje mot å tilpasse seg ny realitet de største hindringene. Hva mener jeg med dette?

Nettverk:
Vi vet at de fleste stillingene blir besatt uten at de blir lyst ut. Jobb finner man gjennom nettverk. Av de stillingene som også lyses ut, har også nettverket mye å si for muligheten til å bli vurdert. Derfor er min råd nummer 1 til flyktningene. Skaff dere nettverk. Enklere sagt enn gjort. Men dere må.

Manglende ordforråd:
Å være arbeidssøker handler om å selge kompetansen en besitter. Det er derfor helt naturlig at den med best ordforråd har bedre forutsetning. Helt til arbeidsgiver ser deg i praksis, handler mye om hvor flink du er til å skrive og til å snakke for deg selv.

Manglende evne/vilje til kulturell tilpasning:
Manglende vilje til å tilpasse seg en ny realitet, som tilsier at en må faktisk ta valg som man i hjemlandet ikke ville tenke på engang. Det kan være at en kanskje må ta renholdjobber til å begynne med, selv om en har vært en rik forretningsmann fra hjemlandet, der renholdere ligger nederst på rangstigen. Eller at en må finne seg i å selge/berøre varer selv om det strider mot ens personlig overbevisning. Eller at en må ikle seg tøy som en ikke er vant til.

Manglende kulturell referansepunkt:
Jeg har selv bodd i Norge i 18 år. Jeg har ennå ikke fått helt tak på den norske kulturen, selv om jeg nå kulturelt er mer norsk enn kurdisk. Vi som har kommet hit i voksen alder, eller som har levd segregert fra det norske samfunnet, mangler viktige referansepunkter når det gjelder det sosiale liv og samkvem med nordmenn. Og det merker vi fort når vi er i et helnorsk miljø. Slik en god venn av meg sa det: «Mohammed, selv om jeg akademisk ligger høyere enn eller stiller likt som dem, selv om jeg føler at jeg faglig er sterkere. Men når jeg kommer til lunsjbordet, føler jeg at jeg ikke får tak på samtalene. Jeg forstår ordene. Men klarer ikke å forstå setningene. For det handler om kontekster som jeg aldri har vært del av.»

Konklusjon:
Enten må man ta seg tid og belyse alle sidene av saken når det gjelder minoritetenes utfordringer i arbeidsmarkedet, eller så bør man være svært forsiktige med bruk av diskrimineringskortet i dialog med nyankomne borgere. For det negative om de andre mot oss, setter seg fort i minnet vårt og er vanskelig å bli kvitt. Spesielt når det kommer fra politikere, veiledere, og andre offentlig ansatte. Da kan det fort tas som den eneste sannheten.