Politikk

Ordkrigen mot folket

Det nye politiske språket drives i stadig større grad av et ønske om å endre befolkningens faktiske verdier og holdninger, gjennom å forandre ordenes mening og innføre nye ytringsregler. I de siste tiårene ble Vestens politiske og kulturelle etablissements verdier sjelden utfordret direkte, men det endret seg da publikums fiendtlighet til elitens verdier fikk vind i seilene, skriver sosiolog og forfatter Frank Furedi i en interessant analyse elitens påtrengende behov for å kontrollere ytringer.

– I 2016 ble det klart nøyaktig hvor stort forfallet i det offentlige ordskiftet har blitt. Dette året ble språket sjelden brukt til å kommunisere idéer eller seriøse argumenter. I oppløpet til EU-avstemningen i Strorbritannia benyttet istedet begge sider seg av forskjellige substansløse overdrivelser som de ikke tok særlig seriøst selv. Og i den amerikanske presidentkampanjen ble politikk til pantomime, hvor begge kandidatene gjorde få anstrengelser for å heve debatten over nivået med fornærmelser og invektiver, skriver Frank Furedi på den glimrende nettsiden Spiked!.

Frank Furedi er sosiolog og forfatter av boken The Politics of Fear: Beyond Left and Right.

Han mener at selv George Orwell (1903-1950), som skrev mye om forfallet i og manipuleringen av det offisielle språket ,ville blitt sjokkert over betingelsene og tonen i årets politiske debatter i USA og Storbritannia. I Orwells kjente essay Politikk og det engelske språket (1946), skriver han at «i vår tid, er politisk tale og skrift hovedsakelig et forsvar for det uforsvarlige». Forfatteren var spesielt bekymret for måten politisk retorikk ble benyttet til å tilsløre virkeligheten.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

– Forfallet i det offentlige ordskiftet og bruken av ord til å vanskeliggjøre, distrahere fra eller unngå visse saksområder har vært en del av det politiske livet en stund. Idag blir begreper som «evidensbasert» og «best praksis» brukt til å depolitisere beslutningsprosesser. Teknokratisk adminstrasjonsspråk betyr at politikere ikke egentlig trenger å stå til ansvar for sine handlinger. Ord som «styrking» (empowerment) og «støtte» signaliserer utelukkende det motsatte: enda mer byråkratisk inntrengning i folks liv. De fattige har blitt omdøpt til «de sårbare», hvilket betyr at sosialpolitikk har blitt erstattet av en mer medikalisert form for terapeutisk administrasjon av livene til de mindre bemidlede, fortsetter Furedi.

Nylig har imidlertid den politiske sjargongen endret seg, mener Furedi. Nå handler de ikke lenger bare om å tåkelegge realitetene, men det nye politiske språket drives i stadig større grad av et begjær etter å endre folks faktiske verdier og holdninger. Det skjer gjennom å endre ordenes mening og finne opp stadig nye regler for ytringer. I de siste tiårene ble Vestens politiske og kulturelle etablissements verdier sjelden utfordret direkte, men det endret seg da publikums fiendtlighet til elitens verdier fikk vind i seilene. Resultatet var at de samme elitene fikk det travelt med å kontrollere ytringer og derigjennom hvilke verdier folk har.

Ordkrigen

I boken The Politics of Fear: Beyond Left and Right skriver Furedi at den offisielle språkføringen vitner om hvor politisk sunt eller utmattet et samfunn er.

– Noen av dagens mest brukte ord blant politikere og øvrige myndigheter – mangfold, gjennomsiktighet, sosial inkludering, tilleggsverdier, bærekraft – mangler substans og presisjon. Og til tross for deres substansløse karakter, har disse begrepene ukritisk blitt adoptert av mange mennesker. Den omfattende bruken av teknokratiske formuleringer, og mangelen på et idèrikt offentlig språk, vitner om visse institusjoners formidable kulturelle makt – spesielt media og akademia, hvor mange av disse begrepene stammer fra.

– Vestens nye politiske og kulturelle oligarkis hemmelige våpen er språket. De er kanskje ikke i stand til å inspirere folkets hjerter eller vinne politiske debatter – men de kan fortsatte utøve en disproposjonal innflytelse over språkbruken. Språket og kontrollen over verbal kommunikasjon har blitt sentralt for å styre atferd og forme holdninger. Undertrykkelsen av visse ord og oppfinnelse av nye har blitt en integrert del av det større prosjektet med sosial ingeniørkunst. Det er derfor det blir lagt ned så mye energi til lingvistisk overvåkning og standarisering av nye begreper, særlig på universitetene, skriver Furedi.

Han viser til studien Forbidden Words: Taboo and Censoring Language (2006), hvor professorer i lingvistikk Keith Allan og Kate Burridge påviser at der tradisjonell sensur-virksomhet handlet om å bevare status quo, handler det som etterhvert ble kjent som «politisk korrekthet» (PK) om å fremme politiske og sosiale forandringer. Forsøkene på å endre språket var motivert av målet om endre folks atferd og identitet. Allan og Burridge mener at universitetenes kontroll har vært «ekstremt vellykket for å få folk til å endre sin språklige atferd». Å endre lingvistisk praksis fungerer som en forberedelse til å endre folks tankegang og til slutt hvordan de handler.

– Folks holdninger til spontane ordvekslinger har endret seg ettersom samfunnet i økende grad har blitt følsomme for hvilke ord som er «passende» og hvilke som er «upassende», fortsetter Furedi. Bare bruken av «passende» og «upassende» i relasjon til ytringer er slående, fordi de er så diffuse og usikre. Imidlertid kan, og ofte blir, spørsmålet om hva som er passende og upassende besvart på forhånd: Det disse to begrepene egentlig sier er «pass munnen din».

– Mange kritikere av PK-regler konsentrerer kritikken mot praksisen med å tvinge folk til å adoptere en språkbruk som oppleves som fremmed for dem. Ofte blir PK-kritikken avsporet av latterlige eksempler, som når fraser som «Chinese whispers» (en variant av «hviskeleken») blir patologisert på basis av de er rasistiske. Men det som virkelig betyr noe når det gjelder lingvistisk kontroll er ikke tabuiseringen av visse ord, men restriksjonene den legger på fri og spontan kommunikasjon. At «passende» og «upassende» har blitt nøkkelord i universitetssensorenes ordbok er en påminnelse om at svært få ord nå kan antas å være uproblematiske, mener han

Postsannhet og populisme

Som eksempel viser Furedi til et ord noen knapt hadde hørt om før Brexit: Postsannhet. I følge Oxford universitetsavis gikk bruken av ordet i taket etter Brexit-avstemningen og presidentvalget i USA.

Men hvordan oppnådde begrepet postsannhet en så høy, offentlig profil? Dette er ikke en frase som stammer fra hverdagslige konversasjoner. De fleste bruker det ikke – i alle fall ikke enda, skriver Furedi og fortsetter: – I motsetning til ord som «fantastisk» (awesome), «slapp av» (chilled out) eller kult, hvis opprinnelse stammer fra ordninære menneskers lingivistiske praksis, er «postsannhet» en oppfinnelse fra individer som er del av den politiske og kulturelle eliten. Hvis bruken har gått i taket, så skjedde det i hvert fall ikke på pub`er eller arbeidsplasser.

– Det som er viktig med «postsannhet» er at det er et middel til å signalisere hvilke verdier som legitime og hvilke som ikke er det. Postsannhet er ikke bare et beskrivende ord. Bruken sender en større beskjed, som er at alt som skjedde i 2016 var fundamentalt galt fordi det var basert på falske forutsetninger. Postsannhet-retorikken er ment å delegitimere verdiene og synspunktene til den delen av befolkningen som våget å utfordre maktmenneskenes verdensanskuelse. Fordi de feilet i å vinne kampen om idèer direkte, manipulerer de språket for å underminere visse offentlige synspunkter, mener Furedi.

– Kulturell makt over språket er utrolig viktig for etablissementet og kan til og med bidra til å nulle ut tilbakeslagene de ble påført i 2016, fortsetter han, og viser til enda et ord som brukes ualminnelig aktivt for tiden: populisme. Maktmenneskene har brukt masse energi på å patologisere begrepet «populist», forklarer han.

Oxfords ordbok definerer «populisme» som «politikk eller prinsipper fra forskjellige politiske partier som søker å representere ordinære menneskers interesser». Likevel har dette ordet altså blitt tildelt en fullstendig negativ mening av den kulturelle eliten. – Demoniseringen av populisme har vær så vellykket at selv de som støtter ordinære menneskers interesser nå er motvillige til å forsvare begrepet. – Men devalueringen av begrepet «populisme» går rett til hjertet av det offentlige livet. Når forsøk på å gi folkets interesser en stemme blir komplett negativt behandlet, så stiller det spørsmål ved selve demokratiets moralske status. Og det var nøyaktig det som skjedde i 2016, konstaterer Furedi.

– Kommentatorer stiller nå regelmessig spørsmål ved verdien av demokratiske beslutninger. Til tross for at de oligarkiske ambisjonene som driver kritikken av demokratiet sjelden blir gjort eksplisitte, har språket som benyttes til å sverte folket blitt stadig mer ubehersket.

Hvithetsforbrytelsen

– Demoniseringen av ordet «populist» har skjedd samtidig med forvandlingen av ordet «hvit»s betydning. Det var en gang at hvit refererte til en farge eller en gruppe mennesker med relativt lys hud, skriver Furedi, og fortsetter: – Men nå assosieres det med ondskapsfulle egenskaper. «Hvit mann», «hvite folk» – dette er ikke lenger deskriptive ord, men vitner i stedet om en slags evig, ond kraft.

– «Dette handler om hvithet», sa Berkley-studenter under en demontrasjon i 2016, og bekreftet hvordan «hvithet» har blitt en måte å si «ondsinnet» på. Ordet «hvit» blir nå brukt av kommentatorer på samme vis som andre raserelaterte kategorier ble brukt av rasetenkere i fortiden. Og ondskapsfullhetene ved «hvit» fortsetter, ser det ut til. I 2016 var det ikke lenger tilstrekkelig å innstallere en følelse av «hvite privilegier» i samtlige lyshudede mennesker; nei, vi så også en omfattende fordømmelse av såkalt «hvit supremaci». Plutselig ble ikke personer med motkulturelle synspunkter bare fordømt som populister; mange av dem ble også kalt hvite supremacister.

– Denne redefineringen av ordet «hvit» projiserer en patologisert identitet over på andre. Tilhengerne av «hvithetsidèen» hevder at hvite mennesker må minnes på at deres identitet er avhengig av eksistensen av «andregjøringen» av ikke-hvite. Denne konstruksjonen av en «hvit identitet» basert på negative egenskaper har blitt hjulpet frem av seksjoner i media som nå bruker ordet hvit med et snerr. Etter valget av Donald Trump kom «hvit kvinne» til å bety forræderi eller moralsk avstumpet, fordi mange hvite kvinner stemte på Trump i stedet for Hillary: Begrepet «hvite menn» og da særlig «gamle, hvite menn» har nå en utelukkende negativ betydning. Den nye retorikken om «hvithet» har lite å gjøre med å konfrontere problemet med rasebasert urettferdighet. I stedet er det en del av en ordkrig designet for forminske den moralske statusen til de som våger å utfordre elitens verdier. Forestillingen om en hær av gamle, populistiske, hvite menn som må bli konfrontert og holdt på plass, smigrer selvbildet til en ellers moralsk desorientert elite som i økende grad støtter seg på kontroll av språket fremfor vinnende argumenter, fortsetter Furedi og avslutter:

– Ordkrigen er ikke over. Vi bør imidlertid ikke svare på deres foraktfulle, antifolkelige retorikk ved å tilegne oss et like barnslig språk fra en som f.eks. Trump. Istedet bør de som bryr seg om kvaliteten på det offentlige ordskiftet øke kvaliteten på debattene ved å engasjere seg i kampen om idèer. Det er ingen bedre steder å starte enn å argumentere for folkelig suverenitet, frihet og toleranse.

La oss sikre at Oxford Dictionaries ord for 2017 blir demos.