Islam

Hæ, kritiske spørsmål her i VG…?

Reprisen på niqab-debatten går for n`te gang og atter en gang løper ukritiske norske medier til nærmeste niqab-aktivist for å kringkaste hvor diskriminert hun føler seg. Som vanlig dreier det seg om Islam net-sympatisøren og medlem av den salafistiske organisasjonen Sisters Corner Leyla Hasic. Forrige gang var det NRK som unnlot å stille de kritiske spørsmålene, denne gangen er det VG.

– Studenten Leyla (31) om nikab-forbud: Vil ødelegge fremtiden for mange, vræler VGs overskrift. Det burde stått salafisten, for det er hva studenten egentlig er. Leyla Hasic bekjenner seg til det samme menneskefiendtlige, kvinneundertrykkende og voldelige islamretningen som Islam net og delvis Profetens Ummah. Om noen ikke skulle huske hvem de siste er, så står deres tidligere leder tiltalt for å verve fremmedkrigere til sine trosfeller i terrororganisasjonen Den islamske stat, mens den nåværende lederen er besluttet utvist fra Norge fordi han anses som en “trussel mot grunnleggende samfunnshensyn”.

Islam net er de som i 2013 ropte ut på sin kjønnssegregerte Peace Conference Scandinavia:

Hvor mange av dere er enige i at straffen som er beskrevet i Koranen og sunna — hvorvidt det er død, hvorvidt det er steining for utroskap, uansett hva det er, så lenge det er fra Allah og hans profet – er den best mulige straffen for menneskeheten – og at det er den vi burde praktisere i verden? Hvor mange er enige i det?

Og store deler av de 1500 tilhørerne rakte hånden opp. Islamforsker Lars Gule – som i landets kommentarfelt stort sett beskyldes for å være “islamofil” og en “islamapologet” – beskriver Islam net som en “udemokratisk, kvinnefiendtlig organisasjon med ekstreme målsettinger og verdier“.

Det er med andre ord noen riktig elskelige personer og grupperinger vi har med å gjøre her.

– Hun viser ikke ansiktet sitt, men legger overhodet ikke skjul på hva hun mener om et nasjonalt nikabforbud i skoler og høyere utdanning som hun selv er en del av, skriver VGs journalist Frank Ertesvåg og stiller ikke et eneste kritisk spørsmål:

– Det er et helt uforståelig forbud. Det er ikke noe problem i det hele tatt. Men nå er det pisket opp til en stor nasjonal sak av politikere og media – uten hensyn til at det vil ødelegge utdannings- og jobbmuligheter til mange jenter. Disse jentenes drømmer og fremtid ligger i deres hender, sier Leyla.

Det er visst ikke bare ideologien Hasic følger som er skrudd, men tydeligvis også aktivistens syn på hvem det er som har ansvaret for hennes personlige valg.

Nuvel. Debatten er som kjent ikke ny, så vår venn niqab-aktivisten er ikke ukjent i norske medier. Etter at Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) ga Frankrike medhold i at forbudet mot de islamistiske plaggene niqab og burka, samt andre ansiktstildekkende plagg, er klart innenfor Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, vurderte både Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet et mulig lovforbud i Norge. Så i juli 2014 var det NRK som velvillig stilte opp som mikrofonstativ: Flytter fra Norge hvis nikab blir ulovlig, lød den flotte overskriften. NRKs journalister Hina Jalil, Grethe Kielland Jenssen og Nora Evensmo Hvistendahl stilte seg modig opp på de angivelig undertryktes side og kosepratet med de seks kvinnene i Sisters  Corner, som de fremstilte som en regulær muslimsk kvinneorganisasjon.

Jevne muslimer ville sannsynligvis protestert på beskrivelsen “muslimsk” hvis de var blitt spurt, for de aktuelle kvinnene er islamistiske aktivister mer enn ordinære muslimer. Den mest kjente av medlemmene var da også nettopp Leyla Hasic, som flere ganger har opptrådt på Islam nets arrangementer. Ifølge Linda Noor i Minotenk hadde man da registrert en oppsving i niqab-bruk blant unge kvinner, og de fleste av dem var ikke overraskende knyttet til miljøene rundt Islam net og Profetens ummah. Det skyldes at niqab og burka slett ikke er regulære islamske plagg slik aktivistene evig og alltid søker å fremstille dem som.

Kvinnegruppen mener et forbud vil innskrenke friheten til kvinner som i dag går med nikab.

– Hvis jeg skal være ute i det frie samfunnet, er det viktig for meg at jeg har valgmuligheten til å ta på meg nikab. Med et forbud kan man ikke gå på jobb eller ut av huset i det hele tatt. Det er mannen i huset som kommer til å overta disse oppgavene, sier Leyla Hasic og legger til:

– Jeg synes det er helt forferdelig at man da skal velge å stenge kvinner inne. Det er ikke vi som velger det selv, men vi blir tvunget til å være hjemme med et forbud.

Men jo, det er de som velger dette selv. Og det er faktisk ikke slik at religionsfriheten innebærer retten til å overlate samtlige konsekvenser av egen personlige overbevisning på resten av samfunnet.

Ta ikke feil: disse kvinnene er ikke opptatt av frihet. I alle fall ikke for noen andre enn seg selv og den akter de utelukkende å bruke til å støtte oppunder sin egen og særlig andres ufrihet. For de velger sin religionspolitiske ideologi selv; de som er så uheldige å være i eller havne i dennes maktsfære gjør det ikke.

Alle som velger niqab frivillig – eller tvinger kvinner til å iføre seg plagget – bekjenner seg til en spesiell retning av islam. Retningen er for alle formål ekstrem, og de fleste muslimer tar avstand fra den. Hva den innebærer kan vi se av fremferden til Taliban i Afghanistan, Al-Shabaab i Somalia, Boko Haram i Nigeria og IS i Syria og Irak. Den er en renhetsideologi, og derfor generelt menneskefiendtlig, undertrykkende og voldelig. Annerledestroende, også andre islamske retninger, har særdeles dårlige kår under den. De som bekjenner seg til den kan være uenige om virkemidlene, men de har til felles at de ønsker å innrette samfunnet etter deres spesielle tolkning av islam og sharialover, og i flere land kjemper de fysisk for innføringen av sharia, inklusive hele herligheten med offentlige henrettelser for utroskap, pisking for det som anses for umoralsk atferd og amputering av lemmer for småkriminalitet som tyveri. I Europa er de imidlertid henvist til å bedrive politisk aktivisme.

Og det gjør de – menn som, utrolig nok, kvinner.

For det er lite eller ingenting som tyder på at den vanlige undertrykte muslimske kvinner-fortellingen gjelder for våre hjemlige niqab-aktivister. Tvert i mot er det all grunn til å tro dem når de sier de har valgt det selv. Da står vi igjen med det faktum at de bevisst og frivillig har valgt å bekjenne seg til og fronte en ideologi, som mens vi debatterer er årsaken til at barn, kvinner og menn som anses for å være vantro blir slaktet ned av det siste skuddet på en usedvanlig råtten stamme: IS og deres kalifat. De siste årene har også døde kropper ligget strødd i europeiske gater som følge av deres trosfellers herjinger. Det vil bli flere.

Etnisk norske tastaturtolerante bør for øvrig skrive seg bak øret at Hasics foretrukne religiøse retning først og fremt går utover andre muslimer – alle de som ikke er salafister, wahabister eller islamister. Det er ikke de norske innvandringsliberale eller deres barn som først merker presset i lokalområder hvor kvinner som Hasic og hennes trosfeller vinner terreng. Niqab og burka har, som de fleste andre symboler, to funksjoner: det viser hva bæreren er og det viser hva ikke-bærere er. Selv ikke konservative muslimer med hijab finner nåde som rettroende eller anstendige nok blant de mer nidkjære islamistene, for ikke å snakke om dem som faktisk tar seg friheten å gå med bart hår. I demokratiske rettstater blir vanlige muslimer bare utsatt for islamistenes verbale tilrettevisninger og der de sistnevnte blir mange nok: trusler og press for å følge en strengere religiøs praksis. I lovløse stater som IS-kalifatet blir de utsatt for massiv undertrykkelse og vold.

Så hvorfor i all verdens navn og riker skal liberale europeiske demokratier tillate disse kvinnene å iføre seg symboler på egen bekjennelse til religiøs herrementalitet og undertrykkelse, vold og drap på annerledestenkende i demokratiets og frihetens navn? Deres religiøse ideologi er på fremmarsj i hele verden og sprer sorg, redsel, tortur og død rundt seg – ikke minst for minoriteter, hvorav mange medlemmer har søkt tilflukt i det samme Europa hvor nå kvinner som Hasic frivillig og aktivt fremmer svineriet.

Man kan jo også spørre seg om hvorfor liberale demokratier med likeverd og likestilling på skrytelista skal betale utdannelse for disse kvinnene, for med deres holdninger og foretrukne antrekk er sannsynligheten for at de får en jobb i landets hvite økonomi forsvinnende liten. Det burde da også blitt offentlig ramaskrik om de gjorde; vandrende sikkerhetsrisikoer som de er. De er naturligvis egnet til å skremme småbarn, men det er jo ikke stillingsannonser man ser særlig ofte. Men dette har de altså valgt helt selv og får ta på egen – bokstavelig talt – kappe.

Aktivister som Leyla Hasic forkler riktignok sin aktivisme i religiøse gevanter og offerretorikk, men de er hva de er: frivillige tilhengere av planetens mest intolerante og menneskefiendtlige religiøse strømning, og der den vinner frem, der flyter det blod.

Det finnes dessverre kvinnelige nazister, det finnes kvinnelige stalinister, kvinnelige høyreekstremister, kvinnelige venstreekstremister og det finnes kvinnelige islamister. Det som ikke finnes, er noen som helst grunn til å utvise noe mer toleranse for den siste gruppen enn de første.

Gad vite om NRK og VG hadde vært like ukritiske om det var en etnisk norsk, utildekket tilhenger av en like ufjelg ideologi det var snakk om?

Jeg tillater meg å tvile; ingen journalist i Norge ville stilt opp med medfølende kosespørsmål til en kjent stalinist eller nynazist. Det er da heller ikke ukjent hva Leyla Hasic står for – og slett ikke hvilke konsekvenser den religionspolitiske ideologien hun bekjenner seg til har for millioner av mennesker verden over. Så hvorfor velger mediene gang på gang å oppsøke kvinner som dette med en fullstendig mangel på kritisk distanse?

Vet de det egentlig selv?