Arbeid og utdanning

Flere innvandrere betyr flere på sosialhjelp. Blant annet.

Migranttilstrømmingen til Europa vil ikke avta. Og selv om den skulle avta, vil kostnadene merkes nær deg i flere år fremover, skriver Tore A. Larsen.

2015 ble på mange måter år 0 for en ny tidsalder i Europa. Etter sigende ble «hele Europa» tatt på senga med den store økningen av migranter som tok seg til Europa fra land sør og øst for Middelhavet i løpet av fjoråret. Trafikken later ikke til å avta, selv om asyltallene i Norge for årets to første måneder skulle tyde på noe annet. I vintermånedene har menneskesmuglerne vært «hyggelige nok» til å ta ned overfartskostnadene for personer som for all pris vil ta seg til Europa. I land med øyer som Lesvos later ikke trafikken til å ha avtatt. Det later dog til at europeiske beslutningstakere og nasjonale politiske ledere av større eller mindre format har tatt faresignalene innover seg, dog i en kombinasjon av fossroing og politisk passgang som tenderer til det tragikomiske.

asyltilstrømningSelv om det er lov til å tro at dette er en forbigående krise, vil undertegnede peke på at selv om migranttilstrømmingen skulle avta vesentlig, vil effektene av 2015 og foregående år merke seg. På samfunnsområde etter samfunnsområde.

I september i fjor redegjorde jeg kort for det overordnede bildet for kommunene som kommer til å måtte bære en stor del av de langsiktige kostnadene ved en migranttilstrømming av det formatet vi opplevde i 2015. Selv om kommunalminister Jan Tore Sanner (H) nylig klappet kommunene (og seg selv) på skulderen for at kommuneøkonomien for 2015 så bedre ut enn fryktet, ligger det noen overraskelser på lur for kommunepolitikerne og deres respektive administrasjoner både i 2016 og i de kommende år.

hege_banner_rights_special_778x150

Kunnskapsdirektør Yngvar Åsholt i NAV er kategorisk:

«Det er ingen tvil om at den økte innvandringen nå, vil ha som resultat at sosialhjelpsutgiftene i kommunene vil gå opp over tid» ifølge VG.

Til dette må tilføyes at land/regionbakgrunn utgjør et betydelig utslag. Blant norskfødte var andelen sosialhjelpsmottakere 1,1 prosent i 2014, mens tilsvarende tall for innvandrere fra afrikanske land (altså hele kontinentet i akkumulerte tall) var 17 prosent i samme tidsrom.

Åsholt mener at veksten i antall sosialhjelpsmottakere henger nøye sammen med andelen innvandrere i befolkningen:

«En del innvandrere har lav tilknytning til arbeidsmarkedet, lave yrkesmessige ferdigheter og lave språkferdigheter. De har heller ikke opparbeidet seg rettigheter i folketrygden i Norge. Når forsørgeren i en familie er uten arbeid, så er det mottak av sosialhjelp som er alternativet for å skaffe seg en inntekt.»

Festtalenes tid må være forbi

Åsholts ufiltrerte utsagn utgjør et påtakelig avvik fra dette og euforien fra innflytelsesrike og mer kjente personer som professor Victor Normann, samfunnsøkonomen Terje Strøm i NyAnalyse, E24s sjefsredaktør Per Valebrokk, og samfunnsøkonom Jan Ludvig Andreassen har ment.

Selv om det blant nyankomne migranter, enten de har behov for internasjonal beskyttelse (asyl) eller ikke, finnes personer som har god utdannelse og som sikkert har mye positivt å tilføre vårt samfunn, matcher ikke dette det overordnede bildet av personer som i større eller mindre grad kommet til å få store problemer med å få jobb i Norge. Antallet stillinger som ikke innebærer krav til en eller annen form for formalkompetanse, er ikke voksende. Antallet som kun har førgymnasial utdannelse (altså grunnskole) er betraktelig mye større i de landene de største gruppene migranter kommer fra, det vil si Syria, Afghanistan, Irak og Eritrea. Selv om det formodentlig finnes personer med gründertakter blant disse (noe blant annet regjeringens støtteparti Venstre håper og tror), vil de fleste være henvist ørkesløs søknadsskriving.

I tillegg skal de nyankomne lære språket. Det er kun blant de yngste av de ankomne at den kortsiktige effekten av språkinnlæring vil gå relativt raskt. Hvor høyt nivå foregående årskohorter fra kommunenes introduksjonsprogram ligger på, er ikke lett tilgjengelig informasjon. Det å snakke om hva slags nivå uteksaminerte flyktninger fra introduksjonsprogram bør ligge på, er en ikke-debatt, i alle fall nå. Men det kan godt hende at dette må bli et moment som innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug (FrP) må mene noe om i den bebude integreringsmeldingen som etter sigende skal komme i løpet av første halvår 2016. Heri ligger nøkkelen til statlige formaliserte krav til hva status bør være for flyktninger til å gå videre i et utdanningsløp, enten dette er komplettering av gymnas, yrkesskole eller akademisk kompetanse, eller formalisering av kompetanse flyktninger har tatt med seg fra hjemlandet.

Skjevhet mellom kommunene

Kommune-Norge vil i det kommende året innrapportere statistikk på hvor de ligger når det gjelder kostnader. Skjevhetene mellom kommunene vil sannsynligvis manifestere seg i hvordan funksjonsområdet sosialhjelp utvikler seg. Selv om utslagene enkeltvis eller helt kanskje ikke vil vise tall som bør forårsake depresjon og bekymring, vil kommunene måtte slite med sekundærkostnader. Euforien i kommune-Norge om at fraflyttingstruede kommuner og regioner kan motvirke nedadgående befolkningstall ved å ta imot flyktninger eller bygge ut infrastruktur til asylmottak, vil legge seg. Visse deler av landet er mer attraktive for nyankomne enn andre deler. Professor Mats Hammarstedt ved Linnéuniversitetet i Sverige helte i fjor høst kaldt vann i blodet til svenske og norske lokalpolitikeres begeistring for utsiktene til økt befolkningsgrunnlag i dette innlegget i Smålandsposten, når de hevder at:

”[N]yanlända flyktingar skulle kunna utgöra en resurs genom att de kan bosätta sig på orter med vikande befolkningsunderlag. Inte heller på denna punkt har förespråkare något stöd att hämta i den existerande forskningen. Forskningen visar med all tydlighet att flyktingar bör bosätta sig på orter med låg arbetslöshet och goda möjligheter till sysselsättning för att integrationen, på såväl kort som längre sikt, ska bli framgångsrik. Att nyanlända flyktingar bosätter sig på avfolkningsorter, ofta med hög arbetslöshet, riskerar snarare att förvärra integrationsproblematiken och försätta flyktingarna i ett långvarigt utanförskap.”

Dette bekreftes langt på vei av forsker Marte Hansche-Dalseth ved Møreforsking i Volda, i hennes artikkel: «Møre og Romsdal er lite attraktiv for flyktninger». Professor Hammarstedts analyse av situasjonen i Sverige er kanskje ikke 100 prosent overførbar, men Hansche-Dalseth understreker at

«Flyktningene flytter oftere enn befolkningen ellers. Flyttestrømmen blant denne gruppen går i hovedsak fra distriktene til sentrale strøk på Østlandet. Fem år etter at flyktningene blir bosatt, er Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane og de fire nordligste fylkene, de fylkene som har mistet flest av de bosatte flyktningene.»

Artikkelen er leseverdig av flere grunner og gir en pekepinn om hvordan en utvikling med mangeårig 2015-tilstrømming kan føre med seg.

Hva skjer i 2016?
Mange floker må ordnes opp. Og tiden er kort. Etter påske og frem mot sommeren vil europeiske land merke en stadig tilstrømming. Mens grekerne redder i land titusener som ikke ønsker å registrere sin asylsøknad i Hellas, selv om politikere med hjertet for Schengen-avtalen og Dublin-avtalen mener at de skal det, strømmer disse nordover. Nabolandene Makedonia og Bulgaria har allerede skrudd opp beredskapen ved sine grensepasseringer. I vest er nabolandet Albania redd for hva som komme skal da mottaksapparatet i Hellas allerede har brutt sammen.

Bekymringene er mange for de nærmeste nabolandene og de europeiske partnerne. Europa har allerede havnet solid bakpå, noe 2015 var et tydelig bevis for, og med mindre overfarten fra tyrkisk fastland til greske øyer stoppes effektivt, vil 2016 medføre enda flere incidenter a la Alan Kurdi øke på. Like mye vil asyllobbyens bisarre støtte til menneskesmuglernes profittjag fortsette med uforminsket styrke, uten tanke på at flere vil dø på veien. Tiltakene for å redde stumpene av den humanitære innsatsen som må gjøres i migrantenes nærområder i Midt-Østen og Nord-Afrika, vil ikke gjøre nevneverdige fremskritt. Det er mye sannhet i det professor Paul Collier sier i et intervju nylig i den danske avisen Kristeligt Dagblad: «De fleste mennesker har vanskelig for å innrømme at de har begått feil.» Nå handler det om å gjøre de riktige vedtakene og stille makt bak dem. Uten dette vil kaoset fortsette.