Mohamed Abdi er en viktig forsvarer av islam og muslimer her i Norge, tross sin studentstatus og unge alder, og i et innlegg i Morgenbladet (på nett i utvidet versjon her) foreslår han ikke noe mindre enn en handlingsplan mot diskriminering av muslimer i Norge.
Han begrunner forslaget med at Norge har hatt tre handlingsplaner mot rasisme i perioden 1998 til 2102, og at vi nylig fikk en handlingsplan mot antisemittisme. Abdi ønsker i forlengelsen av dette ”en nasjonal handlingsplan mot muslimhat og diskriminering rettet mot muslimer”, og skriver: ”Den bør supplere de som eksisterer allerede, og mye av det som nevnes i handlingsplanen mot antisemittisme, vil være relevant også her: Vi trenger mer forskning på muslimhat, å intensivere registreringen av hatkriminalitet rettet mot muslimer, å gjennomføre holdningsundersøkelser om muslimhat i befolkningen, å ha fokus på trusler i sosiale medier.” Abdi mener at enkelte ”bagatelliserer også, eller til og med fornekter, eksistensen av muslimhat”, og at ”det er en utbredt motvilje mot å se muslimer som likeverdige borgere som fortjener beskyttelse”. Etter å ha gått igjennom diverse empiri verden rundt, mener han det er grunnlag for å si at ”det er faktabasert grunn til å etterlyse en nasjonal handlingsplan mot muslimhat”.
Mange av premissene hans er lite overbevisende. Spesielt er det urimelig å sammenligne muslimhat og antisemittisme.
Muslimer generelt er i motsetning til jødene ingen sårbar minoritet, ikke i Oslo, ikke i Europa, i alle fall ikke i verden; noe slikt som 57 stater har muslimsk flertall, til dels etter omfattende etnisk/religiøs rensing siste hundre år. Muslimer er kun en minoritet (2-4 prosent) på ett nivå, på et nasjonalt nivå. Etter kun 30-40 års botid her i Norge, er det ikke rart at de utgjør et mindretall. Lite tyder på at muslimer som minoritet i Norge som helhet har det spesielt vanskelig, eller at de problemene de har, kommer utelukkende eller spesielt fra ikke-muslimer. Muslimer fortsetter å flytte/flykte hit, noe som objektivt sett tyder på at gruppen trives og har det bra.
Hadde muslimhatet var utbredt, med diskriminering, trusler og vold, ville vi sett en netto utvandring av muslimer, slik vi ser det av jøder i Frankrike eller i Malmö. I motsetning til mange land, er det meget lett å forlate Europa om man føler seg truet og diskriminert her.
Muslimer har videre aldri vært gjenstand for folkemord, så vidt meg bekjent (men de har forårsaket eller hatt medansvar for folkemord mot andre, også nå nylig i Irak og Syria, med overgrep mot jezidiene). De er en hurtigvoksende religiøs gruppe spredt over mange folkeslag på flere kontinenter i en tid der mange folkeslag stagnerer eller går tilbake. Abdi underslår også at muslimer hører også til en religion som fra første stund var imperialistisk, diskriminerende og militært erobrende (sverdet er da også et vanlig symbol for muslimske organisasjoner, som Brorskapet). I klassisk islamsk juss er det mange regler for hvordan man skal behandle (og diskriminere!) ikke-muslimske minoriteter, men lite om hvordan muslimer skal opptre som likestilt minoritet; for en invaderende religion, var det ikke noe viktig tema.
Til tross for grusomme, hjerteskjærende terroraksjoner utført av jihadister mot svært mange sivile mål Vesten de siste årene, har reaksjonen holdt seg innenfor rettsstatens regler – med svært få unntak. I samfunnslivet finnes det nesten ingen regler uten unntak; derfor er det mengde og omfang på brudd på rettsstatens regler, man må vurdere, ikke at privat justis har skjedd noen fåtallige ganger. Staten har i et demokrati ikke full kontroll på sine egne innbyggere.
Overrepresentasjon av muslimer i (gruppe)voldtekter og seksuell trakassering som i Köln nyttårsaften, har heller ikke ført til gatas justis, selv om slike overgrep er svært provoserende for vertskapsnasjonene (jfr gruppevoldtekten som ryster Gottland nå).
Abdi overdriver omfanget og alvorlighetsgraden når han anfører: ”I fjor ble det registrert 32 anmeldte forhold av hatkriminalitet rettet mot muslimer. Bak disse tallene skjuler det seg mennesker. Et eksempel: en kvinne med hijab som ble spyttet på og verbalt angrepet av en mann i femtiårene i en matbutikk på Grorud i Oslo. Mannen ble i fjor vår dømt til 18 dager betinget fengsel og en bot på 15 000 kroner.”
Her ser vi også hvordan rettsstaten Norge – selvsagt – beskytter muslimer, til og med i mindre alvorlige saker.
Man må altså kunne se fenomener i proporsjon om man skal kunne ta kloke, politiske valg.
La oss si det bor 20 millioner muslimer i Europa. Det vil være en urimelig forventing at absolutt ingen av dem skal oppleve noe ubehagelig. Europeere forventer ikke at muslimer ikke skal begå noen overgrep mot andre; men omfang og type overgrep begynner som vi vet å vekke oppsikt. Denne utviklingen er potensielt farlig, men slikt berører ikke Abdi.
I Norge bor det 141 000 muslimer (registrerte medlemmer per 1.1.2015), enda fler har muslimsk bakgrunn. Kan de forvente at ingen av dem – i en konfliktfull, ufullkommen verden – opplever noe negativt, som å få revet hijaben av seg eller bli skreket ukvemsord til? Jeg vil tro at til og med de sjarmerende etniske svenskene her i landet opplever noe ubehag i løpet av året, og uten at de har brakt med seg fenomener som terror, arrangerte tvangsekteskap, æresvold og andre skremmende forhold.
Noen fåtalls saker i Europa regner altså Abdi som uakseptabelt nivå av diskriminering og hat. Motsatt hører ikke-muslimske innbyggere at vi skal keep calm and carry on i møte med islamistisk terror, som tross iherdig etterretning- og politiinnsats rammer urovekkende ofte og med mye større skadevirkninger enn utskjelling i en kassakø. Ikke-muslimer skal altså tålmodig overlate religiøst motiverte drap til rettsapparatet, krisestaber og begravelsesbyrå, mens Abdi etterlyser en handlingsplan mot muslimhat? Det er en ubalanse her som jeg ikke skjønner at også akademisk orienterte muslimer som Abdi må se – og gå i seg selv. Det handler om å se bjelken i eget øye, ikke bare splinten i andres.
Eksempel på islamsk imperialisme med medfølgende diskriminering er ikke vanskelig å finne i historien fra 600-tallet til i dag: Jødenes tempelhøyde i deres ”evige by”, Jerusalem, ble ombygd til islamsk kultsted, østkirkens mektige katedral Hagia Sofia i Bysants/Istanbul ble gjort om til moské (senere definert som museum, i alle fall dels) og drømmen til mange islamister er at Peterskirken også skal gjøres om til islamsk kultsted og at den iberiske halvøy skal gjenerobres. Den dansk-iranske professoren Mehdi Mozzafaris berømte definisjon på islamisme lyder urovekkende nok slik: ”Islamismen er en religiøs ideologi med en holistisk totalitær tolkning av islam og med erobring av verden med alle midler som endelig mål.”
Islam benyttes flittig til å legitimere sekterisk krigføring mot andre muslimer, sexslaveri, henrettelser av frafalne, homofile, blasfemikere (filosofer, diktere, kunstnere), voldtatte/utro kvinner, kjønnslemlestelse, barnebruder, tvangsektskap, tildekking og innestenging av kvinner og så videre. Islam er ingen speiderbevegelse.
Nå er det slik at de fleste muslimer bor i Asia (Indonesia, India, Pakistan, Bangladesh) og de fleste muslimer lever fredelige og ønsker bare det beste for seg og sine. Dette er ikke nok, dessverre. Ulempen er at de også er likegyldige eller passive til overgrep begått i islams navn, også blant muslimer som lever i Europa og Norge. Det er ikke store demonstrasjoner av europeiske muslimer mot jihadisme, mot Irans teokrati eller Saudi-Arabias brudd på menneskerettighetene.
Den somalisfødte forfatteren Ayaan Hirsi Ali sier noe treffende i et kort foredrag: Islam i dag står overfor to valg – reformasjon eller selvdestruksjon. Det siste vil dra med seg også mange andre i fallet, ikke minst er Europa sårbar. Dette er spørsmål som norske intellektuelle muslimer bør adressere.
Abdi nøler ikke med å dra Holocaust-kortet, som er umusikalsk fordi muslimer selv har delansvar for jødeforfølgelse gjennom århundrene: ”Vår nære fortid har vist oss hva som kan skje når minoriteter blir fremstilt som en trussel og når kollektiv skyld legges på hele folkegrupper. Det er alles oppgave å bekjempe muslimhat. Når det kommer i ekstrem, voldelig og konspiratorisk form, ja. Men også når den er «pakket inn» og intellektualisert og forsvart med at det bare handler om bekymring for fremtiden.”
Siste setning i artikkelen til Abdi tror jeg er rettet mot slike som meg, som i mange år har ment at religionskritikk absolutt må inkludere islam og at stor, generell muslimsk innvandring til Europa – slik islam de facto praktiserer i dag – er bekymringsfull for våre barn og barnebarns framtid: Jeg kamuflerer liksom mitt «muslimhat» ved å bekymre meg for fremtiden. Det er billig retorikk. Uroen er reell og faktabasert, for å bruke Abdis eget uttrykk.
Jeg – og mange med meg, som Kjetil Rolness, men også islamkritikere i egne rekker, viktige liberale stemmer som Shakeel Rehman, Sharam Shaygani, Lily Bandhy, Mahmoud Farahmand og Cemal Knudsen Yucel – vil om Abdi får igjennom forslaget sitt, få en offentlig handlingsplan midt i fleisen.
Det vil virke veldig kontraproduktivt med tanke på hva som er de store problemene her i verden.
Som Hirsi Ali oppfordrer til, så er det muslimene som står for en genuin reformasjon som hadde trengt en global handlingsplan for å beskytte deres frihet, rettigheter, liv og helse. Vi trenger ikke en plan som er rettet uspesifikt mot «muslimhat» her i Norge, et land som langt på vei er en idyll – ikke minst for troende, mainstream muslimer. For også i Norge er situasjonen verst for muslimer som slåss for menneskerettigheter, kvinnefrigjøring og religionsfrihet.