In your Face!
Thomas Knarvik
Trolltekst forlag, 2016
En skal lete etter en større provokatør i moderne tid enn Thomas Knarvik. Hans tegninger provoserer, irriterer og forarger. Han er en annerledestenkende i et land der en snakker med store ord om mer åpenhet og mer demokrati, så lenge en ikke mener noe annet enn røkla.
Facebook-kunstneren Knarvik har tegnet andre og seg selv på en måte som får morgenkaffen og frokosten til å komme i retur om en går inn på hans Facebook-profil. Når den fra tid til annen fortsatt er oppe. Det skal sies at tegningene ikke er spesielt flatterende og lett kan tolkes som usmakelige. Men kunstnerens poeng er å fremtvinge tanker og oppfatninger, spesielt fra de han portretterer som hans meningsmotstandere.
De som følger med på det som skjer på HRS eller document.no sine nettsider, og som ser hvordan debatter om stort og smått som skjer i vårt samfunn, har nok merket seg en del debattanter som Lars Gule, Rune Berglund Steen, Ubaydullah Hussein, Elisabeth Norheim, Basim Ghozlan, Kari Jacquesson, Gert Nygårdshaug, Shoaib Sultan, Usman Rana, Ingebrigt Steen Jensen samt internasjonale storheter som Angela Merkel, Reccep Tayyip Erdogan, Stefan Löfven og – ikke minst – Ali Esbati, er en fascinasjon for Knarvik i forhold til ordskiftet om innvandring, integrering, rasisme, asylpolitikk og antisemittisme. Knarvik gjengir dem på en måte som har utløst verbale spyttklyser tilbake. Leseren kan med selvsyn se hvilken pøl sosiale medier er blitt gjennom et tilgriset ordskifte. Knarvik gjengir denne pølen på en framifrå måte.
Det er dette som gjør Knarvik til en av Norges absolutte dissidenter. Han er definitivt den stygge gåsungen i en andedam der det uten mukke skal kvekkes åpent og fritt, så lenge det følger et skript og er forhåndsgodkjent. Der passer han bare ikke inn.
Knarvik er på mange måter heldig. Og uheldig. Heldig i den grad at han bor i et land der kunstnere (foreløpig) ikke fengsles for hva de uttrykker i sin kunst (nei, tagging er ikke kunst!) Han bruker sitt blikk og sine skrivesaker til å uttrykke det mange tenker, men like mye å få frem dimensjoner få åpenlyst gir uttrykk for at de tenker i sitt stille sinn. Det er derfor han av sine meningsmotstandere og kritikere påklistres merkelapper fordi de synes hans verker er vemmelige og ikke passer inn i deres verdensbilde. Da er han «talentløs», eller «en elendig satiriker» eller «en dotegner». Slemminger som Knarvik finnes det lite plass til i de meningsberettigedes palass av godhet, samstemthet og harmoni. Eliter finnes det mange av i Norge. Men det er de meningsberettigede eliter Knarvik tirrer. Og han gjør det med glans.
En av verdens eldste kunstformer
Men han er også uheldig. I et land som vårt, med så mye åpenhet og demokrati, skal det ikke mye til før man får rødt kort og ønskes plassert i Hades’ dødsrike til evig tid. Problemet er jo bare at Knarvik, mens han befinner seg i skyggeriket (eller på Facebooks drittliste) kommer sterkere tilbake. For Knarviks inspirasjon eller uttrykksform er ikke ny. I alle fall ikke i en internasjonal kontekst. De som leser forordene, og som ser på tegningene litt mer enn bare å hikste av latter eller riste på hodet i avsky, vil se at Knarvik representerer en kunstform som er en av de eldste. Som sådan er Knarvik en samtidig representant for regimekritikere som lar det regne av ekskrementer over de som mener å besitte en moralsk overhøyhet. Og da vil han, uheldigvis, befinne seg i et mindretall.
Knarvik lar seg ikke merke med det. Han tåler det fint. Han lever. Andre satirikere er ikke like heldige. Leseren møter i boken navn som det kan være oppbyggende å sette seg ned å lese om på nettet. Dissidenter som Atena Farghani, Seywan Hosseinpour, Aseem Trivedi, Hadi Heidari, Akram Raslam, Nahed Hattar og Bahadir Baruter bør leseren ta et søk på. Knarvik slipper fysisk myndighetsforfølgelse, men hans kolleger i andre land sliter med myndigheter som anklager dem for å «fornærme befolkningens anstendighet og verdier». I vestlige land er ikke andre satirikere like heldige, noe Kurt Westergaard og Lars Vilks kan bevitne. Knarvik lever enn så lenge uten politibeskyttelse. Den dagen det skjer har vi alle tapt.
Knarviks favorittmål (eller hatobjekter, om man vil) er feighet, relativisering og knefall for totalitære figurer som ønsker å ta fra oss den viktigste frihetsverdien vi har: ytringsfriheten. Han går i krigen med hevet penn og dasker til de meningsberettigede rundt seg når de serverer bullshit på gulltallerken. Han tegner feigheten som de meningsberettigede omfavner på en måte som slår. Det eneste fratrekket Knarvik kanskje får er at han tegner på en måte som lett lar seg misforstå. Sett fra en lekmann, som undertegnede anmelder. Men samme lekmann tror Knarvik når han, gang etter gang etter hver kontrovers, hevder at han ikke er rasist eller er diagnostisert med noen fobi. Men han fremviser symptomer på bullshit-fobi, og da er han neppe alene.
Denne kaffebordboken bør ligge fremme og en bør lese den over tid. Knarviks tegninger er fortellinger fra en brytningstid. Ikke minst når det gjelder kampen mellom de som er meningsberettigede og de som ikke er det. Der ting en tar for gitt når det gjelder det offentlige ordskiftet er i kraftig endring. Om den utløser krangel mellom leseren, dens nærmeste familie eller venner og kjente som kommer på besøk, er noe av målet nådd for Knarvik. Er du en skikkelig tøffing kan du prøve å lese den på 37-bussen i Oslo sentrum eller et pendlertog i rushen. Da får du kanskje sitte alene.
Knarvik tirrer, terger og provoserer oss ut av skallet, ut av den trygge andedammen med de «rette» meningene i. Han får oss til å ta en titt på verden gjennom hans briller. Vi trenger ikke like det vi ser gjennom de brillene. Men vi trenger det.
Det blir debattmøte om boken på Litteraturhuset mandag 5. desember klokken 18:00. I panelet sitter Thomas Knarvik, Vebjørn Selbekk, Mimir Kristjansson, Usman Rana og Mahmoud Farahmand. Debattleder er Yama Wolasmal. Billetter kan bestilles her.