Eksterne skribenter

Lysbakken undergraver velferdssystemet

Fattige innvandrerfamilier har med kulturen og religionen å gjøre, men våre politikere, spesielt SV, velger å behandle symptomene i stedet for å se på årsaken fordi de mangler kunnskapen til å forstå sammenhengen, skriver Lily Bandehy.

I perioden 2006 – 2012 viser tal­lene at antall inn­vand­rer­barn i lav­inn­tekts­hus­hold­nin­ger økte fra 26 100 til 38 200, om lag 50 prosent, mens barn utenfor lå ganske sta­bilt på ca 40 000. Det er en liten tendens til nedgang i sistnevnte gruppe.

Hvis vi ser på nasjonale grupper i Norge i SSBs statistikk fra 2014, blir bildet slående: lavinntektsfamilier fra Somalia, 70 prosent. Dernest Irak på om lag 55 prosent. Tredjeplassen går til familier fra Afghanistan på like i underkant av 50 prosent. Pakistanske familier med botid på snart et halvt århundre i Norge ligger på 40 prosent. Og hvordan skal politikeren Audun Lysbakken (SV) hindre dette?

Han skriver i slutten av sin kronikk «derfor burde vi istedenfor en ny diskusjon om behovsprøving og kutt av barnetrygden, diskutere hvor kraftig barnetrygden bør økes. SV mener det er på høy tid at barnetrygden reguleres igjen hvert år, og at den skal økes for aleneforsørgere og folk med mange barn, siden mange fattig i denne situasjonen.» (VG.19 sep.) Har SV ikke lært av sine erfaringer at deres politikk er med på å øke fattigdommen? Spesielt hos fattige barn med innvandrerbakgrunn?

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Å øke barnetrygden reduserer ikke fattigdom hos hverken barn eller familier med innvandrerbakgrunn i helt tatt. Dette øker antall barnefødsler i innvandrerfamilier og dette er med på å hindre at kvinner med innvandrerbakgrunn kommer seg ut av huset og skaffer seg jobb. Det er viktig for norske politikere å lære fra Danmark og begrense barnetrygden til tre barn. De etnisk norske familiene har sjelden mer enn tre barn.

I ikke-etnisk norske familier, spesielt de som er mest tilknyttet til kulturen fra opprinnelseslandet og de med religiøs bakgrunn, er barn blitt en inntektskilde for foreldre gjennom ulike velferdsordninger og spesielt barnetrygd og barnestønad. Og en unnskyldning for menn til å holde kona hjemme. Etter fem eller seks fødsler er mora så sliten og syk og opp i alder at hun ikke har energi til språkopplæring eller utdanning og jobbmuligheter. Audun Lysbakken må skaffe seg mer kunnskap om kulturen og religionens makt hos familier med innvandrerbakgrunn for å forstå årsaken til fattigdommen.

Fattige innvandrerfamilier har med kulturen og religionen å gjøre, men våre politikere, spesielt SV, velger å behandle symptomene i stedet for å se på årsaken, fordi de mangler kunnskapen til å forstå sammenhengen.

Unni Wikan tok allerede i 1995 i boken «Mot en ny norsk underklasse: innvandrere, kultur og integrering» opp dette. Wikans motiv med boken var å få politikerne til å våkne og ta innvandrere på alvor. Behandle dem som folk med respekt. Respekt er å stille krav til dem, fordi politikere ser dem med samme intelligensen som etniske norske og forstår at de kan forandre seg og blir aktive i arbeidslivet. Stille krav til nye borgere: Krav til norskkunnskap, til arbeidsdeltakelse, til å legge menneskefiendtlige praksiser bak seg (tvangsekteskap).

Slik kan innvandrere få et verdig liv i Norge, argumenterte Wikan. Men Wikan ble stemplet som rasist. I stedet for å høre på henne og forstå henne, bidrar SV-politikere til at folk med innvandrerbakgrunn, spesielt familiene, blir avhengige av velferdssystemet og de står hver måned «med lua i hånda» og venter på velferdsgodene som kommer uten at de har bidratt. Tankegangen til Audun Lysbakken bidrar til fire ting:

1. Undergrave velferdssystemet på grunn av stor belastning på velferdssystemet.

2. Mer bigami og henting av flere barn fra hjemlandet uten å ta hensyn til hverken mor eller barn.

3. At folk med innvandrerbakgrunn lærer seg å stå «med lua i hånda» hver måned.

4. Polarisering av samfunnet.

Da jeg kom til Norge, strevde jeg hardt for å få en jobb. Etter å ha fått jobb på et sykehjem, kom en dame fra Somalia som jeg kjente og spurte meg: «Hvor mye tjener du?» Da jeg fortalte henne det, smilte hun og sa: «Er du idiot? Du jobber åtte timer pr. dag og ødelegger ryggen din, mens jeg som sitter hjemme og koser meg hele dagen, tjener mer enn deg!»

Hun tenkte fornuftig, ut fra den kulturelle sammenhengen hun hører til. Dette er bakgrunnen til fattigdommen. Mentaliteten er at kvinner sitter hjemme og føder barn. Kjønnsdiskriminering basert på religion er årsaken til fattigdom hos familier med innvandrerfamilier. Økt barnetrygd bidrar til at mor blir mer hjemme og produserer flere fattige barn. En familie med innvandrerbakgrunn får samme økonomiske støtte fra staten og samme muligheter som en etnisk norsk familie får. Grunnen til fattigdommen hos barn med innvandrerbakgrunn, ligger i kulturen, og i den kravløse, likegyldige norske politikken.

Hvorfor vil de ikke lære språket? Hvorfor snakker de sitt språk eller engelsk etter så mange år i Norge? I noen innvandrermiljøer, for eksempel det somaliske, hender det at de som jobber mobbes av sine landsmenn: «Jobb er kun for kvinner.» Og de forteller seg imellom at mannen skal være mann og sitte og tygge khat. De har fått med seg at bare man får innpass i systemet, så ordner resten seg. Derfor bryr de seg ikke om å lære språket eller å jobbe.

Mange familier med innvandrerbakgrunn bruker heller ikke barnetrygd og barnebidrag på barnet. I stedet sender foreldrene pengene til familiemedlemmer. Noen av dem kjøper eiendom i opprinnelseslandet eller forsørger søsken, onkel og tante. Alt dette går ut over våre norske barn med innvandrerforeldre.

Andre kulturelle forskjeller er at for innvandrerfamilier er det nok med mat på bordet og klær, kanskje en dyr mobiltelefon, ikke mer. Det handler ikke om å kunne dra på ferie eller klasseturer, ikke være med på fritidsaktiviteter og ikke gå i bursdager. I mange land blir barna spesielt guttene, voksne i gatene, de trenger ikke noe annet. Kjenner man den religiøse mentaliteten forstår man at mange innvandrerfamilier hindrer barna i å delta i sosialt liv. Mange innvandrerfamilier er også muslimer, og de ønsker ikke at barna deltar på klassetur, i bursdager eller andre fritidsaktiviteter. Spesielt jentene.

Vi vet det ofte oppstår store konflikter mellom foreldre og barn, at trusler brukes for at barna ikke skal blande seg med nordmenn. Løsningen er derfor ikke å øke barnetrygden, slik Audun Lysbakken anbefaler, men begrense barnetrygden som andre europeiske land og sette krav til innvandrere. Inkluderer dem i de norske samfunnet. Få dem til å forstå at de er i Norge ikke bare geografisk men også mentalt.

Når vi stiller krav, begrenser barnetrygden, barnestønad og alle andre velferdsytelser, behandler vi folk som folk med samme intelligens og med samme respekt. Da begynner politikerne å komme ut av myra som de sitter dypt i. Barnetrygden har ikke endret seg på 20 år. For 20 år siden var Norge helt annerledes. Nå trenger vi «noen dramatiske grep», men det er ikke å øke barnetrygden derimot å begrense den til tre barn og redusere den. Familien som tar sine jentebarn ut av skolen skal ikke få barnetrygd.

Artikkelen ble først publisert på forfatterens blogg Ytringsfrihet og religion i Nettavisen.