Eksterne skribenter

Kvinner som beveger verden

Hver 8. mars blir vi minnet om hvor svake og undertrykte alle verdens damer er. Men går det an å snu dette perspektivet rundt, og finne noen inspirerende kvinnelige forbilder?, spør Eystein Halle.

Så var det den dagen igjen. Dagen da Mikrogruppa Ottar, Kari «Ti om dagen» Jacquesson og deres ikke alt for mange likesinnede skal gå i tog på vegne av alle landets og verdens kvinner. Dagen da vi skal beklage oss over den strukturelle undertrykkelsen som hindrer kvinner i å få styreverv, spellemannspriser og annet som de har et udiskutabelt krav på (uten at de behøver å gjøre noe selv for å skaffe seg disse tingene).

989247c86e72203e48768f5336c59c00Dagen da vi skal la oss opprøre over det fæle Skjønnhetstyranniet, som motstandsløst suger kvinner inn i skjønnhetsklinikker der de blir suget tomme for fett og sprøytet fulle av botox og silikon (mens ingen snakker om kvinners eget ansvar for at de parkerer selvbildet på badevekten, spammer hverandres profilbilder med utseendefikserte kommentarer, og fortsetter å betale for ukebladenes slanke- og sminkeråd).

Dagen da vi – i verdens rikeste land – skal ha fullt fokus på den stakkars kvinnelige ingeniøren i offentlig sektor som tjener litt mindre enn sin mannlige kollega i næringslivet (og så glemmer vi at den mannlige kollegaen nettopp fikk sparken på grunn av oljesmellen, og at de fleste som går samme vei som ham er menn).

hege_banner_rights_special_778x150

Kort sagt: Det er tid for å se på kvinner utelukkende som ofre. Det er tid for å late som om vi fortsatt lever i nittensyttiettellerannet, med brennende BH-er og abortkamp. Synd at Leif Hagens gamle pornobutikk for lengst er borte, ellers kunne Ottar-damene ha brent noe kvinnefiendtlig smusslitteratur i samme slengen. De trenger vel noe å varme seg på i marskulden.

Kjønnsfascist?

De vinner i hvert fall mediekampen. I år, som alle andre år, vil antall journalister og synsere som dekker denne kvinnemarsjen trolig være flere enn deltakerne. Hva med å rette blikket en annen vei, og hylle de virkelig kule og tøffe damene? De som neppe går i tog sammen med Kari & co?

Som mann og feminismekritiker møter jeg en del fordommer. Jeg blir tatt for å være en slags stemme fra evolusjonens bakevje, en steinaldermann som vifter med klubben mot kvinner i maktposisjoner. En kjønnsfascist som vil lenke mor fast til kjøkkenbenken med et norgesplaster over munnen. Og det er så feil som det kan få blitt! Som de fleste andre jeg kjenner ønsker jeg ikke å undertrykke noen, verken på hjemmebane eller andre arenaer. Det gjør meg ingen ting at damer tjener mer enn meg, eller er mer «vellykkede» på andre måter.

Tvert imot – det er fint med sterke og kule kvinner. Da tenker jeg for eksempel på Anette Sagen, som ikke lot seg knekke av den seige, årelange motstanden mot kvinnelige skihoppere hun møtte. Som mange vil huske, satte Sagen utfor skiflygingsbakken i Vikersund, etter at daværende hoppsjef Torbjørn Yggeseth hadde sagt at dette var for farlig for kvinner. Mens Yggeseth hørtes ut som et ekko fra luktesaltets og korsettenes tidsalder, ble Sagen oppfattet som en slags forkjemper for kvinners rettigheter. Selv ville hun bare hoppe på ski. Og hun seilte ut over hoppkanten – og rett inn idrettshistorien.

En torn i kjødet

Eller hva med de tøffe og fremgangsrike næringslivsdamene. Som for eksempel Anita Krohn Traaseth, som har vunnet Oda-nettverkets rollemodellpris for sin innsats i flere tunge toppstillinger i næringslivet. Og la oss ikke legge skjul på det: De sterkeste og modigste damene – det er ofte de som våger å fronte kontroversielle, politisk ukorrekte meninger. Aller modigst er de minoritetskvinnene som står frem og utfordrer mannsveldet i sine egne lukkede miljøer, og betaler prisen i form av et liv på hemmelig adresse, i konstant frykt for fysisk eller verbal vold. Tøffe er også damene som på mystisk vis har klatret til topps i det såkalte gubbepartiet FrP. Hva med Sylvi Listhaug, som ubesværet står fast i stormen omkring asylpolitikken? Eller Aina Stenersen, som kan kunsten å fremstå som tøff og sårbar på samme tid, og lander fjellstøtt på stiletthælene etter en politisk saltomortale eller tre. For ikke å glemme Mette Hanekamhaug, tidenes yngste stortingsrepresentant, som ikke lot seg affisere av at hun fikk tredd grilldressen og FrP-stereotypiene ned over hodet nesten før hun hadde sagt et eneste ord i offentligheten.

Disse og andre modige damer har ikke fått mye gratis. Flere av dem har vært åpne om sine vanskelige livserfaringer – uten å krype inn i en klam offerrolle eller kreve særbehandling av den grunn. Og for venstresidens feminister er de en torn i kjødet. Ikke fremstår de som svake og undertrykte, og ikke sitter de og venter på å bli kvotert inn i maktposisjoner. Huff og huff. Og i de venstrevridde diskusjonsfora og kommentartråder, befolket av sinte, unge menn som ellers heiser feministflagget i tide og utide, ser jeg rett som det er Listhaug og hennes meningsfeller omtalt som «FrP-blondiner»», eller til og med «vaskeekte Frp-blondiner».

Slikt er så klart vaskeekte feministisk retorikk.

Skrik fra avgrunnen

I 1975 var en av 8-mars-parolene «Jeg vil bli statsminister». Ni år etter kom Gro Harlem Brundtlands nå legendariske kvinneregjering, der 8 av 18 statsråder var kvinner. Siden den tid har kjønnsbalansen i norske regjeringer vært rundt regnet 50/50. I dag har vi nok en gang kvinnelig statsminister, og landet har nettopp fått sin første kvinnelige høyesterettsjustitiarius. Feministene har vunnet de fleste slagene, men selv mener de åpenbart at de har tapt krigen. Og skrikene fra den patriarkalske undertrykkelsens avgrunn når opp til oss på kvinnedagen (ja, og de fleste andre dager også, for den saks skyld). Det er for eksempel ikke måte på hva slags undertrykkelse kvinnelige syklister utsettes for, hvis vi skal tro det SVs Marte Hammer uttalte til VG høsten 2014. Hammer ville ha en egen sykkelpolitikk for kvinner, og begrunnet kravet slik:

«Dagens syklister har gul sykkeljakke og de sykler fort. Jeg vil at man skal kunne bruke sykkelen som et fremkomstmiddel uten at man nødvendigvis trenger å trene og bli svett. Jeg vil at man skal kunne sykle med skjørt. At man kan ha kurv frempå sykkelen».

Med andre ord: Det er kvinneundertrykkende å sykle fort og ha gul jakke – i hvert fall hvis man i tillegg er mann. Ja vel, statsfeminist. Men jeg skulle gjerne visst hvem som hindrer kvinner i å sykle med skjørt eller kurv. Finnes det et mannlig, gulkledd sykkelpoliti som raser omkring i Thor Hushovd-tempo mens de speider etter et blafrende skjørt eller en dinglende kurv de kan kjøre i senk?

Nei, det kan sannelig ikke være lett å være kvinne i dag. «Uansett samfunnsendringer så sørger patriarkatet for at kvinner er på bunnen», sa SV-nestor Berit Ås til Universitas i mai i fjor. I et intervju i Dagsavisen beklaget hun seg dessuten over at kvinneforskning var blitt til kjønnsforskning, og at de tre mest kjente kjønnsforskerne var menn – som om dette skulle være et slags problem. Hadde de tre mest kjente kjønnsforskerne vært kvinner, ville dette antakelig blitt tatt som et bevis for at «menn ikke tar kjønnsproblematikken på alvor», eller noe lignende. Damned if you do, damned if you don’t.

Berit Ås har mer å beklage seg over: «Så lenge kvinner gjør det mannssamfunnet berømmer dem for, er karrieren sikret». Det er visst en fryktelig urett at kvinner må komme seg frem i samfunnet «på menns vis». Men hallo, noen av oss mener på ramme alvor at likestilling betyr nettopp dette: At alle må måles ut fra de samme kriteriene. Noe av det ynkeligste jeg ser i de kjønnspolitiske debattene, er nettopp påstander om at kvinner har krav på særrettigheter i kraft av en eller annen iboende, kjønnslig bestemt svakhet eller underlegenhet.

Svake kvinner

Og det illustrerer et av de mest fundamentale problemene med feminismen: den bygger nærmest sømløst videre på den tradisjonelle forestillingen om «det svake kjønn». Som ikke tåler like mye som de store sterke mennene, og derfor trenger særbehandling. I debatter om netthets får man av og til inntrykk av at kvinner er konstitusjonelt mer sårbare overfor hets og usakligheter enn det menn er. (Underlig nok ser denne sårbarheten bare ut til å gjelde politisk korrekte, kvinnelige debattanter. Det var lite feministisk indignasjon å spore da en MDG-politiker tidligere i år ga uttrykk for at Sylvi Listhaug nærmest hørte hjemme på et heksebål). Til Aftenposten sier debattanten Heidi Helene Sveen at dette handler om en «knebling» av kvinner. Årsaken er blant annet at kvinnelige debattanter «ikke var i flertall». Siden det faktisk er kvinnene selv som velger å delta eller ikke delta i debatten, må man vel da kunne si at de har kneblet seg selv? Og nå menn åpenbart ikke føler seg kneblet – og med den samme Sveens ord «brusher» det av seg – hvem er det da som skal tilpasse seg hvem? Skal menn begynne å la seg knekke av netthets, i solidaritet med de svake kvinnene? Eller er det damene som har noe å lære om mot og selvbevissthet?

Den samme problematikken kommer igjen i den evige debatt-runddansen om hvorfor kvinner faller fra på vei oppover i ulike makthierarkier. At dette i det minste delvis skyldes kvinners egne valg og prioriteringer, er noe som de sinte kvinneforkjemperne snart bør begynne å ta inn over seg.

De vi egentlig bør feire

Det er derfor min hyllest går til de tøffeste damene, de vi egentlig bør feire. De som ikke venter på at gubbene skal gjøre plass for dem, men frekt og freidig tar den plassen de selv synes de fortjener. De som ikke går i mental fosterstilling når verden går dem imot. De som lar det stå til, og setter utfor alle livets hoppkanter. De som løfter blikket fra badevekten og ser forbi rullegardinen av hjerter, «fina» og «søta» under profilbildet. De som definerer seg selv ut fra hva de selv gjør og er, ikke hva andre vil at de skal være. Det er kvinnefrigjøring, det. Og det motsatte av offertenkning og stakkarsliggjøring.

Og ved å gjøre dette beveger disse damene verden. Utfordrer fordommer og forstokkede maktstrukturer, og får oss til å se ting på en litt annen måte. Mens de sinte og sure radikalfeministene har stengt seg inne i sitt eget lille tankefengsel, der både klokken og realitetsorienteringen har stått bom stille siden syttitallet.

Så la oss hylle de tøffeste damene. I dag, i morgen, og alle andre dager.