Aktuelt/International news

Terrorredet midt i Europa

Bosnia-Hercegovina har bidratt med flest fremmedkrigere i Syriakonflikten, målt i antall innbyggere. Dette er ikke tilfeldig og bør utløse bekymring også utover Bosnias grenser, skriver Tore A. Larsen.

«Dere damer går ikke ut av bilen. Vi trenger ikke provosere skjeggene for mye», sa den amerikanske konvoilederen. Mine to kvinnelige kolleger utvekslet megetsigende blikk kombinert med himling av øyne.

Vi sto parkert i hovedgaten i landsbyen Bočinja Donja, ved elven Bosna, en drøy mils vei utenfor byen Maglaj – for de som er lokalkjente, i det en gang så borgerkrigsrammede Bosnia-Hercegovina. Årtusenskiftet var blott noen måneder unna.

Bosnia-Herzegovina. Bilde: Wikipedia

Bosnia-Herzegovina. Bilde: Wikipedia

På overflaten ser Bočinja Donja ut som en hvilken som helst bosnisk landsby – lave og beskjedne hus, en mekanikersjappe, en liten butikk og en skole. Men denne lille landsbyen var ikke som alle andre. Det var fredag ettermiddag og vår lille NATO-konvoi hadde parkert i veikanten cirka 100 meter fra det bygget som så nyest og finest ut i landsbyen – den lokale moskeen.

Folk begynte etter en stund å komme ut. Mennene fra en utgang. Kvinnene fra en sidedør. En av mennene som kom ut skulte olmt i vår retning. Han så ikke ut som han var lokal, verken av utseende eller klesdrakt:

«Arabisk? Eller kanskje sentralasiatiske» spurte en av mine kolleger i bilen.

«Ikke utenkelig. Når det roer seg litt går vi bort og tar en prat.

Situasjonen var spent, men ikke urolig. Mennene samlet seg på fremsiden av moskeen. Noen pekte i vår retning, men de få som var på vei hjemover i vår retning prøvde ikke å la seg affisere av vårt nærvær eller opptre truende. Men stemningen i luften var ikke til å ta feil av: Vi var ikke velkomne. Vi var fremmedelementene her.

Det var på denne «vise-flagget»-patruljen at jeg for første gang så kvinner ikledd nikab på europeisk jord. Den første som jeg så hastet etter det jeg antok var hennes mann som kom i vår retning, på motsatt side av veien. Han skulte olmt på oss. Kvinnen gikk noen meter bak. Gudene vet hva hun så på.

Tidvis har landsbyen blitt satt søkelys på. Lokale muslimske myndigheter, personell som kommer fra det som best kan kalles en mer avslappet form for islam nord for Antarktis, lot de utenlandske mujahedin som kom til Bosnia-Hercegovina og Zenica-Doboj-kantonet der landsbyen ligger, få holde på en stund. Mujahedin fra Nord-Afrika, Kaukasus, Midtøsten og Sentral-Asia kom til Bosnia for å kjempe på regjeringshærens side under borgerkrigen. For å unngå å bli kastet ut av landet, måtte de bli statsborgere, noe de lett kunne bli ved å gifte seg med bosniske krigsenker. I et område av landet der den etniske rensingen under borgerkrigen utartet seg i det som mest objektivt kan kalles barbari, f.eks. i Ahmici, var ikke naboen din lenger naboen. Også serbere og kroater ble tvunget til å forlate sine hjem da bosniske etno-nasjonalister hevnet seg på motparten. Jeg ble kjent med en del groteske og barbariske fremgangsmåter som jeg ikke skal plage leserne med. Jeg vil aller helst glemme det jeg fikk vite.

Blodig historie
Tidligere tiders kriger i Bosnia-Hercegovina har hatt nesten bibelske proporsjoner i grusomhet. Det var ikke tilfeldigheter som førte til at Første verdenskrig ble utløst av hendelser i Bosnia, da den serbiske nasjonalisten Gavrilo Princip skjøt og drepte den Østerrike-Ungarns tronarving den 28. juni 1914. Det var ikke tilfeldigheter som førte til at Bosnia ble åstedet for de mest brutale hendelsene i det som da ble kalt Jugoslavia. Det var ingen tilfeldighet at oppløsningen av Jugoslavia i begynnelsen av 1990-tallet ble mest brutal, akkurat i Bosnia-Hercegovina.

Fra 1999 spoler vi fremover i tid. Hva er situasjonen i dag? Bosnia-Hercegovina er en dysfunksjonell stat som styres av folk som ikke stoler på hverandre. De tre største etnonasjonalistiske partiene styrer med jernhånd i sine respektive kjerneområder. Kroatene (katolikker) er mest tallrike i Hercegovina, sør i landet. Serberne (ortodokse) styrer i nord og øst. Bosnjakene (muslimer) styrer de sentrale og til dels nordvestlige delene av landet. Konfliktlinjene er de samme og en ny krig kan gjerne skje igjen, men nabolaget har endret seg. Det er ikke lenger Franjo Tudjman som styrer Kroatia eller Slobodan Milosevic som styrer i Beograd. Deres arvtakere har hatt mer enn nok å stri med på sine egne hold og himler mer og mer innbitt over sine etniske frenders gjøren og laden i nabolandet som delvis ligger mellom dem.

Den tredje antagonisten fra borgerkrigens dager, den bosniske statens første president Alija Izetbegovic, bør også nevnes. Hans gjøren og laden var en rød klut for motstanderne, og ble ikke mindre så etter at han som president i det nylig uavhengige Bosnia foretok sitt første utenlandsbesøk til Tyrkia. Dette kombinert med hans aktivisme for islam og forfatterskapet til skriftet Islamska Deklaracija (Islamsk Deklarasjon) i 1970, noe som ble sett på som nasjonalisme (en forbrytelse under Titos Jugoslavia) og førte til at han og et dusin andre aktivister ble dømt til tolv års fengsel. Izetbegovic ble løslatt etter fem år av helsemessige årsaker.

Selv om Izetbegovic ikke var en prototypisk islamist, var hans sympati for sekularisme begrenset, noe som også var et fellestrekk for det som ble maktbasen for hans parti Stranka demokratske akcije (Partiet for demokratisk aksjon). Blant de som var med i dannelsen av dette partiet var fremtredende medlemmer for paraplyorganisasjonen Islamska zajednica Bosne i Hercegovine, IZ BIH (Den islamske unionen i Bosnia-Hercegovina) fra hvilken landets religiøse lederskap utpekes. Partiet ledes i dag av sønnen Bakir. Selv om partiet i mangt og meget er provestlige, og partiets røtter ikke kan sies å være av det islamistiske slaget, førte borgerkrigen til at andre interessenter fattet interesse for en av de få entiteter i Europa som historisk har hatt et tungt innslag av islam.

Nye venner?
Saudi Arabia var naturlig nok på pletten, i og med at den jevne bosniske muslim hører til sunni-islam, og daværende prins, nåværende kong Salman av Saudi Arabia etablerte organisasjonen «Saudi High Commission for Relief in Bosnia and Herzegovina» som i løpet av dens virke bidro med om lag 600 millioner amerikanske dollar for å hjelpe borgerkrigsofre, før den i 2001 ble stengt av NATO-styrker i Bosnia etter indikasjoner på at dette ikke bare var en hjelpeorganisasjon, men også besørget bevæpning til utenlandske geriljasoldater som skulle støtte den bosniske regjeringshæren, og angivelig skal ha hatt bånd til Al-Qaida. Jeg har med selvsyn sett konkrete bidrag fra den saudiarabiske kongefamilien flere steder i Bosnia, gjerne i form av moskeer, der plaketten på utsiden ikke er til å ta feil av.

Også Iran så en potensiell klient i Bosnia-Hercegovina. Ifølge United States Institute of Peace, skal den iranske Revolusjonsgarden ha vært inne med flere hundre rådgivere i en tidlig fase av borgerkrigen og har senere hatt ikke ubetydelig etterretningsaktivitet i landet.

Islam har altså fått et oppsving i Bosnia-Hercegovina. Tradisjonell islam i Bosnia er blitt kategorisert som relativt bakoverlent, spesielt i tiden da Jugoslavia var en sosialistisk og føderal stat. Muslim var ikke lenger en religiøs, men etnisk betegnelse. Den tiden later til å være på hell i det tidligere så krigsherjede landet. Et særs urovekkende tegn på dette er andelen unge som har gått i tjeneste for krigførende parter i Syria. Bosnia har bidratt med flest målt per antall innbyggere, og radikaliseringen skal være økende. Det har vært islamistisk-inspirerte enkelthendelser, som for eksempel al-Qaida-angrepet i Mostar i 1997 og enkeltattentater siden. Flere større planer er blitt avdekket og nøytralisert i tide. Spørsmålet er bare når en stor plan ikke blir avdekket og nøytralisert i tide.

Bekymringene for hva bosniske syriafarere kan bringe av kompetanse og tankegods fra den borgerkrigen, er ikke ubetydelig. Saudisk innflytelse, en svak statsmakt som ser bort og en mer og mer bekymret befolkning. Det lover ikke godt.

Overvåkning
Vi spoler tilbake til 1999. Konvoilederen kunne se at mine kvinnelige kolleger var oppgitt over å bare være passasjerer og stappet inn bak i et vindusløst kjøretøy. Sett i etterkant var det kanskje ikke så rart at konvoilederen resonnerte som han gjorde: Utildekte kvinner med blondt hår og grovkalibrede håndildvåpen kunne provosere «skjeggene» fordi de – for å sitere konvoilederen – ikke hadde et «vestlig perspektiv på ting». Det kunne ha fått situasjonen til å eskalere. Med etterpåklokskapen som den mest eksakte vitenskap er jeg kanskje ikke sikker, men det får vi aldri vite.

Det jeg uansett så var ille nok. Mujahedin i Europa var fremmedartet nok. At de uhindret kunne operere på bosnisk territorium var en øyenåpner for undertegnede, og derfor var det ikke uten grunn vi var på overvåkningspatrulje den dagen, for å se om de holdt seg i skinnene.

Moskebesøkerne forsvant i alle fall som smør i vårsolen når den amerikanske konvoilederen og et par av mine kolleger rolig gikk ut av kjøretøyene for å gå «meet-and-greet». Ingen av moskebesøkerne var interessert i dialog den dagen.