Anbefalt litteratur

Nå har vi ingen unnskyldning lenger

Tore A. Larsen anmelder boken Islamisme. Ideologi og trussel (Dreyer Forlag, Oslo, 2016).

Nødvendig og nyttig om islamismen – en ideologi som altfor lenge har fløyet under radaren til folk flest i Vesten. Gjennom snart hundre år har islamismen utviklet seg mens vi har hatt andre ting å tenke på. Islamismen vinner nytt terreng og nye tilhengere. For de som vil vite hva som ligger bak begrepet «Medina-islam» i Hege Storhaugs bok, er dette ytterligere påfyll. Må leses!

Bokanmeldelse: Islamisme. Ideologi og trussel (Dreyer Forlag, Oslo, 2016)

Bakgrunn
Ifølge Store Norske leksikon er islamismen «en politisk ideologi som vil prege samfunnet med islamistiske verdier». Dette er et greit utgangspunkt når man tar fatt på «Islamisme. Ideologi og trussel».

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

BokomslagBoken er et produkt av en konferanse arrangert av Nettverk for studier av totalitarisme og demokrati (NEST). For de som er ukjent med denne nettverket, så ble dette dannet våren 2008 og består av forskere fra flere norske forskningsinstitusjoner og ulike fagfelt med interesse for å studere moderne totalitære systemer, ideer og regimer ut fra en historisk forståelse, som igjen kan bidra til å gi en ny forståelse av og innsikt i historiske totalitære systemer

NEST har hatt sju samlinger, den siste i 2015 fra hvilken artiklene i denne serien av essayer er hentet. For mer informasjon bes leseren lese mer her. Det har tatt en stund for NEST å komme ut med denne samlingen. Men den er viktig og givende, uansett innfallsvinkel en måtte ha når det gjelder islamismen.

Begrepet ‘islamisme’ er omstridt. Noen begreper som oppfattes å være synonyme er ‘fundamentalisme’ eller ‘politisk islam’. Dette vesterlandske grepet er omstridt på grunn av flere forhold. Dels fordi en på akademisk/politisk hold i vestlige land har et sterkt ønske om ikke å knytte alle individuelt troende muslimer til en ideologi som oppfattes som ekstremistisk og/eller voldelig. Det er ikke uvanlig å skille skarpt mellom fredelig religionsutøvelse på den ene siden og bruken av vold for å instituere en samfunnsorden basert på islamske verdier på den andre. Et slikt skille er ukjent oppfattes ikke som like relevant i de land der islam enten er den dominante religionen eller det er en stor minoritet som er muslimer. Listen over medlemsland i Organisasjonen for islamsk samarbeid (OIC) viser et mangfold som det ofte henvises til for å understreke poenget om at det «er mange måter å praktisere islam på».

Poenget med essaysamlingen er å beskrive fenomenet – en ideologisk retning med klare totalitære islett, manifestert i sin ytterste grusomhet av organisasjonen al-Dawla al-Islamiya fi’l Irak wa al-Sham (Den islamske staten i Irak og Levanten, heretter IS).

Utforming
Boken er delt i fem deler. I del 1 forteller Øystein Sørensen, Mehdi Mozaffari, Roger Griffin og Halvor Tjønn om islamismen og dens historie. I del 2 gjennomgås den islamistiske ideologien i den islamske verden. I del 3 omhandles islamismen i Skandinavia og Vesten. Del 4 tar for seg debatten om islamismen. I siste del tar Øystein Sørensen for seg et alternativ når det gjelder modernisering i islam, fremst illustrert ved sudaneseren Mahmoud Muhammed Taha.

Uten å gå inn i detalj når det gjelder de enkelte essay – flere av essayene er i grunnen oppramsing av hva man på forskerhold har en konsensus om, nemlig at islam og islamisme ikke er to sider av samme sak – skal det sies at dette er et viktig og leseverdig kompendium for de som ønsker å sette seg inn i islamismens ulike sider. Essayene er artikler, mye dessverre skrevet i lite brukervennlig forskerspråk, som er et produkt av NESTs mangeårige arbeid når det gjelder totalitære ideologier.

Kompendiet er et mat for mons, uansett hva slags oppfatning man måtte ha om islamismen. Et kompendium som omfatter størrelser som Halvor Tjønn, Lars Gule, Lars Akerhaug, Sylo Taraku, Øystein Sørensen og Mehdi Mozaffari, er et nyttig utgangspunkt for en meningsfull debatt om det som har med det siste totalitære biproduktet av de fire store imperienes fall for snart hundre år siden.

Bakteppet: oppdelingen av Midtøsten
Da Første verdenskrig nærmet seg slutten i 1918 førte dette til at imperier som nesten ble sett på som evigvarende deiset i bakken i løpet av kort tid. Tsar-Russland takket for seg allerede på vårparten 1917 etter Februarrevolusjonen, et foretagende som samme høst ble kuppet av Lenin og hans bolsjeviker, og den første kommunistiske statsdannelsen og et nytt imperium ble født.

I 1918 kollapset også Det tyske riket og dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn, som følge av at de var taperne av krigen. Disse statene ble plukket fra hverandre etter Versailles-avtalen i 1919, hvorpå Tyskland ble fratatt en del landområder som ble inkludert dels i nye stater som oppstod som følge av Østerrike-Ungarns oppløsning. Det var i disse to imperiene at den nasjonalsosialistiske ideologien oppstod.

Det fjerde og siste imperiet som kollapset var Det ottomanske riket. Noen år tidligere – 16.mai 1916, for å være eksakt, besluttet Storbritannia og Frankrike å dele opp Midtøsten i to interessesoner, gjennom det som offisielt er kalt Asia Minor Agreement, bedre kjent som Sykes-Picot-avtalen. Resultatet var en rekke nye stater, deriblant Tyrkia, Syria, Transjordan (i dag Jordan), Palestina, Libanon og Irak.

Et annet resultat, selv om det ble formalisert først i 1924, var det sunniislamske kalifatets endelikt. Allahs stattholder på jorden og sunnimuslimenes (formelt) høyeste leder, kalif Abdülmecid II, ble sendt i landflyktighet av det sekulære Tyrkias grunnlegger, Mustafa Kemal Atatürk, og kalifens oppgaver ble overflyttet til det nyetablerte tyrkiske parlamentet.

Selv om det ottomanske kalifatet ikke ble sett på som spesielt ærverdig av muslimer flest, var avviklingen av det et stort sjokk for mange muslimer. Etterdønningene av dette var utviklingen av en ideologi der skille mellom stat og religion ikke eksisterte, der nye landegrenser ikke ble akseptert og der islamsk lov (sharia) skulle gjelde uavkortet. Denne ideologien, som i utgangspunktet var tanker som oppstod flere steder i den islamske verden, begynte å få en mer organisert form. Fire år senere, i 1928, etablerte en egypter ved navn Hassan al-Banna en organisasjon som den dag i dag bærer navnet al-Ikhwan al-Muslimun – Det muslimske brorskapet.

Ideologien som al-Banna oppsummerte i et eget manifest i 1936 (her er linken til det via Brorskapets egne nettsider) har gjennomgått flere prosesser. Men islamister flest vil kunne nikke gjenkjennende til det aller meste.

Islamismen ble født i samme tidsalder som kommunismen, fascismen og nasjonalsosialisten. Forskjellen var bare den at islamistene fikk, i motsetning til sine kontemporære totalitære størrelser, ikke fikk formell politisk makt så raskt. Andre autokrater overtok styre og stell i de nye landene i Midtøsten, og store deler av de andre landene lå under alle kolonimakter. Selv etter at kolonimaktene til sist trakk seg ut og overlot makten til lokale autokrater/diktatorer, tok det tid før islamistene fikk faktisk politisk makt. Selv om totalitær islam styrte store deler av den arabiske halvøya, først og fremst Saudi Arabia, drøyde det helt til Khomeinis islamske revolusjon i 1979 før islamistene tok makt i en betydningsfull stat.

Etter Khomeini har de sunnittiske islamistene blitt mer sultne og – ikke sjelden drevet frem av en blanding av beundring og bekymring for sjiaislamske Iran – prøvd på det samme. I Pakistan, Sudan og noen andre steder er islamsk lov blitt gitt forrang, og dette er en prosess i flere store og små land også i 2016. I tillegg har islamistene tatt over for sekulært eller nasjonalt basert terrorisme i flere deler av den islamske verden. Hamas, Hizbollah, al-Qaida, IS, Boko Haram med flere er en del av den samme tendensen. Dette kompendiet er viktig for å forstå bakgrunnen for hvorfor blodtørstige islamister passer dårlig inn i beskrivelsen om «fredens religion».

For leserne
Uavhengig av hva slags forhåndskunnskaper man måtte besitte når man leser dette kompendiet, vil leseren finne noe hun vil nikke gjenkjennende til eller riste på hodet over. Det er mange forskjellige innfallsvinkler til islamismen, og påfyllet den enkelte leser vil føle behov for finnes i sidene.

Enten man er bekymret for om islaminspirert terrorisme vil komme til Norge eller hva dette har for betydning for andre fenomener, er dette et godt bidrag til å få mer og bedre kunnskap. Undertegnede skal innrømme at lesningen har vært ledsaget av aktive nettsøk for å finne flere artikler og mer bakgrunnsinformasjon om personer, organisasjoner og hendelser.

Nå har vi ikke lenger noen unnskyldning for å ha for lite informasjon om en totalitarisme flere titalls millioner lider under i mange land i verden i dag og som er et sett av tankeretninger som allerede har støttespillere på norsk jord. Nå gjelder det å kjempe imot og tro på våre egne grunnverdier. Undertegnede anbefaler «Islamisme. Ideologi og trussel» på det varmeste.

Nettverk for studier av totalitarisme og demokrati (NEST) ved Universitetet i Oslo: Islamisme. Ideologi og trussel
Redaktører: Nik. Brandal, Bernt Hagtvedt og Øystein Sørensen
Dreyer forlag
Pris: 262,00 kroner.
Boken kan kjøpes her.