Meninger

Raseriet mot demokratiet og frykten for folket

Det språklige fyrverkeriet Brendan O`Neill leverer en bredside mot EU-tilhengernes frådende raseri over Brexit-avstemningen.

– Det er en herlig ironi ved fortalerne for Remain-kampanjens stempling av Leave-velgerne som forvirrede individer som simpelthen har avlevert desperat, hylende støy, hvis anti-EU stemme var et hyl av sinne eller et hyl av frustrasjon. Er det noen som har hylt de siste dagene er det jo dem, Remain-kampanjens fremste aktivister. De hyler mot demos, de raser mot folket, fråder av sinne over et system som tillater selv den lubne fyren i enden av gaten din som aldri har tatt i døren på et universitet å ha et ord med i laget i viktige politiske spørsmål. Det systemet vi kaller demokrati, skriver redaktøren for magasinet Spiked! Brendan O`Neill i The Spectator.

Det språklige fyrverkeriet Brendan O`Neill er også fast spaltist i The Telegraph, Big Issue og The Australian. Han var opprinnelig marxist, men er senere blitt liberal – ikke minst hva gjelder innvandring – og har markert seg som en skånselsløs EU-kritiker og utrettelig forkjemper for ytringsfriheten.

Brendan O`Neill.

Brendan O`Neill.

– I alle de årene jeg har skrevet om politikk, kan jeg ikke huske at den anti-demokratiske stemningen noensinne har vært så høy som den er akkurat nå, fortsetter O`Neill: – Ikke før hadde imponerende 17,5 millioner gjort opprør mot rådene fra nær sagt hver eneste del av establissementet og sagt “dra til helvete” til EU, før politiske opportunister stilte spørsmål ved legitimiteten av deres demokratiske rop. Folket er tilsynelatende så uopplyste, manipulerte, forledet av populistiske demagoger og det de vil, denne tilbakerullingen av EU, er rett og slett en for sprø og forstyrrende handling til at den kan vurderes. Så la oss omgjøre ønsket til det dumme folket.

– Så det er [Labour-politikeren] David Lammy som har hylt mot “galskapen” ved stemmeavgivingen. Vi han “ende dette marerittet gjennom en avstemning i parlamentet”, sa han. Marerittet han snakker om er at folket har sagt sin mening, gjort sitt valg. FNs spesialutsending for intern migrasjon Peter Sutherland har også åpent tatt til orde for å motarbeide folkets vilje. Britiske velgere ble lurt av “en fordreining av fakta”, sa han – for vi er dumme – og på “en eller annen måte må dette resultatet omgjøres” FNs representanter fordømmer afrikanske eller asiatiske dikatorer som rir skarpskodd over sitt folks vilje, men forsøker likevel å gjøre det samme i Storbritannia, konstaterer O`Neill og fortsetter:

– Medias kommentarer drypper av forakt for det skrullete folket. “Noen av de eldste og hviteste menneskene på planeten hoppet på muligheten til å stemme mot monstrene i hodene sine”, hylte en skribent i Esquire. Det er mye snakk om at folket blir “manipulert” av løgner og feilinformasjon, som om de er livløs leire i hendene på mennesker som [partileder for UKIP Nigel] Farage. Noen har gått så lang som å forvrenge definisjonen av demokrati i et forsøk på å latterliggjøre folkets vilje. “Ideen om at enhver avgjørelse til enhver tid på et eller annet vis er demokratisk er en pervertering av begrepet”, sier Harvard-professor Kenneth Rogoff. Noen ganger betyr demokrati å sørge for at folket “unngår å ta uinformerte avgjørelser med katastrofale konsekvenser”, mener han. Så det kan være demokratisk å forhindre folkets ønsker hvis vi synes de er dumme. Og de har mage til å snakke om manipulasjon.

– Og ta ikke feil, det er deres hensikt å knuse vår vilje. De vil bruke loven eller politikernes makt til å underminere valgresultatet. Alastair Campbell [tidligere spindoctor for Tony Blair] twitret: “EUs lover tillater forbrukere å trekke seg fra kontrakter som er basert på løgn. LEAVE-agendaen kryer av dem. Advokater er på saken.” [Skottlands førsteminister] Nicola Sturgeon sier at hun vil nedlegge veto mot Brexit, hvilket i så fall er et direkte, borderline tyrannisk misbruk av sin makt for å omgå samfunnsmassens synspunkter. Historien ville ikke vært snill mot henne.

– Unge aktivister bidrar med et tynt skinn av radikalisme til dette hylet mot demokratiet ved å ta til gatene for å oppfordre parlamentsmedlemmer til å nekte å realisere i Brexit. En rufsete gjeng av pro-EU ungdommer sto igår på utsiden av parlamentet og skrek. Flere marsjer er planlagt. La oss være ærlige om hva dette er: marsjeringer mot folket, rekker av aktivister fra hovedsakelig middelklassen som krever at ordinære folks vilje blir satt på plass. Ingen fargerike plakater eller politisk korrekte klisjer kan forkle den stygge, reaksjonære naturen til slike forsamlinger. “Skriv under på oppropet, snakk med ditt parlamentsmedlem, blir med på marsjen i London. Ikke la dem iverksette artikkel 50”, sier viseredaktøren i britiske Vogue. Det koker ned til å si: “La oss stanse folket i å si sin mening.” Det er helt hårreisende.

– Hylet mot demokratiet er drevet av troen på at noe verdifullt – EU – blir underminert av et idiotisk publikum. Men raseriet mot demos, det elitistiske raseriet over vår stemme, truer med å ødelegge noe uendelig mer verdifullt: selve tanken bak demokratiet. Hvis de lykkes, vil det svekke demokratiet i en generasjon; det vil fortelle ordinære mennesker at politikk er til for dem; det vil bekrefte det folk allerede mistenker: at de er ansett som dustete, fremmedfryktende kladder som ikke vet hva som er deres eget beste. Konsekvensene av en slik elitistisk omgjøring av et demokratisk valg vil få splittelsen av EU til å fremstå som et teselskap i forhold.

– Det er derfor vi må forsvare resultatet med nebb og klør. Folket har talt og det er tyrannisk å gjøre dem tause. Kampen vi står overfor er ikke lenger mellom Leave og Remain; det er fullbrakt. Det er en større kamp, en historisk en, en som vil forme Storbritannia i flere tiår fremover: en kamp mellom de av oss som tror på demokratiet og de som ikke gjør det; mellom de av oss som tror på folket og de som mener at folket er mentalt og moralsk uformående til å ta store politiske avgjørelser, avslutter Brendan O`Neill i The Spectator.

I en lederartikkel på Spiked! gjør han imidlertid oppmerksom på noe viktig: at det tross alt er en stor fordel med den nakne elitismen vi nå ser utfolde seg fra politisk og medialt hold. O`Neill skriver riktignok om britiske forhold, men det er langt på vei likedan i Norge og resten av Vesteuropa:

– Vi skal være glade for all denne nakne elitismen, av den mediale og politiske agitasjonen over det faktum at massene for en gangs skyld har blitt bedt om å ta en virkelig avgjørelse. Fordi det så til de grader sprenger myten om at de er interessert i å samhandle med oss. De siste årene har innbyggere i Westminster-boblen og mediekretsen mast endeløst om hvor viktig det er å få flere Ordinære Mennesker inn i politikken, til fokusgrupper, for å få sagt sitt. Det har vært kontinuerlige kampanjer for å få folk til stemme ved valg, for å “empower” folk. Og nå vet vi at de ikke mente et ord av det. De liker folket når det tar små avgjørelser, når det går i takt i kunstig skapte fokusgrupper, når det setter kryss på valgseddelen til partier som ikke er til å skjelne fra hverandre – altså når det i realiteten ikke oppfører seg som et folk i det hele tatt. Men når vi blir bedt om å avgjøre noe så stort som selve vår nasjons vesen, er det full nedsmeltning. Deres grunnleggende frykt for folket er avslørt. Ta ikke feil: disse menneskene ønsker å beholde den reelle politikken som sitt private domene, vi er i beste fall en tilfeldig dekorasjon, et strøk av demokratisk lakk. Og nå vet vi det. Og det er godt å vite det.