Eksterne skribenter

Venstresidens “motstandere av terror”

En julidag for fem år siden skulle ”alle” på venstresiden plutselig være mot terror. Men det stakk åpenbart ikke så dypt.

En ny terroraksjon har nettopp rullet over store og små skjermer, og tatt vår oppmerksomhet vekk – om enn bare for en liten stund – fra kjendissladder og flyktende Pokémon-figurer. Og som vanlig kan vi stole på at Kari Jaquesson alltid finner friske og originale vinklinger på det inntrufne. Etter at en mann i lastebil har most et høyt tosifret antall mennesker under hjulene, og deretter plaffet løs på de overlevende nasjonaldagsfeirerne i Nice, er trimdronningens budskap at dette ikke nødvendigvis er terror. Denne nærmest avsporingen har en ideologisk undertone: Kampen om språket blir en kamp om virkelighetsforståelsen. Når det ikke er terror, er det liksom ikke så farlig. Det er ikke politisk. Det vil si: Jo, det er politisk. Det fungerer som en del av ”manuskriptet fra makten” som vil innskrenke friheten og undertrykke oss. Og det er bare ”misbruk av en forferdelig hendelse” når dette kobles til Syria.

Skriver Kari. Og glemmer at de store, kontinentale terrorhandlingene i den senere tid har vært linket til IS og/eller hjemvendte Syria-farere. Hun ser heller ikke ut til å høre noe særlig på terrorforskeren Magnus Ranstorp, som senest i skrivende stund (16. 07) uttaler til Aftenposten at IS er ”fullstendig” i krig med Frankrike og Vesten. TV-friskusen Jaquesson er en eksponent for det Dagbladets Inger Merete Hobbelstad kaller ”postfaktasamfunnet”, der synsing og følelser er viktigere enn det ekspertene har å si.

Underholdende er Jaquesson uansett, når hun som en mellomting mellom Derrida og Erasmus Montanus dekonstruerer all språklig fornuft og mening, slik at hennes egne absurditeter blir stående igjen som ”sannheten”. Morsomt er det også at damen som er mest kjent for ”Ti om dagen” beskylder andre for å lete etter konspirasjoner. Kari Jaquesson er jo selv kjent for å trives i den skyggefulle, konspiranoide delen av debattlandskapet.

Og allerede nå kan vi, bak Karis bisarre utlegninger, høre sirenesangen om den ”forståelige” terroren, fra alle dem som ser det som sin oppgave å bortforklare og legitimere ondskapen. Vi har alt sett de første påstandene om at Frankrikes sekulære tradisjoner er årsaken til radikaliseringen. I Dagsavisen skriver Mode Steinkjer at Frankrike virker hjerteløst og kompromissløst i møte med det ufranske. Som om dette skulle være noe å trekke frem, mens bildene av lemlestede lik fortsetter å komme.

Kollektiv Damaskus-opplevelse

Det er tankevekkende at dette skjer akkurat nå. Det er snart fem år siden den julidagen da alle, og da særlig alle på venstresiden, ble motstandere av terror. Så snart det ble kjent at gjerningsmannen var ”en av oss” og til og med høyreekstrem, var det ikke grenser for hvor mange beinharde stalinister og knalltøffe, marxistisk skolerte kapitalismekritikere som sto frem som en del av det kollektive, roseduftende kumbaya og var motstandere av terror.

All denne motstanden mot terror kom plutselig, og fremstår som noe av en kollektiv Damaskus-opplevelse. For hvor mange på venstrefløyen har ikke tidligere stått frem med sin forståelse for politisk vold? Fordi AUF var målet for det største terrorangrepet på norsk jord, var det lett å glemme at AUF hadde ønsket å invitere den antisemittiske terrororganisasjonen Hamas til Norge. Eller hva med LO, som med sine 600 000 medlemmer er den suverent største organisasjonen på norsk venstreside? I 2004 stilte en israelsk gruppe ut en utbombet buss på Youngstorget, for å vise realitetene i den palestinske ”frihetskampen”. LOs reaksjon var å henge ut et banner der det sto ”Okkupasjon skaper terror, ikke fred”. Underforstått: Israel har seg selv å takke.

Kari Jaquesson, Mode Steinkjer, Gert Nygårdshaug, Einar Hagvaag.

Kari Jaquesson, Mode Steinkjer, Gert Nygårdshaug, Einar Hagvaag.

Andre venstrevridde organisasjoner har også sitt å svare for. Partiet Rødt var høyt på banen i dagene og ukene etter 22. juli, som – ja, du gjettet riktig! – motstandere av terror. Det man ikke snakket høyt om, var at Rød Ungdom tidligere hadde uttrykt uforbeholden støtte til den kommunistiske, kurdiske terrororganisasjonen PKK, som under sin beryktede leder Abdullah Øcalan har okkupert en del av Tyrkias internasjonalt anerkjente territorium, ført folkerettsstridig krig mot sitt eget lands myndigheter, og stått bak en rekke massakrer på sivilbefolkningen.

Venstresidens motstand mot terror ser altså ut til å være mildest talt selektiv. Og det kan av og til virke som om de politisk korrektes vilje til å fordømme anti-vestlige terrorhandlinger avtar omvendt proporsjonalt med omfanget av terroren. Støvet hadde knapt rukket å legge seg på Manhattan før de første avisinnleggene om USAs ondskap dukket opp i venstrepressen. I disse uvirkelige septemberdagene for 15 år siden trykket Dagsavisen et innlegg der det hånlig ble spurt om vi hadde plikt til å sørge over de døde i New York. En annen innsender mente at USA i rettferdighetens navn burde ha vært bombet med napalm. Lenge før en eneste bombe var falt over Afghanistan, begynte de antivestlige kreftene her hjemme å messe om de uskyldige ofrene for USAs ”hevn”. (Igjen – legg merke til språkbruken. Ingen snakket om hevn da antirasistene etter Holmlia-drapet gikk i tog under slagord om at rasismen skulle ”knuses”. Ingen har heller brukt ordet hevn om Blitz-bermens skammelige selvtektsterror mot sine motstandere, enn si palestinerens terroristiske ”frigjøringskamp”). Og hvem husker ikke Mads Gilberts nærmest uforbeholdne støtte til terroren på Manhattan?

Tåketale fra parnasset

Så har vi Gert Nygårdshaug, forfatteren som lever på litterær sosialtrygd – unnskyld, statens kunstnerlønn heter det visst – og takket for skattebetalernes tillit ved å hylle Osama bin Ladens ”knivskarpe ideologi” og gi USA skylden for massemordet på Manhattan. Og i boken Mengele Zoo, som er et eneste langt forsvar for terror begått av ”gode” krefter på venstresiden, presterer han å komme med følgende resonnement:

”La oss tenke oss at en politisk terrororganisasjon sprengte en jumbojet full av mennesker. Alle sammen døde. En heslig og avskyelig handling, ville vi utvilsomt si. Men kan noen svare meg på hvorfor det hvert år må dø førti millioner mennesker av sult og underernæring? Førti millioner mennesker er mange. La oss regne det om i antall jumbojets. Det tilsvarer omtrent noe sånt som at trehundre jumbojets skulle bli sprengt i luften hver eneste dag hele året igjennom. Nåvel. Poenget er at det finnes nok mat i verden til å fø alle. Men de førti millionene dør fordi de ikke har midler til å skaffe seg denne maten. Disse førti millionene dør på grunn av det vi kaller legalisert, akseptert og bevisst terror fra storkapital, supermaktspolitikk og kortsiktig profitthunger. Det har seg nemlig slik, señores y señoritas, at terroren blir utført på to nivåer: Terroren på det lille nivået blir gjerne utført av desperate mennesker som ikke ser noen annen måe å endre et urettferdig system på. Terroren på det store nivået blir utført av høflige og korrekte herrer med dress, dokumentmappe og kredittkort. Den terroren som den rike overklassen utøver mot det fattige flertallet på denne kloden, er det største folkemordet som noensinne er begått. Dette vil ikke kunne fortsette i all evighet. Jeg kan med temmelig stor sikkerhet si at den dagen snart vil komme da den fattige del av verden tar i bruk midler som de selv har fått lide under i århundrer”.

Rett og galt blir et spørsmål om hvem som har flest liv på samvittigheten; en slags bisarr kalkulatormoral. At man kan forsvare 22. juli på nøyaktig samme vis – ved å sette de 77 døde i Norge opp mot de tusener som drepes og de langt flere som undertrykkes av islamister – har neppe falt Nygårdshaug inn! I denne tåketalen fra parnasset kjenner vi også igjen et annet, gjenomgående trekk ved venstresidens legitimering av terror: Terroristene er så ”svake”, de har all verdens imperialistisk militærmakt og kapitalkrefter mot seg, stakkars dem! At de virkelig svake er de som ligger lemlestet igjen etter at de ”fattige” har slått tilbake – nå sist på strandpromenaden i Nice – synes heller ikke å anfekte denne statslønnede forfatteren, eller andre av samme politiske og moralske kaliber.

Ingenting lært

Eller hva med Khamshajiny Gunaratnam, som i tiden etter 22. juli ble brukt av Dagbladet for å ”avkle” Anders Behring Breiviks ideologi? Gunaratnam, som nå attpå til er varaordfører i Oslo, må da være en sertifisert motstander av terror? Da må du nok tro om igjen. I en artikkel med den provokative tittelen ”Sri Lanka kan takke seg selv” satte Ap-politikeren nærmest et legitimitetsstempel på massemordorganisasjonen Tamiltigrene (LTTE), som er Sri Lankas svar på PKK, og i en årrekke okkuperte deler av øya, i tillegg til å begå en rekke massakrer på sivile samt drap på politiske motstandere. Gunaratnam omtaler for sikkerhets skyld LTTE som ”problemet” i anførselstegn, så vi skal være helt forvisset om at massemord og ulovlig krigføring ikke er et problem. At en person som har stått fremst i kritikken av Breiviks ideologi kan skrive noe slikt, sier det meste om hvor lite de venstrevridde verdensforbedrerne har lært av 22.juli (eller noe som helst annet, for den saks skyld).

Kanskje overgås varaordføreren likevel av den tragikomiske professor William Lafferty? Han var i mange år en gjenganger i Klassekampens spalter med sine hissige støtteerklæringer til ”frigjøringsbevegelsen” IRA. I sin professorale allvitenhet hadde han blant annet funnet ut at IRAs ”frihetskamp” ikke var terror fordi den bare rammet politiske motstandere. Dette er en sannhet med store modifikasjoner: Minst en tredel av IRAs ofre kan klassisifiseres som ”sivile”. At dette argumentet med like stor rett kan brukes for å forsvare Breiviks nedslakting av sine politiske motstandere på Utøya, er en annen sak.

”Voldens bidrag til frihet”

Postfakta-kritikeren Hobbelstads avis, den postmoderne postfornuftblekka Dagbladet, tok sommeren 2011 en pause fra alle flått- og feriesex-forsidene, og brukte i stedet 27 forsider på Breivik. Siden avisen var så til de grader med på rosetoget den sommeren, skulle man jo tro at de var mot all terrorisme der i gården? Å nei, du! Ikke bare trykket avisen Nygårdshaugs USA-fiendtlige oppgulp. Ikke bare har Rødts Erling Folkvord gang på gang fått slippe til med sine støtteerklæringer til kurdernes terroristiske ”frigjøringskamp”. Flåttavisens egen spaltist Einar Hagvaag sammenlignet – tydeligvis i fullt alvor – PKK-lederen massemorderen Abdullah Øcalan med med godhetsikonet Nelson Mandela. Da sistnevnte døde, klinket samme Hagvaag like godt til med en artikkel der han brukte Mandela som en brekkstang for å legitimere all terror – i det minste den terror som venstresiden forstår og bortforklarer. De klassiske revolusjonene var alle voldelige, skriver Dagbladets massemord-hagiograf – i en grandiost relativiserende frase. Støtter du Mandela (og hvem gjør nå ikke det), da må du per extenso støtte all ”væpnet frihetskamp” Under den – igjen temmelig provokative – tittelen ”Voldens bidrag til frihet” forklarte Hagvaag entusiastisk om den frigjørende voldens herligheter:

”Med hvilken rett kan man fordømme andres opprørsledere når man hyller sine egne fra fortida? Når fredelige virkemidler ikke er mulig, har ikke alle undertrykte folkeslag rett til å ta i bruk vold og våpen mot urett og okkupasjon? Et folk som kunne ha oppnådd sin frihet ved bare å rekke opp hendene er jo ikke undertrykt og trenger heller ikke å ty til vold”

Med andre ord: Hensikten helliger midlet. Har man de ”riktige” beveggrunnene, kan man tillate seg det meste.

Og slik kan man fortsette. Olav Gunnar Ballo – som i 2001 var stortingsrepresentant for SV – snakket etter 11. september om ”de undertryktes rett til å slå tilbake”. Klassekampens baksideskribent Lillilbeth Lunde skrev like etter 22. juli – i en nærmest surrealistisk selvavslørende demonstrasjon av venstre-moralistenes schizofrene syn på terror – om det forferdelige ved 22. juli, samtidig som hun påsto at vestlige land ”nærmest ber om” å bli utsatt for terroraksjoner. Lignende grums dukker opp i kommentarfelter, diskusjonsgrupper og på blogger. Boken “Mengele Zoo” har flere tusen fans på bokelskere.no. Da NRK på begynnelsen av 2000-tallet hadde SMS-chat, der seerne kunne sende inn SMS-er og få dem på skjermen, rant det inn medlinger av typen ”Heia bin Laden!” og lignende.

Med hvilken rett?

Så må man spørre: Hva ville skjedd dersom FrP hadde hengt ut et banner fra sitt eget partikontor, med påskriften ”Ap-styre og musliminnvandring gir terror på Utøya”? Hvordan ville reaksjonen ha blitt hvis en Høyre-politiker hadde skrevet et avisinnlegg med tittelen ”AUF kan takke seg selv”? Ville det i det hele tatt ha kommet på trykk? Vi husker noe om et leserbrev fra en FrP-politiker, der han mente at Arbeiderpartiet måtte ta noe av ansvaret for Breiviks handlinger. Siv Jensen måtte ut for å drive brannslukking etterpå. Mens det altså er helt greit når toneangivende medier gir Frankrikes og andre vestlige lands politikk skylden for islamistisk terror.

Nei, hvorfor nøye seg med en moral, når man kan ha to? For å snu Hagvaags retoriske spørsmål rundt mot ham selv: Med hvilken rett kan venstresiden fordømme høyreekstrem terror, når den samme venstresiden skamløst forsvarer sine egne terrorister? Hvorfor skal vi nærmest ha plikt til å stille opp i rosetoget, når vi står der sammen med denne verdens Gilbert’er og Nygårdshaug’er, som har støttet og fortsetter å støtte langt verre grusomheter? Hvorfor skal de venstrevriddes subjektive synsing om terrorismens ”forståelighet” eller underliggende årsaker få sette den moralske dagsorden? Hvorfor skal vi godta medienes ensidige fokus på høyrevridde nettroll, når venstresidens holdninger ikke er et hår bedre?

Konsekvensetikk

La meg nærme meg problemet på en litt annen måte. I tiden etter 22. juli var en ting veldig klart: Det var ofrenes lidelser som sto i fokus for mediedekningen. Det var side opp og side ned om de enorme lidelsene Breivik påførte sine ofre, og alle rundt. Det var tragiske personlige historier, og vitnesbyrd fra sykehuspersonale og andre øyenvitner. Det underforståtte budskapet var klart: Det moralsk forkastelige ved terroren lå i dens konsekvenser. Selv om terroristens manifest virket aldri så forskrudd, så ville det ikke ha fått noen oppmerksomhet – eller en gang blitt gjenstand for noen særlig moralsk fordømmelse – hvis det ikke hadde vært for handlingene som ledsaget det.

Dette er, enten man innrømmer det eller ikke, konsekvensetikk. Det er en tenkning der det moralsk kvalifiserende ved en handling ligger i dens virkninger, ikke i de bakenforliggende motivene. All den moralske fordømmelsen og – ja, nettopp! – motstanden mot terror som blomstret om kapp med rosene etter 22. juli måtte nødvendigvis bygge på det premiss at terror er galt fordi terror er terror. Ikke fordi den blir begått av mennesker med ”feil” meninger, eller rammer personer man selv sympatiserer med.

Og dette burde ha fått en del mennesker på venstrefløyen til å reflektere over sine egne holdninger. Det er noe både forstokket og motbydelig over folk som i det ene øyeblikket beklager seg over Utøya-ofrenes lidelser, før de i neste øyeblikk kaldt og kynisk bruker abstraksjoner om kapitalisme, imperialisme og verdens urettferdighet for å rettferdiggjøre andre, like avskyelige handlinger. Det er noe gjennomført usselt og hyklersk over venstresidens antirasister, når de påstår at alle mennesker er like mye verd, samtidig som de selv åpenbart mener at mennesker på Utøya eller Holmlia er mer verd enn mennesker i New York, Nice, Paris eller Brussel.

Det kategoriske imperativ

Dette gjelder på ingen måte hele venstresiden. En av Jens Stoltenbergs siste embetshandlinger før Bondevik 2.0 sendte ham ut av regjeringskontorene i 2001 var å uttrykke klar støtte til USAs rett til selvforsvar. I den senere tid har vi sett eksempler på at fremtredende krefter i blant annet SV har begynt å ta opp kampen mot radikalisering. Men eksemplene over omfatter store organisasjoner som LO, og fremtredende kulturpersonligheter, politikere og andre. Og den oppslutningen disse har i ulike nettsfærer og fora er for stor til å la seg bortforklare. Det finnes en svært betydelig opinion på norsk venstreside som lefler med eller støtter terror.

Og de bør tenke over at de sklir i sine egne, argumentative bananskall. ”Handle bare etter den maksime gjennom hvilken du samtidig kan ville at den skal bli en allmenn lov”. Kants kategoriske imperativ er særdeles knotete formulert, selv om man tar høyde for at 1700-tallets moralfilosofer skrev for evigheten snarere enn for Twitter. Betydningen er uansett enkel: Handlinger som er riktige eller gale, er like riktige eller gale, uansett hvem som begår dem. Hvis jeg ikke aksepterer at du slår meg, må jeg innrømme deg den samme rett til å slippe å bli slått av meg (eller andre). Dette handler om elementær moralsk modenhet, om å innse at man ikke er alene i verden, og at andre mennesker har de samme rettigheter som en selv.

Kants prinsipp ligger også til grunn for den demokratiske rettsstaten. Rettsstaten skiller ikke mellom gode og dårlige mennesker eller riktige og gale motiver, men mellom riktige og gale handlinger. Denne prinsipielle tenkningen – som sier at alle mennesker har rett til beskyttelse mot visse overgrep, og at visse handlinger derfor er gale, uansett hvem som begår dem, og uansett hvordan de rettferdiggjøres – er en viktig sivilisatorisk milepæl. Den representerer det avgjørende skillet mellom barbariet og selvtektssamfunnet på den ene siden, og rettssikkerhet og sivilisasjon på den andre.

Den som lyver…

Det er disse prinsippene som utfordres når folk på venstresiden stadig vekk vil ha oss til å tro at terror og terror er to forskjellige ting, at visse terrorister har mer rett enn andre, og at visse terrorofre er mer verd enn andre. Det er disse sivilisatoriske bærebjelkene som knaker når forfattere, spaltister og synsere relativiserer ondskapen ved å gnåle om hvem som har det mest absurde manifestet, eller hvor urettferdig verden er. Selv etter de enorme lidelsene 22. juli – som ble brettet ut gjennom vegg-til-vegg-dekningen i alle medier – har store grupper og aktører på venstrefløyen fortsatt å forstå og lefle med visse grupper av terrorister. Samtidig som de altså er motstandere av terror. Vel å merke når det passer deres egen agenda.

Det er vår plikt å konfrontere dem med dette. Sette dem på plass. Påpeke det uhyrlige og inkonsistente i standpunktene deres. Eller for å sitere et norsk ordtak: ”Den som lyver, og vet at han lyver, og vet at alle andre vet at han lyver, han er den onde selv”.