Innvandring

Om å ta sjanser

Vi lever i en urolig verden, dessverre, og har nok bestandig gjort det. Forskjellen fra tidligere til nå er at brutaliteten og usikkerheten har kommet fryktelig nær den tradisjonelt meget fredelige kanten av verden som går under navnet Skandinavia. Vi kan med stolthet slå oss på brystet og si at…

Vi lever i en urolig verden, dessverre, og har nok bestandig gjort det. Forskjellen fra tidligere til nå er at brutaliteten og usikkerheten har kommet fryktelig nær den tradisjonelt meget fredelige kanten av verden som går under navnet Skandinavia. Vi kan med stolthet slå oss på brystet og si at vi har vært et foregangsland for hvordan et styresett og et samlet folk har kunnet fungere i harmoni og fred.

Denne freden er på vei til å bli brutt og i dag er det store utfordringer og usikkerhet som står på trappene, og da er det store spørsmålet: hva skal vi gjøre med det?

Usikkerheten er kanskje den verste, og kombinert med redsel for både terror og generell og udefinerbar utrygghet er det ingen tvil om dette kan prege livene våre i større og mindre grad. I huset vårt har vi en liten gutt på 10 år som godt kan betegnes som en stor grubler. Han undrer seg over svært mye og i dagens informasjonssamfunn er det ingen tvil om at de små får med seg mye av det som skjer i verden i dag – vi klarer rett og slett ikke å skjerme dem for all elendigheten. Det er fortvilende og det er frustrerende. En kveld da han hadde lagt seg i sengen gikk det bare noen minutter før vi hørte et syltynt rop etter mamma. Hun gikk opp og møtte en svært urolig gutt som generelt sett var engstelig og redd for mange ting. Han ønsket ikke å dra på sydenferie til sommeren og han var redd for at vi som voksne skulle dø. Han var redd for terror. Mamma beroliget den lille gutten så godt hun kunne og han falt etter hvert til ro.

hege_banner_rights_special_778x150

Morgenen etter sto det opp en meget uvel gutt som hadde vondt i magen og som var svimmel – men han dro på skolen. Det gikk bare noen timer før mamma fikk en telefon fra skolen om en gutt som hadde noe som kunne minne om angstanfall av et eller annet slag. Dyktige arbeidere på skolen klarte å roe ham ned og etter skoletid ville han på besøk til mamma på jobb. Jeg kjørte ham naturligvis dit.

Trusselnivået i Europa. Illustrasjon: Nottingham Post.

Trusselnivået i Europa. Illustrasjon: Nottingham Post.

Så; hva er poenget med denne historien? Den forteller noe om hva terror gjør med en befolknings bevissthet, og selv om denne reaksjonen kanskje for noen kan virke ekstrem så er den etter min mening et krystallklart bilde på hvordan samfunnet er i ferd med å utvikle seg. En tiåring skal slippe å bekymre seg over slike ting, men sannheten er at denne virkeligheten nå som sagt også står på trappene til vårt tradisjonelt sett trygge samfunn. I dag kom meldingen om at syv eller åtte IS-terrorister har tatt seg til Stockholm. Da er virkeligheten kommet fryktelig nært, ikke sant?

Så over til det som er vanskelig; hva er grunnen til denne utryggheten? Jo, man skal kalle en spade for en spade: ekstrem islamisme er den største fryktfaktoren i verden i dag. Tilhengere av religionen flykter fra sine land og strømmer inn i Europa, og det forstår jeg godt. Ingen mennesker som er ved sine fulle fem vil leve i terrorregimer og under frykt for disse ekstreme gruppene. Jeg synes oppriktig synd på de muslimene som alle blir plassert i den samme boksen som ekstremistene, for det er unektelig ikke det som er sannheten. De aller fleste er gode mennesker som ønsker rolige og fredelige liv. Det er dette som gjør alt dette så utrolig fortvilende. Det er dette som gjør alt så utrolig vanskelig.

Når det er sagt: er vi villige til å ta sjansen på at det går bra? Er det feil å være egoistiske med tanke på å hegne om og forsvare våre tradisjonelle verdier som er basert på likeverd, demokrati og frihet? Dette er de grunnleggende spørsmålene som hele debatten og problemstillingen dreier seg om for min del. Ja, de aller fleste muslimer er snille mennesker, men allikevel er det noe der som skurrer; hvorfor følger de en religion hvis fremste mål er å tukte mennesker i de forskjellige fasene gjennom livet? En religion som kuer ved hjelp av trusler? Jeg kjenner på meg selv at jeg ikke ønsker denne religionen velkommen til Norge. Jeg vet at det er feil og at det er religionsfrihet i landet vårt. Allikevel kan jeg ikke akseptere en religion som går på akkord med de grunnleggende verdiene som vårt samfunn er fundamentert på, men samtidig ser jeg jo det store paradoket i det hele: et land med trosfrihet kan vel ikke nekte noen å dyrke sin religion innenfor landets grenser? Er det et slikt samfunn vi vil ha? Akkurat nå kjenner jeg: ‘ja, det er det faktisk.

Hvorfor skal vi akseptere at islam får slå rot i Norge all den tid det er en religion som grunnleggende er i mot det vi holder aller høyest?

Snu om på det: reis en kirke i Damaskus eller en hvilken som helst annen by i et muslimsk land og se hva som skjer? Blir du møtt med respekt og religionsfrihet? Blir du møtt med forståelse? Blir du møtt med medmenneskelighet? Nei, for islam er en kompromissløs religion som ikke er basert på de verdiene vi står for. Derfor er det så frustrerende å se at islam utnytter våre verdier til å kunne slå rot i de vestlige samfunnene, samtidig som de forakter de samme verdiene i sin egen religion. Dette er selve symbolet på den store naiviteten som preger den siden av debatten som uforbeholdent ønsker islam velkommen inn i det norske samfunnet. Det gjør meg syk å bevitne, dessverre.

Jeg vil også uttrykke en stor skuffelse over de tilhengerne av islam som kan kalles for moderate eller moderne – alt ett hva som passer best. Dette er muslimer som er motstandere av ekstremismen, som kanskje har de tilnærmede samme verdiene som vi har, som enkelt og greit er ute etter et fritt liv. Jeg savner dem på banen. Jeg vil ha dem frem i lyset og ha dem til å si at de forbanner denne delen av religionen. Hvorfor avslutter de ikke sitt forhold til islam når de ser hvordan religionen tolkes og anvendes i det praktiske liv i store deler av verden? Hvorfor!?

Det har vel kanskje noe med frykt å gjøre, for man vet jo hva som gjøres med de som faller fra… religion generelt, og islam spesielt, er en samfunnssykdom i sin verste form. Medisinen er det kun muslimer selv som har, men jeg tror ikke de er villige til å ta kuren.

Vesten har blandet seg inn i Midtøsten i en årrekke og det er den største tabben som har vært gjort. Land har blitt destabilisert fordi vi har sett at diktatorer har styrt landene med jernhånd og grusomheter – og vi har skulle trådt hjelpende til. Men hva har vi oppnådd med det? Ingenting. Religionen islam henger 1000 år tilbake i tid for vår egen kristendom, hvis vi ser på utvikling. En revolusjon i denne religionen og i de landene hvor den er dominant må skje fra innsiden av uten innblanding fra vestlige land. Dette er historiens gang og i en intern kamp vil det komme tider da man går mange skritt fremover, men også tider da man havner ett steg tilbake. Kampen om tolkningen av islam og hvordan religionen skal utvikle seg videre skal ikke skje i vesten, men innad i de muslimske landene. Det er en smertefull og brutal kur, det kan vi tydelig se konturene av, men jeg er ikke villig til å kjempe denne kampen – den må tilhengerne ta selv. Vi har selv kjempet oss ut av kristendommens klamme grep fra middelalderen og frem til i dag, og religionen fremstår nå som helt harmløs. De som vil tro, får tro – de som ikke vil det behøver ikke det og lever ikke under noen som helst slags trussel.

Jeg har tatt mitt standpunkt og mener at utviklingen vi ser i Skandinavia og Europa forøvrig er vår tids viktigste kamp. Jeg mener NAV-reformer, arbeidslediget og andre problemer vi har i Norge i dag er helt underordnet dette, og det gjelder å ta et klart og tydelig standpunkt nå – koste hva det koste vil. Om vi så må plassere hæren langs grensene våre, så la det skje. Dette må stoppes umiddelbart, for den grunnleggende trusselen, som jeg mener islam faktisk er, vil uten tvil spise opp våre verdier over tid, og jo flere som kommer til Norge jo raskere vil det gå.

Noen vil kanskje betegne meg som en mørkemann som har disse synspunktene, og til og med kalle meg for følelsesløs og kald – sågar rasistisk – og det står de naturligvis fritt til å gjøre. Kanskje er jeg ikke noe godt menneske som ytrer mine synspunkter på denne måten. Jeg er imidlertid svært bekymret for de verdiene samfunnet vårt er grunnlagt på og at disse vil forvitre over år. Jeg nekter å godta situasjoner og tilstander som de som eksisterer i Göteborg og i Malmø! Jeg er ikke villig til å ta sjansen, og jeg kan heller ikke se hvorfor vi skal gjøre det.

Hva har verden blitt til? Jo, verden har blitt slik at jeg ikke skal på ferie til Tyrkia i hvert fall. Jeg skal ikke på storbyturer ute i Europa. Jeg kommer ikke til å bevege meg inn i ‘feile’ bydeler i Oslo. Kall meg gjerne hysterisk og paranoid, men altså: jeg tar ikke sjansen.

I mellomtiden kjøpes det store eiendommer som skal gjøres til moskeer rundt omkring i landet, og det gis villig vekk pengestøtte til drift av disse. Det arrangeres ‘Fredskonferanser’ med mildt sagt tvilsomme predikanter på scenen, og alt dette skjer med styresmaktenes største velsignelse.

Hva ligger det i potten for oss? Et velfungerende multikulturelt samfunn? Ja, kanskje for de naive er dette en slags realitet, men dette er kun i en perfekt verden. Og som vi vet: dette er langt i fra noen perfekt verden.

Leserbrevets skribent må av yrkesmessige årsaker være anonym, men vedkommendes identitet er kjent av redaksjonen.