Anbefalt litteratur

Eksklusivt: Asle Toje hadde rett – igjen. Nå med ny bok

Asle Toje er forskningssjef ved Nobelinstituttet. Som en av ytterst få intellektuelle forutså han både Brexit og Trumps seier. Han er en fritenker som trives med å bevege seg ute blant folket, hvilket han har gjort mesterlig også i sin siste bok, «Jernburet. Liberalismens krise». Boken, som ble ignorert av store deler av MSM, er nå kommet ut i oppdatert utgave med to nye kapitler. Vi har vært så heldige å få lov til å publisere forordet til den nye boken som forklarer hva som uroer det europeiske folket: Det handler ikke minst om «elitens» mangel på respekt for folks sjelelige behov og tilhørighet til en trygg og kjær nasjonalstat.

I avisen Dagen sier Toje det som det er:

– Jeg har ofte rett. Grunnen til det er at jeg til forskjell fra mange av mine norske kolleger bruker mye tid på å snakke med vanlige folk, ikke bare andre forskere. De trendene som betyr noe, kommer nedenfra. Tankene fra eliten som hvert år samles i Davos om at deres ideer og tanker skal spre seg som ringer i vannet ut gjennom samfunnet, er et system som ikke tar høyde for demokratiet, mener han.

jernburet

hege_banner_rights_special_778x150

Boken Jernburet. Liberalismens krise er nå på markedet i ny utvidet drakt. De som leste boken da den kom i 2014 ble antakelig ikke like sjokkert som kommentariatet over Brexit og Trumps valgseier. Toje sitter nemlig ikke bak skrivebordet når material til bøker skal hentes inn. Han reiser ut til folk, lodder stemningen i ulike land, i denne boken Ukraina, Moldova, Russland, Polen, Bulgaria, Ungarn og Frankrike. I boken beskriver den intellektuelle opponenten et kontinent i dyp krise. Vil man forstå stemningsskiftet i Vesten, er dette boken du ønsker deg til jul.

Vår anmeldelse

Vår anmelder av boken, Rita Karlsen, ga den særdeles god omtale for to år siden, under tittelen «En tankevekkende julegave. Og mykje attåt«. Om kapitlet om asylinnvandringen skrev Karlsen følgende:

Dette er kanskje ett av de viktigste kapitlene i Tojes bok, og inneholder en god oversikt over de mange samvirkende prosessene som ligger bak både europeisk og norsk innvandringspolitikk. Nettopp de samvirkende prosessene er ifølge Toje en viktig forklaring på hvordan europeiske lands (og EUs) politikk fører til en stadig økende innvandring og påfølgende integreringsutfordringer. Han retter et velplassert spark til dagens europeiske innvandringspolitikk, som beskrives som en hybrid av streng adgangskontroll til Europa etterfulgt av et generøst ytelsessystem. Og ikke minst: hvordan dette har uthulet europeisk asylpraksis.

Eksklusivt til lesere av rights.no

Den nye utvidede utgaven fås nå i pocketutgave til kun 149 kroner. Her er det eksklusive forordet vi har fått tillatelse til å publisere fra kanskje Norges beste sakprosapenn:

Forord

Det var i 1980, eller muligens 1981, uansett før familien fikk fargefjernsyn, at jeg gikk for å handle lommekniv med morfar. Jeg var om lag seks år gammel og var sendt fra hjembygda i indre Agder til Vestlandet på ferie. For meg var besøket til Haugesund en reise til en større, mer glamorøs verden. Morfar Elias var los og en svoren tilhenger av lommekniver. En kar må jo ha kniv! Til å dele et eple, spikke en barkebåt eller spleise et tau. Lommekniver var å få kjøpt overalt på den tiden, men det var bare én butikk som førte kniver fra Sheffield: skipshandleren på havna.

Sjur Lothe var en gammeldags familiebedrift. Jeg minnes lokalet som en labyrint av tauverk, lanterner, fendere og tørrmat. Vi ble betjent av en ung mann som med sin viltre lugg og sitt tindrende humør minnet om tre-, fire- og femmenningene som syntes å springe opp av jorda hvor enn vi gikk. Lommekniver ble tatt fram fra under glassdisken til vurdering, foldet ut og veiet i hånden. Imens led jeg valgets kvaler – skulle jeg velge den som var lettest å åpne, eller den med det fineste skjeftet?

Jeg vet ikke om ekspeditøren og morfar kjente hverandre fra før, men jeg husker at en av dem i forbifarten nevnte det magiske ordet «Utsira». Så fulgte et ritual. De to gikk igjennom felles kjente på øya. Hvem hadde fått barn og hvem var skral; hvem hadde vandret ut og hvem hadde vandret hen? Det hele pågikk så lenge at jeg rakk å bestemme meg. Det ble lommekniven med skjefte i blå plastperlemor. Med et blunk senket ekspeditøren prisen med flere kroner. Min morfar ble trassig og på samme tid rørt over gesten. På den andre siden var han kanskje vant til de små vennligheter som fulgte med det å komme fra en slekt som folk kjenner, en slekt som hører til et sted.

Kvalvik, min mors pikenavn, ligger på vestsiden av landets vestligste øy. Hit dro vi om somrene med ei blå ferje som luktet oppkast og dieselolje. Der ute stod grunnmuren etter huset som morfar merket, plukket ned og seilte til den nye losstasjonen på Karmøy. Jeg kan fortsatt ikke besøke øya uten å bli minnet om at sjekta, med seks loser ombord, gikk på grunn ved Skudeneshavn. På mitt barndoms Utsira skinte alltid solen, men da jeg flyttet ut dit som 22-åring, regnet det uavbrutt. En høst satt jeg alene og leste statsvitenskap på familiens ødegård, Rabben. Det var da jeg først kom over Max Weber. Den tyske sosiologens sentrale prosjekt var å forstå den rasjonalisering, sekularisering og avmystifisering som ledsaget modernitetens gjennombrudd i vestlige samfunn.

Alt ved inngangen til 1900-tallet så Weber konturene av en modernitet hvor et byråkratisk sinnelag blir den dominerende, eller riktige, tenkemåten. Økonomien styres av pengekalkyler, byråkratiet av prosedyrer, rettsvesenet av presedens og utdanning gjennom standardiserte læreplaner. På alle kanter underordnes menneskene regler vi ikke lenger har noen innflytelse over. Weber beskrev hvorledes individer reduseres til tannhjul i rasjonelt ordnede systemer. Samfunnet lukker seg og blir til noe kaldt, uoverskuelig og, for enkeltmennesket, meningsløst. Tap av mening og sammenheng er hva Weber kaller «rasjonalitetens jernbur».

Weber uroet seg over hvordan dette tømmer menneskene for lidenskap, at vi blir til «spesialister uten ånd». Gjennom vår higen etter en målbar verden blir mennesket fremmed for sin egen kultur og tilhørighet. I et klassisk tekstutdrag fra 1918 grunner Weber over hvordan mennesker har blitt slaver av hva han kaller «koagulerte sinn»: tannhjul i maskineriet som vi kaller byråkrati, hva han kaller «den livløse maskinen». Weber fryktet at menneskene ville fanges i jernburet «som kanskje en dag vil tvinge menneskene til viljeløs underkastelse, på samme måte som trellene i gammel tid».

Jernburet er et bilde på individet som står som fremmed overfor et system han selv har skapt. Det ironiske er at han selv smeltet jernet og bygget sprinklene som holder ham fanget. Weber så ingen vei ut av dette uføret, men han skrev også «ingen vet ennå hvem som i framtiden skal bo i buret, om det ved slutten på denne enorme utviklingslinjen vil stå helt nye profetier eller en veldig gjenfødelse av gamle tanker og idealer – eller om resultatet blir mekanisert og forsteinet, pyntet opp med krampaktig selvhøytidelighet». Hans eget svar på dette spørsmålet var nedslående: «jernburet er vår skjebne».

Denne beskrivelsen vil klinge kjent for vår tids ledere. Europa sitter fast i økonomisk krise. Det «tapte tiår» som i 2008 var et marerittscenario, framstår i 2016 som en forhåpningsfull prognose. Europa sliter med å skape økonomisk vekst og jobber. Vi synes å ha manøvrert oss inn i et hjørne som det er vanskelig å slippe ut fra, gitt handlingsalternativene vi anser som tenkelige. I spenn mellom internasjonale forpliktelser, markedets krav og lagene av reguleringer, lover og kompromisser synes ikke våre ledere å ha nok makt til å bryte trenden. Flyktningkrisen og eurokrisen har, om noe, blottlagt maktens maktesløshet. Det er også et spørsmål om vilje. Liberal ortodoksi gjør mange løsninger utenkelige.

Huset på Utsira var som en tidsmaskin. Bortsett fra en suvenirpute fra Curaçao og noen årganger med tegneserien Kaptein Miki var inventaret intakt fra mellomkrigstiden. Det var linoleumstapet på veggene, og katekismen lå på nattbordet. I skuffen lå sirlige lister over silda min bestefar leverte til fiskemottaket under krigen. Jeg leste Weber i finstua under de strenge øynene til svartkledde forfedre på familieveggen. De levde harde liv. Selvberging var normen – å ta imot almisser var å bringe skam over seg og sine. Slekta stod i sentrum. Hvis ulykken skulle ramme, oppfostret de hverandres barn. Ulykken rammet jevnlig. Kirkegården er full av de som gikk ned til sjøs.

Min morfar ble tidlig farløs. Som niåring måtte han avbryte skolen og ro sildefisket for å hjelpe til med å forsørge familien. Fjorten år gammel seilte han ut som sjømann, til Australia og Amerika. Men han vendte hjem til sine, til Utsira. Femti år senere ble jeg, barnebarnet, tatt imot av sirabuene som om jeg var en av dem. Weber bruker ordet Heimat, som fletter sammen meningen bak de norske ordene «hjem» og «tilhørighet». Enkelte lever hele liv uten noensinne å oppleve denne følelsen. Den liberale ordens utfordrere suger sin næring fra, og retter sitt raseri mot, moderne rotløshet.

Ingen ting kompliserer våre liv mer enn dette at summen av strengt rasjonelle valg kan bli noe umenneskelig. Goethe skriver et sted at naturen skaper det upersonlige, at bare mennesket kan være personlig. Selv er jeg blitt stadig mer overbevist om at bare mennesket kan skape fullstendig upersonlige systemer og tenkemåter. Weber fryktet at byråkratiet ville sette demokratiet ut av spill. Kort tid etter den russiske revolusjonen spådde han at «proletariatets diktatur vil bli et byråkratiets diktatur». Mon tro hva han ville sagt om vår tids EU.

Weber satte sin lit til folkestyret. Han mente at demokratier må frambringe karismatiske ledere som kan stagge byråkratier og utforme inspirerende politiske målsettinger. Slike ledere er iøynefallende fraværende i dagens Europa. Vestlige ledere er gjennomgående uinspirerende. Moderne politikk navigerer etter en «høyere» form for folkevilje, altså hva folket burde ønske seg, ikke hva de faktisk etterspør. Det er derfor den «populisme» elitene advarer mot, deler meningsinnhold med «folkevilje». For velgerne er problemet at politisk handling ikke synes å være koblet til det tastaturet som folket skriver på. De trykker på taster og ord dukker opp på skjermen, men det er ikke ordene de skrev.

Globaliseringen bidrar til å løfte stadig mer av politikken ut av de folkevalgtes hender, og etterlater seg et begrenset demokrati hvis primære funksjon er å legitimere et politisk system som det i liten grad påvirker. Denne styreformen er under press. «Liberalismens krise» fra bokas tittel refererer ikke til generelle liberale grunnsetninger, men snarere en høyst spesifikk politisk, økonomisk og ideologisk orden, den i Europa i 2016. Liberale sannheter utfordres nå av stadig tydeligere motstemmer. Fri flyt og åpne grenser har mistet folkelig tilslutning. Sosiale eksperimenter som liberal multikulturalisme og en stadig tettere europeisk union har tapt oppslutning. Å gjøre opp for historiens urett eller regulere tilsiget av innvandrere gjennom overnasjonale rettsinstanser vekker misnøye. I utenrikspolitikken har liberal internasjonalisme økt byrdene, mens færre synes villige til å bære dem.

Weber var selv liberal – men begrepet hadde ulikt innhold da og nå. Weber hadde et utpreget nasjonalt sinnelag, han trodde på integrering av borgerne på tross av klasser, kultur, religion og etnisk bakgrunn. Max Weber så et grunnleggende problem med samfunnsvitenskap, nemlig at den blander empiriske midler med normative mål. Resultatet er forsøk på «overstyring» – hvor forskeren søker å påvirke studieobjektet gjennom sine slutninger.

Mange av de politiske og sosiale eksperimentene som her be – skrives, er formulert og drevet fram av nettopp akademikere. Avsender har et ståsted, enten han erkjenner det eller ei. Jeg skylder leseren å klargjøre hvor denne boka kommer fra. Selv er jeg hva du kanskje kan kalle en «tørrlagt liberaler». Jeg har mistet min ungdoms overbevisning om at frihet trumfer alle andre hensyn og at «markedets usynlige hånd» vil korrigere all ubalanse. Jeg mener vi har en arv det er vår plikt å bevare og å bære videre. Når jeg gransker mine egne tilbøyeligheter, ser jeg en tredeling: Jeg tenderer mot å være «rød» i sosiale spørsmål, liberal i økonomiske henseender og konservativ når det gjelder kultur og politikk. Som for mange andre finnes det ikke noe politisk parti eller noen ideologi som oppsummerer mine holdninger på noen presis måte.

Jeg har en målsetting med denne boka, selv om jeg er usikker på om jeg har lykkes. Målet er å gi leseren noen hyggelige stunder med å lese fortellingene, og at dette forhåpentligvis kan forenes med noen nye innsikter. Innen mitt fagfelt statsvitenskapen har altfor mange ofret det å skrive underholdende i en søken etter et objektivt språk som ofte er en lidelse å lese. Ikke så å forstå at dette er faglitteratur. For å understreke dette har jeg utelatt fotnoter, men har forhåpentligvis etterlatt nok spor i teksten til at en ivrig leser vil finne dybden under krusningene. Sitatene i boka er oversatt av meg, gjennomgående fra kilder på tysk, fransk og engelsk. Enkelte tekstpassasjer er omarbeidet fra mine spalter i Bergens Tidende, Dagens Næringsliv og Klassekampen.

Som en personlig betraktning vil jeg si at det ikke bare var en glede å skrive denne boka, det var også lett. På mine reiser har jeg samlet opp en mengde data, informasjon og historier som jeg hadde notert i mine dagbøker. Jeg tenkte det ville være morsomt å dele disse med leserne. Det følger av dette at boka er mine personlige betraktninger. Linjene som trekkes mellom punktene som beskrives, er mine slutninger. De er resultatet av ni reiser og et utall samtaler. Den formen som er valgt, er et forsøk på å favne et så omfattende tema som Europas ideologiske krise.

I skriveprosessen har jeg nytt godt av støtte fra både institusjoner og enkeltpersoner. En spesiell takk går til mine kolleger, forskere og fredsvenner. Det er noen jeg vil takke spesielt. Samtaler med Lars Trägårdh, Christian Lysvåg, Geir Lundestad, Jonathan Holslag, Gideon Rachman, Niall Ferguson og Robert Kaplan var uvurderlige for å spisse hva som startet som en nagende ettertanke. Ingen av bokas lyter skyldes dem. En spesiell takk går til Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening for stipendet som gjorde det mulig å reise og skrive. Jeg hadde ikke maktet å bli ferdig med denne boka – eller noen annen – uten min kone Anne Kristines slitesterke kjærlighet.