Trygghet eller åpenhet?

Som den syke anorektikeren kan vi ikke alltid velge mellom frihet og muligheten til å overleve. Det våre myndigheter og referansepersoner ikke forteller oss er at de de facto ikke har noen som helst kontroll på hvor og når terroren slår til i det åpne samfunn. De tør ikke det.

Som den syke anorektikeren kan vi ikke alltid velge mellom frihet og muligheten til å overleve.

Det våre myndigheter og referansepersoner ikke forteller oss er at de de facto ikke har noen som helst kontroll på hvor og når terroren slår til i det åpne samfunn. De tør ikke det. Men faktum er at 22. juli 2011 i Oslo gikk under radaren, likens Madrid-terroren i 2004, London-terroren i 2005, Charlie Hebdo-terroren i januar likens, og nu igjen Paris-terroren 13. november.

Det hele henger på risikoanalyser. PST og andre lands kontraterrorenheter arbeider utfra risikoanalyser. Risiko er et låneord fra italiensk og fransk. Beck (1997) tilskriver det begrepet en italiensk opprinnelse, hvor risco ifølge ham hentyder til “klippene, det farlige eller hasardiøse punkt på sjøreisene fra det 12. og 13. århundres bystater“ (ibid:9). Engelskmennenes begrep risque er et fransk ¨låneord og hentyder ifølge Giddens (1991) til en morsomhet som kan risikere å vekke anstøt blant tilhørerne.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Begrepet risiko blir særlig sentralt i samfunn som beveger seg bort fra tradisjonelle måter å gjøre tingene på, og som åpner seg selv for en problematisk fremtid. Den engelske etymologien av begrepet risk har ifølge Johnson and Covello (1987) to andre mulige derivasjoner som er interessante. På folkelig latin heter risiko resucum, som hentyder til fare, klippe og risiko til sjøs. Likeens har vi det greske ordet rhiza, som betyr å seile rundt klippen. Johnson og Covello assosierer dette med Homers Odysseen, hvor Odyssevs og hans menn gjorde sin farefulle reise mellom Scylla og Karybdis i Messinastredet (Østbye 2001).

Motsvarende er begreper som det engelske ordet fate eller på norsk skjebne knytter Giddens (1991) til det førindustrielle eller tradisjonelle samfunn. Skjønt egentlig var det tilsvarende ordet bane eller bani, fra germansk banan som betyr død eller drapsmann (Bjorvand og Lindeman 2000). Engelskmenn skiller videre mellom destiny og fate, der destiny er en personlig forutbestemt livsskjebne. Med andre ord forstår vi at bane eller skjebne er noe som påføres en utenifra eller som er bestemt forut for og uavhengig av individets beslutninger. Det er altså to verdener som åpner seg her: Risikoverden og skjebneverden.

De førmoderne islamistene opererer utfra en skjebneforestilling, en destinasjonslære, som vi har lite å stille opp med. Vestlige borgere er ikke beredt til å sprenge seg i luften i troen på 70 jomfruer. Det blir derfor håpløst hjelpeløst når Hadia Tajik sier – få dager etter den gruoppvekkende terroren – at «vi må forebygge og bekjempe dette med demokratiske midler». Forebygging bygger på forestillingen om at vi lever i et risikosamfunn. Og den forestillingen har ikke hjulpet oss noe, slik vi har erfart det gjennom 11 blodige terror-år. Vi kan ikke kolonisere fremtiden i spørretimer på Stortinget, slik Tajik tror.

Prisen for å leve i et risikosamfunn er derimot at vi koloniseres av lammende angst. Alt er en potensiell risiko. Folk blir paranoide. Det skaper grunnlag for nye anslag: Skolemassakre. Terror. Men samtidig vi må leve livene våre. Trygghet eller åpent het er altså det store spørsmålet, to dager etter terroren i Paris. PSTs analysesjef Jon Fitje Hoffmann sa til NRK søndag de facto at valget om å leve i et åpent samfunn innebærer at vi aksepterer risikoen for terror, sykdom og forferdelse, for ikke å klare reisen mellom Scylla og Kharybdis. Analysesjefen har selvsagt helt rett.

Dersom vi ikke vil ha det slik, må vi lukke våre samfunn litt mer. Landsfader Einar Gerhardsen gjorde det med Beredskapslovene, slik franskemennene nu gjør med unntakstilstansden. Slik Odyssevs bandt seg selv til masten. Det innebærer mindre frihet, sterkere beskyttelse av nasjonale grenser, mindre handel, lavere levestandard, færre menneskerettigheter, og mindre demokrati. Men har vi noe valg?

Vår hukommelse har begrenset levetid. Vi blander sammen minner med våre verdier og preferanser, og lager et nytt produkt som ikke er en avstøpning av virkeligheten. Vi forføres av våre lengsler om at lammet skal ligge ved siden av løven. Om kort tid vil kanskje SV og Rødt igjen kreve granskning av våre hemmelige tjenester, frigiving av Edvard Snowden for å møte Bjørnsson-festival, og alt er som før. Det underlige var at kravet om granskning fra de hold kom så kort tid etter 22. juli-terroren. 70 år etter okkupasjonen burde vi kanskje vite så mye at vi ikke leverer fra oss alle hjelpemidler til å omgå skjebnen.

Men det er den europeiske sivilisasjon som igjen settes på tiltalebenken, også etter terroren, av våre egne referansepersoner. Det er vi igjen som må bevise vår uskyld. Som professor og mulitikulturalist Thomas Hylland Eriksen skrev for noen år siden: “Vesten har hatt sin storhetstid (…) Tiden er inne for å innse at moderniteten bare er en tom form, som kan fylles med svært forskjelligartet innhold, og som de vestlige landene på ingen måte kan påberope seg noe monopol på”. Som den polskfødte professor Nina Witoszek skrev det i en kronikk i Aftenposten: “Det virker som urinnvånernes tradisjoner – om de er muslimske, indiske eller afrikanske – ikke kjente til vold før Vestens inngrep. Eller at islamske land aldri har beskjeftiget seg med imperialistiske prosjekter.”

I mellomkrigstiden drev Hitler-Tyskland en intens antisemittisk handelsspionasje og registrering av såkalte tyskfiendtlige krefter på norsk territorium via det tyske handelskammeret i Oslo, med tanke på invasjon. Med god hjelp fra godtfolk, næringslivet og politiet her hjemme ble lister satt opp over det tredje rikes fiender. Hadde vi den gang hatt den etterrettningsmessige beredskap vi hadde like etter okkupasjonen, kunne trolig mye av den virksomheten som kostet så mange av våre landsmenns liv vært forhindret. Men Norges åpenhet mot Tyskland hadde lenge vært stor.

Ambivalensen i den europeiske kulturen mellom frihet og trygghet må bringes til sin løsning. Som den syke anorektikeren kan vi ikke alltid velge mellom frihet og muligheten til å overleve. Vi må forsvare oss mot omgjengelige farer med de midler vi rår over. Om vi vil oss et land, er jeg redd vi må velge mellom pest og kolera, mellom Åge Aleksandersens Grenseløs-konsert i Kirkenes i september og det å få kontroll på en uoversiktlig situasjon gjennom å skjerpe grense og passkontroller, mellom bevæpning av politi og akademiske analyser. Situasjonen er tross alt ikke normal.

NATO-sjef Jens Stoltenbergs budskap om mer åpenhet etter 22. juli er ikke mulig å etterleve nu. Vi lever i en skjebnetid. Det er krig som Francoise Holland sa. Da kan vi bare heller ikke ha et avvæpnende offentlig ordskifte som om alt er normalt. «Høflighet» slik den utarter i regionaviser som Trønder-Avisa og andre medier, må vike for den akademiske dannelsen. `

Denne behøver ikke utarte til karikaturtegninger, men må gå til kjernen av religionskritikkens oppgave som å dekonstruere og analysere de religiøses viktigste instrumenter for å få makt over menneskenes kognitive og emosjonelle apparat, ja hele det institusjonelle byggverket som omslutter slik aktivitet. Den kritikken må AP, mediene og våre fremste intellektuelle også stå for; de kan ikke med sine tradisjoner for system og religionskritikk overlate den omkostningen til Ola Nordmann. Og da begynner man ikke i Sarons Dal.