Anbefalt litteratur

Bokanmeldelse: De helliges leir

Jeg kan ikke begripe hvorfor jeg ikke har hørt om denne boken eller mannen før, men herremintid hvilket presisjonsnivå han har. Sjelden har jeg hatt følelsen av å se spøkelser på høylys dag. Boken fikk meg til å gispe mer enn en gang når jeg pendlet til og fra jobb, skriver Tore A. Larsen om Jean Raspails "De helliges leir".

De helliges leir
Jean Raspail
Document forlag, 2016.

Et Europa, ikke ulikt vårt eget, stilles overfor et fenomen av ubegripelige dimensjoner. En armada på 100 skip seiler ut fra Calcutta med en million indere som tar seg over verdenshavene med Europa som det endelige reisemål. En enveisreise der vertskapet diskuterer seg fra vettet om hvorledes disse menneskene skal tas imot og integreres inn i en kultur som er de reisende fjern.

Med dette som utgangspunkt skisserer Raspails roman et fenomen som i vår nærmere fortid frembringer assosiasjoner som er vanskelig å fortrenge. Erstatt mottakerlandet Frankrike med Tyskland (og Sverige!), erstatt «Refugees Welcome» med «Vi er alle fra Ganges», erstatt EU med Den internasjonale samarbeidskommisjon for Ganges-flåten og, vips, vi befinner oss plutselig i tidsrommet sommeren-høsten 2015 da migrasjonskrisen banket løs på Europas porter og skaket folk ut av dvalen. Raspails beskrivelse av et Australia som har stengt døren for Gangesflåten høres også kjent ut. Til tider blir en nesten fristet til å sammenligne Raspail med en annen av hans landsmenn, Michel de Nostredame (Nostradamus).

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Men «De helliges leir» er først og fremst ikke en roman om migrantene. I boken er de kun en masse, en menneskemengde som lever i land der menneskerettigheter, eiendomsrett og frihet er en mangelvare, i tillegg til mat og vann. Deres søken etter et land som renner over av melk og honning, møter forståelse av Raspails penn, men denne søken er ikke av det gode for den sivilisasjonen vertskapet representerer.

«De helliges leir» er en bok om oss, europeere, enten vi er franskmenn, nordmenn, tyskere, svensker, italienere eller briter. Den handler om den selvforakt som Raspail retter retoriske spark mot, den nedlatenhet vi skal føle overfor oss selv og at vi tillater de som fremfører denne selvforakten å sløve oss ned. Hans omtale av etablerte medier som en «nedsløvingsindustri» er i så henseende en solid innertier.

Boken handler om noen få som gjør motstand, men som ikke vinner gehør. Den handler også om manglende politisk lederskap og redelighet i møte med hendelser hvis dimensjoner ikke er forutsett eller kalkulert inn. Politikernes doble standarder (toleranse utad, oppgitthet innad) er lett gjenkjennelig. Man formelig fryder seg over politiske tilbaketog og undres over om Raspail kan ha forutsett at et politisk flertall som i begynnelsen av 2015 krevde å få 10.000 syriske flyktninger til Norge endte med å bli med på de største innstrammingene i norsk innvandringspolitikk noensinne før året var omme, men ikke tok det med.

Så boken er om oss. Og hva så? Hva er Raspails budskap? Gangesflåten som ankommer franske strender og resulterer i en landstigning av en million mennesker på 24 timer er fiksjon. Men Frankrike (og andre europeiske land!) har de siste 50 årene tillatt innvandring som langt overstiger dette antallet og tillatt samfunnsendringer som kan vise seg å være mer enn bare risikable. Et politisk konsensus har muliggjort en endring av Europas demografiske sammensetning en ved førsteutgivelsen av «De helliges leir» ikke ville trodd var mulig.

44 år senere er Raspails bok mer aktuell enn noen gang. Visse bokanmeldere har omtalt boken som høyreekstremt vrøvl og rasisme, og med tanke på at fransk sensur har blitt betydelig tilstrammet gjennom årene, er det nesten utenkelig at boken ville ha utkommet i dag, noe forfatteren mer enn antyder i intervjuer som ligger tilgjengelig på nett. Raspail er blitt møtt med mer eller mindre åpen hitling for dette verket, og er oppskriftsmessig blitt utskjelt og hudflettet. Like fullt selger det som hakka møkk, og det er ingen dårlig bedrift.

Raspails bok er en språklig symfoni som ikke er for sarte sinn. Tekstgrepet Raspail har valgt består av ikke så rent lite overdrivelser, rennesteinsspråk og oversetteren har ikke spart på kruttet for å skåne norske leseres øyne.

Men boken er en forelesning om fransk samtid og fransk sivilisasjon på begynnelsen av 1970-tallet og en historieforelesning om fransk sivilisasjon. Eller egentlig ikke: det er vår sivilisasjon han skriver om. Han skiller mellom de som ønsker at vestlig sivilisasjon skal fortsette å leve og de som forakter den. Dette er fortsatt en aktuell politisk skillelinje, noe de senere årenes politiske valg også tyder på. Han skriver ubønnhørlig om valg vi i Europa vil bli stilt overfor og som vi i 2015 fikk en forsmak på da over en million immigranter steg i land på europeiske territorium og forflyttet seg nordover.

Boken er makaber og til tider obskøn. Teatralsk, men akk, så treffende! Kjøp den, gi den som gave og les den, diskuter den med venner, familier, kolleger eller til medlemmer i ditt eget kommunestyre, fylkesting, til alle som har ører å lytte med, øyne å lese med og hoder å tenke med. Det rekker ikke å håpe at Raspails fremtidsvisjon bare er vrøvl.

Intervju med Jean Raspail på YouTube.

Boken kan kjøpes som papirutgave hos Document forlag eller som e-bok hos Tanum.