Eksterne skribenter

Ingen tårer for Egzon Avdyli

Mindre enn en uke etter terroren i Paris trykker Vårt Land et sutrete intervju med faren til en drept terrorist. Det er en hån mot ofrene, og mot all anstendighet, skriver Eystein Halle.

Mindre enn en uke etter terroren i Paris trykker Vårt Land et sutrete intervju med faren til en drept terrorist. Det er en hån mot ofrene, og mot all anstendighet.

Eystein Halle.

Eystein Halle.

Onsdag 10. november: Det er gått mindre enn fem dager siden jihadistene skrudde klokken tilbake til middelalderen i Paris. Og denne dagen kommer en ny sjokkerende beskjed, som viser at den muslimske terroren nå har rammet Norge på en mye mer direkte måte. Det norske gisselet Ole Johan Grimsgaard-Ofstad er drept på bestialsk vis av IS. På Vårt Lands forside denne dagen finner jeg imidlertid noe annet: en kryptisk henvisning til en artikkel med tittelen «Faren føler med foreldrene til terroristene i Paris». Inne i avisen kan jeg lese at Isa Avdyli sitter «knust» igjen etter at sønnen Egzon dro til Syria og ble drept der i april i fjor.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Isa Avdyli sier han har møtt Erna Solberg og blitt intervjuet av pressen, uten å få hjelp nok. Vi kan videre lese at «det er veldig vondt» for ham å følge nyhetene fra Paris på fjernsyn. Hva som er vondt, forblir imidlertid noe uklart. På journalistens ledende spørsmål om hvordan Isa Avdyli tror foreldrene til terroristene har det nå, svarer Avdyli: «Det er en katastrofe for foreldrene og for folkene som opplevde terroren.» Fint at Avdyli så vidt tar seg tid til de hundrevis av uskyldige mennesker som ble rammet av terroren, men det er nok sin egen sønn og terroristenes foreldre han tenker mest på: «…de skjønte kanskje ikke hva ungene gjorde, og så kommer plutselig politiet på døra.»

Huff, nei. Trist å ha unger som gjør sånne ting. Og Isa Avdyli er dobbelt, nei tredobbelt rammet. Han har nemlig to andre sønner, som er dømt til fengsel i Norge for å ha støttet terror. Selv forklarer faren at han ikke har hatt kontroll med guttene, fordi han har jobbet nattskift i 13 år. I tillegg kan vi lese at han bor alene og har hatt to hjerteinfarkt. Vårt Land har til og med intervjuet en ansatt ved et nærmiljøsenter i Avdylis hjemkommune, som forteller om hvor fælt familien har hatt det.

Oppsummert: Isa Avdyli er et offer fordi han bor alene, har hjerteproblemer og jobbet nattskift i 13 år. Han er dessuten et offer for at Erna Solberg og norsk presse ikke har gitt ham nok hjelp (hva nå den skulle bestå i). På toppen av alt er han et offer for at norsk rettsvesen fungerte som det skulle og dømte to av sønnene hans til fengselsstraff – og for at den tredje sønnen ble drept etter at han av egen fri vilje dro for å delta i IS’ forbryterske krig.

Her føler man trang til å komme med et aldri så lite kremt. At de virkelige ofrene var de uskyldige menneskene som var på konsert eller satt på fortauskafeene i Paris – nei, det ser ikke Vårt Land ut til å ha fått med seg. Avisen ser ikke ut til å ha stilt ett eneste kritisk spørsmål til Isa Avdylis lidelseshistorie. Vårt Land bruker betegnelsen fremmedkriger, som for å signalisere at IS driver med en slags legitim krigføring. Avisen bruker så mye som halvannen side på saken, og får, med alle sine pressesubsidier og journalistiske ressurser, naturligvis ikke med seg essensielle fakta, som at Egzon Avdyli bestyrte Profetens Ummahs eneste pressekonferanse noensinne, at han har demonstrert for å få Arfan Bhatti løslatt fra fengsel, og at han har postet en hat-video som oppfordret til vold. Under den nevnte pressekonferansen, som skjedde på bakgrunn av trusler mot Dagsavisens journalist Nina Johnsrud, sa Avdyli blant annet: -«Hvilke verdier er det vi har krenket? I et demokratisk samfunn som Norge, der man sier at man setter ytringsfriheten så høyt, hvorfor er det da greit at dere angriper våre verdier, som profeten Muhammed, eller snakker nedlatende om sharia.»

Ytringsfrihet betyr dermed at «våre verdier» skal være beskyttet mot «angrep». Med en slik logikk kan jo jorden fort vise seg å være både flat, firkantet og ganske ikke-eksisterende. At vestlige verdier – eller snarere vestlige mennesker – angripes med bomber og skytevåpen, ser ikke Egzon Avdyli og hans likesinnede ut til å ha tatt så tungt.

Og denne sjarmerende talsmannen for det flerkulturelle Norge, som et par år senere reiste for å slutte seg til verdens pr. i dag verste terror-regime, blir altså uten noen form for kritiske kommentarer fremstilt som et slags uskyldsrent offer i avisen Vårt Land – mindre enn en uke etter at hans jihadistiske meningsfeller utførte et av de verste terrorangrepene i Europa i nyere tid. Avisen klarer på toppen av alt det andre å gjengi et bilde fra den famøse pressekonferansen – uten å nevne at Avdyli der uttalte seg på vegne av Profetens Ummah.

Hva blir det neste? Skal vi synes synd på terroristene som ble drept av politiet på tidenes fredag 13.? Hva med en dobbeltside om de franske forstads-jihadistene som egentlig var knakende kjekke unge menn, bare med en litt for sterk interesse for halshogging og massedrap? Intervjuer med deres sørgende venner? Eller skal vi kanskje sørge over terroristene som ble skutt i forbindelse med Charlie Hebdo-massakren? Eller YouTube-bøddelen «Jihadi John», som angivelig ble drept i et droneangrep for kort tid siden? Eller hvorfor ikke like godt klaske til for fullt, og synes synd på angiverne som ble likvidert av norsk motstandsbevegelse under krigen?

Det siste eksemplet er ikke tilfeldig valgt. IS er i all sitt barbari en middelaldersk organisasjon. Samtidig er de vår tids nazister. Hitler-barten er byttet ut med helskjegg, og propagandafilmen «Der ewige Jude» er erstattet med halshuggings-videoer på nettet, men ellers kjenner vi igjen den samme ravgale massemords-fanatismen som prøvde å ta kvelertak på Europa for snart tre generasjoner siden. Nå har IS for lengst festet grep i et område på størrelse med Storbritannia, der de terroriserer befolkningen på en måte som får den tyske okkupasjonen av Norge til å fremstå som et opphold på en feriekoloni, og planlegger nye morderiske anslag mot uskyldige mennesker i Europa.

Imens insisterer altså norske mainstream-medier på å kalle disse udyrene for «krigere» eller «soldater». Og Vårt Land bruker halvannen side på å nærmest sette en av disse morderne inn i en offerrolle. Ved å eksponere farens sorg på en slik medfølende måte, sier avisen implisitt at terroristens død er en begivenhet som vi andre også skal sørge over. Det Vårt Land gjør, er det samme som mange andre politisk korrekte aktører gjør: å viske ut skillet mellom offer og overgriper, mellom den som uforskyldt utsettes for vold, og den som selv begår vold – og får smake sin egen medisin.

Når denne statsstøttede meningsavisen tilsynelatende mener (jeg kan ikke lese dette på noen annen måte) at vi skal synes like mye synd på en terrorist i Syria som på de uskyldige ofrene i Paris, er det en moralsk uhyrlighet. Når det skapes et inntrykk av at det ikke finnes moralsk relevante forskjeller mellom Egzon Avdylis endelikt og den skjebnen som rammet 129 sakesløse mennesker i Paris, ender man opp med en relativisering av rett og galt som er antitesen til all moral og sivilisasjon. Vårt Land nører opp under den venstrevridde intelligentsiaens narrativ om at vi har oss selv å takke, at vi egentlig ikke er bedre enn terroristene.

Egzon Avdyli var ingen soldat. Han valgte av egen fri vilje å slutte seg til en kriminell, terroristisk organisasjon, og måtte forutse konsekvensene av dette. Norge bidrar til kampen mot terror, blant annet ved å drive militær opplæring av de kurdiske frigjøringsstyrkene som kjemper mot IS. Da blir det helt absurd at en avis som i stor grad lever av den norske statens pressestøtte skal ha oss til å sørge over en av våre døde fiender. IS er den moderne nazismen. Og nazismen ble, som vi vet, ikke bekjempet gjennom dialogmøter eller forebygging. Når jihadister setter seg opp mot oss med våpen i hånd, må de faktisk ta konsekvensene av det de gjør. Eller for å sitere et bibelord som burde være velkjent for den kristelige avisen Vårt Land: Den som lever for sverd, skal dø for sverd.