Aktuelt

– Er vi på vei til å bli Brasil?

De forandringene borgerne opplever er virkelige. De finner sted. Det hjelper ikke å utskamme. Venstre er nødt til å ta borgerne og deres opplevelser i hverdagen alvorlig, skriver folketingsmedlem i det danske partiet Liberal Alliance, Merete Riisager.

Det er trist å måtte konstatere at vi som samfunn har kommet dithen at vi blir positivt overrasket over å lese ting fra politikere som egentlig er rene selvfølgeligheter og/eller sunn fornuft. Et eksempel er folketingsmedlem for Liberal Alliance Merete Riisagers debattinnlegg «Mens vi taler om tonen» i Berlingske.

Riisager begynner med å fortelle om en tur på offentlig transport, en ellers helt hverdagslig opplevelse for de fleste. Hverdagen i det som en gang var velordnede, velfungerende samfunn er imidlertid ikke helt den samme lenger og det kommer stadig små og store tegn på at vi er inne i en utvikling få ønsker seg.

På strekningen mellom Odense til København stopper plutselig toget, men det blir ikke opplyst om hvorfor. Kort etter forklarer en frustrert konduktør at en gruppe på rundt 8 gutter med innvandrerbakgrunn har løpt gjennom toget og stjålet det de kom over. Personalet stanser toget og ringer politiet – som ikke kommer fordi de ikke har tid. Toget starter igjen med de aktuelle guttene ombord, som nå konsekvensløst kan gå av på den stasjonen de måtte foretrekke.

– Er vi på vei til å bli Brasil? Et slikt sted hvor bander kan herje på offentlig transport og med alminnelige menneskers hverdag, mens myndighetene ser hjelpeløst og passivt på? Hva i all verden er dette for et signal å sende til disse guttene, at deres gjerninger ikke får noen konsekvenser? «Kom igjen i morgen, samme tid, så er det nye passasjerer dere an plyndre»? Jeg forstår godt konduktørens frustrasjon. Hva skal han stille opp, den enslige mannen?, skriver Riisager.

Hun fortsetter å beskrive en annen situasjon, som er i ferd med å bli et hverdagslig skue i stadig flere vesteuropeiske byer: tilreisende grupper som tar seg til rette i det offentlige rom.

På besøk hos en venn som bor på Nørrebro, passerer de den offentlige Folkets Park ved frokosttider. Parken beboes nå av en gruppe innvandrere som oppbevarer eiendelene sine i «små fjell av svart plast». Vennen forklarer at det har vært sånn lenge. Riisager tenker at situasjonen i området er blitt vanskelig for småbarnsforeldre, hvis barn gjerne vil leke i byens parker. Vennen forteller at gruppen med romfolk som før bebodde parken, har flyttet seg et stykke unna. Og det er bra, mener han, for så har sammenstøtene mellom de to gruppene blitt færre.

Begge observasjonene er gjort de siste 14 dagene, skriver Riisager, som gjør oppmerksom på at mange borgere opplever lignende ting i sin hverdag. Hun kan ikke unngå å komme i tanker om regjeringspartiet Venstres politikeres – justisminister Søren Pind og rådmann Jan E. Jørgensens – klager over «tonen i debatten». Først ute var Pind med en diffus anklage om at noen debattører kunne «anspore Breivik-typer» og deretter var Jørgensen ute med en bredside til borgere som skriver arge innlegg på sosiale medier.

Riisager slår fast at de to politikerne gjør rett i å ta til motnæle mot rasisme og voldsfantasier, men mener at de formulerer seg så uklart at også alminnelige borgere som lufter sin frustrasjon over tingenes tilstand har grunn til å føle seg truffet. Våpenet de to heltidspolitikerne bruker er utskamming:

Eksempelvis kalder Jan E. Jørgensen, borgere, der udtrykker deres frygt for ”Trump-tilhængere” og følger sit blogindlæg op med en nedladende svada på Facebook til en borger, der i Berlingske beskriver konkrete kultursammenstød, han oplever i hverdagen.

Mens hver eneste medlem af Folketinget kan skrive under på, at vi skal bekæmpe racisme, trusler, vold og selvtægt, vender jeg mig for min del mod den form for diffuse anklager, de to venstrefolk lægger for dagen. De forandringer, borgerne oplever, er virkelige. De finder sted. Det hjælper ikke at udskamme. Venstre bliver nødt til at tage borgerne og deres oplevelser i hverdagen alvorligt.

Regeringen har lagt op til 44 udlændingestramninger i deres helhedsplan, og det kan være udmærket, men den enkelhed, der ville ligge i at stoppe spontan asyl helt i en periode for på den måde at opnå kontrol med tilstrømningen, er ikke i syne. Der tales meget om, at føre en hård linje overfor kriminelle udlændinge, men politiet skal fortsat bruge mange timer på hashbekæmpelse og fartsyndere og har desværre ikke tid til at komme, når unge lømler fører sig frem i toget.

Jeg synes ikke, jeg er urimelig her. Regeringen og vi har formentlig og forhåbentlig samme mål om at få kontrol med tilstrømningen og sætte højere krav til migranter, der får opholdstilladelse. Men jeg kan ikke lide, når politikere lægger luft til borgerne. Det er politisk kynisme. Jeg ønsker mig sådan set bare, at regeringen kaster sig over bekæmpelsen af problemerne med endnu større effektivitet og nidkærhed, end de kaster sig over reaktionerne derpå.