Terrorisme og ekstremisme

Forført av marginaliseringshypotesen

Grobunn for ekstremisme og terror finner vi i utenforskap, parallellsamfunn og manglende integrering, ikke i antallet innvandrere, skriver Liv Tørres i Aftenposten 29. mars. Liv Tørres. Bilde: Wikipedia Tidlig i Opplysningstiden trodde man at virkeligheten ufiltrert satte avtrykk direkte i menneskets mentale apparat. Noen mennesker går 300 år etter Opplysningstiden…

Grobunn for ekstremisme og terror finner vi i utenforskap, parallellsamfunn og manglende integrering, ikke i antallet innvandrere, skriver Liv Tørres i Aftenposten 29. mars.

Liv Tørres. Bilde: Wikipedia

Liv Tørres. Bilde: Wikipedia

Tidlig i Opplysningstiden trodde man at virkeligheten ufiltrert satte avtrykk direkte i menneskets mentale apparat. Noen mennesker går 300 år etter Opplysningstiden ennå rundt og tror at det vi ser og hører er ren speiling av virkeligheten. Men det er det sgu ikke, som dansken sa.

hege_banner_rights_special_778x150

I kronikken, Jihad-en måte å bli mann på, i Aftenposten dagen for jihadterroren i New York 9/11, skrev filmdokumentaristen, Deeyah Khan, at jihadisten «(…)ofte har bodd i hvite arbeiderklassesamfunn, der rasistiske fornærmelser og vold er en del av hverdagen, om det er i England, som jeg har hentet det meste av mitt materiale fra (…)». Tørres deler oppfatninng med Khan og mener at marginalisering er hovedårsak til rekruttering til jihadistiske bevegelser. Men er ikke dette riktig?

Mennesket er et meningskapende individ. Mening gir identitet. Identitet er et komplekst system av relasjoner som består av en rekke oppfatninger av hvem man er, hvordan man er relatert til andre personer og til sitt samfunn og sin kultur. Nasjonalstaten som konstruksjon og forankring for identitet er svekket. Det samme er fabrikken og det lokale fotballaget (Nu er idrettslag blitt team). Den globale informasjonsøkonomien har med andre ord endret maktforholdene i samfunnet og derved også de identitetsskapende føringer som nasjonalstaten og lokalsamfunnet hadde. Å finne mening med tilværelsen er ikke bare et pågående prosjekt for unge muslimer, men også for unge nordmenn. De fleste blir dog ikke radikalisert, men faller inn i sin plass med årene. Liv Tørres trekker altså allmenne fenomener som forklaring på radikalisering ut av proposjoner.

Noen av Parisbomberne kom fra middelklassestrøk, det samme med Brusselterroristene. London-bomberne var stort sett alle fra middelklassebakgrunn. MI5 hevdet overfor Daily Mail i oktober 2011, at 2 av 3 jihadister fra England hadde middelklasse-bakgrunn og godt integrerte. Verdens ledende etterretningsorganisasjon har altså diametralt motsatt oppfatning av Deeyah Khan. Det stemmer overens med det vår egen sikkerhetstjeneste., PST, har funnet. «(…) I denne kategorien finnes det flere eksempler på svært ressurssterke personer som tidligere har vært godt integrert i eget lokalmiljø på flere arenaer, men som i takt med økende radikalisering har kuttet alle bånd til sitt opprinnelige miljø (…)».

PST skriver videre: «(…)Denne gruppen kan antagelig vanskelig nås med tiltak som rettes inn mot sosioøkonomiske forhold alene, ettersom den lave statusen er en effekt av, og ikke årsak til, radikaliseringen#. (Rapport utarbeidet av Felles kontraterrorsenter (FKTS) som er en avdeling i Politiets sikkerhetstjeneste (PST) bemannet av personell fra PST og Etterretningstjenesten).

Den verdenskjente Berkeleyprofessor Manuell Castells identifiserer aktørene bak radikal islam i verket, The power and Idendity som å være høyt utdannede, og at de i hovedsak kommer fra økonomisk ressurssterke familier jf Al Quadea-nettverket og Osama bin Laden (Castells 2004).

Selvsagt finnes det også ressurssvake personer som blir fremmedkrigere, slik det var med norske frivillige til Spania i mellomkrigstiden og norske frivillige til Waffen SS under krigen. Men det gjør ikke at man så entydig som Khan, kan legge ansvaret for at norske muslimer blir islamister og fremmedkrigere på hver og en av oss, på det norske sivilsamfunnet.

For det er sånn i den liberale rettsstaten Norge, at enhver hefter for seg selv. Lovlydige muslimer, kristne, buddhister, ateister, vi som er Norge hver for oss og tilsammen, hefter ikke for hva en Ubaydullah Hussain eller en Arfan Bhatti måtte finne på.

Tørres har selvsagt rett i at ghettoisering kan bidra til radikalisering. Men Tørres kan ikke ha reflektert over den positive samfunnskraften som kan finnes nettopp i ghettoer. Jeg tenker da som leseren forstår på den norske arbeiderbevegelsen som de facto vokste ut av ghettoer i Oslo, Trondheim og Bergen.

Det er kraften herfra som omskapte et danskpreget elitesamfunn til verdens best fungerende velferdsstat, med like muligheter for alle. Jeg fornemmer at Liv Tørres er så forført av sin marginaliseringshypotese at hun ikke ser dette.