Ali Akbar Hashemi Rafsanjani, den tidligere presidenten i Iran, døde 8. januar, 82 år gammel. Rafsanjani ble av mange sett på som en pragmatisk og moderat leder som var i opposisjon til de mer konservative kreftene i Iran. Noen mener han både var reformvennlig og en USA-venn. Men jeg husker veldig godt hans to perioder som president fra 1989 til 1997, for jeg var student i Teheran på denne tiden.
I iveren etter å se etter lyspunkter i iransk politikk, må vi ikke glemme at alle de som har sittet ved makten i Iran siden 1979 er en del av det blodige islamske regimet. Det finnes ikke tall for hvor mange som har blitt fengslet eller har måttet bøte med sine liv under mullaenes hånd. Regimet har ingen toleranse for annerledestenkende, enten det er politisk eller religiøst. Regimet undertrykker systematisk all opposisjon, og med henvisning til islam og Sharia-lovene, mener de seg berettiget til å eliminere alle opposisjonelle enten ved å henrette dem eller sette dem i fengsel.
Vi må ikke la oss forlede. For å svekke alternative røster, bruker regimet sitt propagandaapparat. De setter systematisk ut negative rykter om sine motstandere, og gode rykter om sine egne. Grunnen til at mange ser på Rafsanjani som en USA-venn og reformator, er at regimet satt ut rykter om dette, for på den måten å svekke den reelle opposisjonen og tiltrekke seg flest mulige velgere. Vi må huske at kun de kandidatene som mullaene godkjente, fikk stille til valg. Men det iranske folket har alltid villet noe annet, derfor har de fleste latt være å stemme – det gjorde de også under valget av Rafsanjani.
Rafsanjani hadde mye makt allerede da han var i det iranske parlamentet, men siden han var en del av regimet, kunne han ikke være mot det islamske regimet. At han var moderat eller en reformator er langt på vei bare en illusjon. Han var en av de mektigste mennene i regimet, og han var tett knyttet til Khomeini. Ingen kan sette seg opp mot de islamske lovene så lenge Khomeinis regime er basert på Sharia-lovene. Alle som var imot regjeringen ble regnet som «Mohreb» (fiender av Gud), som vantro eller som venner av USA, og derfor skulle de fjernes.
Jeg skulle ønske det var ytringsfrihet i Iran nå, slik at vi kunne spørre alle de foreldrene som har mistet sine barn på grunn av protester mot regimet. Hvor mange har blitt fengslet? Hvor mange har blitt pisket på gaten? Jeg husker godt den dagen jeg så en ung mann bli bundet bak en bil og kjørt halvnaken gjennom gatene mens regimets agenter gjennom høyttaleranlegget på bilen ropte ut at han var en fiende av Gud (mohreb). I Rafsanjanis presidentperioder ble mange baluchere (en av mange minoriteter i Iran) henrettet, det samme ble mange aktivister i den kurdiske og azariske deler av Iran. Og mange av de som var så heldige å unngå dødsstraff, siter fortsatt i fengsel.
Som iraner og student i Teheran på 90-tallet, var jeg vitne til Rafsanjanis perioder som president. Jeg er derfor en av de tusener som ble stoppet på gata av regimets spioner (Basiji og Komiteh). Disse spionenes eneste oppgave var å finne og trakassere kvinner som ikke hadde tildekket hodet eller kroppen på en forskriftsmessig måte. Men denne daglige trakasseringen var bare en av mange måter regimet ydmyket kvinner på. Jeg husker blant annet at da jeg ville spille basketball sammen med venninner, var det ingen treningshaller tilgjengelig for oss, for jenter som hadde lyst til å spile basketball i fritiden var ikke ønsket av regimet. Vi fikk til nød bruke en treningshall for menn, men fikk bare 90 minutter fra vi kom til vi måtte være ute, for resten av tiden var reservert for gutter og menn. Jeg fikk heller ikke lov til å ri, fordi islamske «forskere» mente at å ri ikke var sunt for ugifte jenter – det kunne ødelegge jomfruhinnen min, mente de.
Komiteh – de religiøse ekstremistene som jobbet for staten – var overalt! Jeg husker det var fridager i forbindelse med Nowrooz (iransk nyttår), vi var mange familiemedlemmer og venner som var ute på skogtur, vi gikk og sang. Men ifølge regimet var det ulovlige å synge. Plutselig ble vi stoppet av Komiteh, som sa; «Søstre pass på hijaben deres.» Jeg hadde for anledningen rød neglelakk på neglene mine, og da en av mennene fra Komiteh så neglene mine, sa han: «Å søster, du har så mye opphissende makeup på deg, du må bli med oss!» Moren min var med oss, og hun var offiser i hæren den gangen, før hun pensjonerte seg. Hun gikk rett bort til ham og sa: «Du kan bare dra, hun er datteren min.» «Nei!», sa han. «Hun skal bli med meg! Vi har tillatelse fra regimet til å blande oss opp også i deres privatliv, til og med sjekke undertøyet deres, hvis det er nødvendig». Jeg var sjokkert og målløs. Pappaen min prøvde å blande seg inn, men svaret var bare nei, men til slutt ga de seg heldigvis, for i arresten i Iran kan alt skje! Alt dette skjedde også i Rafsanjanis tid som president.
Jeg hadde en venninne som ble arrestert av Komiteh for ikke å ha riktig hijab på seg (bad hejabi). Hun satt bare noen dager i fengsel, men etter at hun ble sluppet ut, kuttet hun all kontakt med oss, og etter tre måneder tok hun sitt eget liv. Det vi fikk vite var at hun hadde blitt gravid etter å ha blitt voldtatt av vaktene i fengselet. Jeg glemmer aldri den lave gråten til moren og søstrene. De i likhet med alle andre som hadde mistet sine kjære, fikk ikke lov til å gråte høyt. Det hadde regimet bestemt, og du kunne bli straffet for å vise din sorg.
Dette skjedde alt sammen mens Rafsanjani var president. Men jeg hører stadig at noen har illusjoner om Rafsanjani, Khatami, Mosavi og andre – dessverre. De kan ikke ha vokst opp i Iran i denne perioden, eller så var de selv en del av det iranske regimet.
I Iran var min forbrytelse at jeg var kvinne. Av den grunn fikk jeg mye mindre lønn enn menn i samme stilling. Denne forbrytelsen gjorde også at jeg måtte dekke mitt «opphissende» hår, og nei, ikke bare det, men hele kroppen. Forbrytelsen å være en kvinne gjorde at jeg måtte vente mange måneder bak rettssalens dører for å få min skilsmisse innvilget, og det gjorde at jeg ikke hadde rettigheter til barna mine – selv om de kom fra min mage. Det er fremdeles slik i Iran, og mange andre land som har innført Sharia-lover. Hvordan kan vi sitte stille og se på dette?
I 2002 ble jeg asylsøker i Tyrkia. Jeg søkte om asyl for å kunne leve. Jeg måtte forlate Iran fordi det ikke var et trygt land for meg lenger. Stadig vekk ble folk hengt på åpen gate, og jeg var en ung opposisjonell kvinne som var «ingenting» for dette blodige regimet.
Mens jeg ventet i Tyrkia på å få oppholdstillatelse i et trygt land, ble Faizeh Rafsanjani, dattera til Rafsanjani, student i Storbritannia – hun skulle få sin PhD. Mens hun studerte i Storbritannia, ropte ekstremister på gata i Iran «Ned med Storbritannia!», «Ned med USA!», men hun fikk studere der i de vantros land, mens jeg og tusener av andre kvinner som kjempet for kvinners rettigheter ble fengslet, torturert, voldtatt og hengt. Faktum er at Faizeh Rafsanjani studerte til prisen av det iranske folket blod, mens jeg ikke fikk sove i Tyrkia fordi jeg var så redd for at regimet skulle finne meg.
Det opprører meg og sårer meg dypt at terrorister som Rafsanjani, ja, for presidenter kan også være terrorister, får dø uten å måtte stå til ansvar for sine handlinger og svare de mange mødrene og fedrene som har blitt fratatt sine kjære under hans regjeringstid.
Rafsanjani er død, men hans etterfølgere skylder den iranske befolkning så uendelig mange unnskyldninger.