Groruddalen

Halvor Fosli skriver ” Innfødte beboere mener er ødelagt av innvandring. Det handler ikke om hudfarge, men om kultur og religion” Aftenposten13 okt. Jeg er meget enig med Halvor Fosli. Dette handler ikke om hudfarge,  rasisme eller islamofobi. Fordi i 1979 fikk jeg samme smertefulle…

Halvor Fosli skriver ” Innfødte beboere mener Bilde 016Lilyer ødelagt av innvandring. Det handler ikke om hudfarge, men om kultur og religion” Aftenposten13 okt.

Jeg er meget enig med Halvor Fosli. Dette handler ikke om hudfarge,  rasisme eller islamofobi. Fordi i 1979 fikk jeg samme smertefulle følelser i mitt land: Jeg var iraner, jeg var kvinne og jeg hadde jobben min, familien min, naboene mine og byen min. Jeg var glad i alt dette. Det er dette som gav meg tilhørighetens følelse. I min villeste fantasi kunne jeg ikke tenke å flytte fra min gate, min bydel eller mitt land. Men så kom den mørketiden med Khomeini. Islamistene tok over. På kort tid ble islamistenes uniform obligatorisk.  Jeg følte gradvis at jeg ble fremmed i min egen by. Hver morgen før jeg forlot mitt hjem så meg i speilet og kunne ikke kjenne meg selv. Jeg måtte ta på meg en uniform som markerte at jeg ikke er likestilt med min mann. Dette var uakseptabelt for meg. Splittelsen kom inn i mitt hjem.

Min by hadde blitt ukjent for meg. Hijabkledde kvinner, skjeggete menn, høy koranlesninger fra moskeene, fredagsbønn og moralpolitiet er blitt en del av vår hverdag. Jeg ble så fremmede i mitt fredreland. For å slippe den sjelelige splittelsen måtte jeg reise vekk fra alt: familie, hjem, nabo, gate og land.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Jeg kjente dem ikke. De kjente meg ikke, fordi en ukultur hadde tatt over. En ukultur som var primitiv og barbarisk. Nå er den persiske kulturen og de persiske gode verdier jeg hadde vokste opp med, blitt begravd i moskeene. Alt ble todelt, til og med setene på en buss. Først del av bussens seter var for menn og siste del var for kvinner. Skoler, jobber, selskaper og alt ble kjønnsdelt i to for å segregere kvinner. Jeg var vant til å gi klem til alle uansett kjønn, men nå er det ikke tillat å håndhilse på det motsatte kjønn. Alle regler og lover  ble en markering for å sette meg på plass som en kvinne og i Guds navn.

Jeg hadde ingen rettigheter som kvinne. Jeg hadde ”paradiset under mine føtter” ifølge koranen fordi jeg er mor. Gud gjengjelder meg om jeg er underdanig og lytter til mannens ordre som en slave. Så det var ikke min kultur, jeg flyttet derfor fra denne ukulturen og kom til Norge. Til mitt drømmeland. Ja, mitt drømmeland. Ikke på grunn av velferd men pga frihetene jeg nyter som kvinne, som menneske.

I 1988 var Norge slik jeg ønsket meg. Det var lett for meg å tilpasse meg her.

Jeg følte at jeg er i Europa. Det var få eller sjeldent å møte en kvinne med hijab eller burka.  Det var få moskéer isolert fra samfunns engasjement og uten religiøse krav om å islamisere samfunnet. Jeg kunne si det jeg ville. Og gjøre det jeg ville,  uten å skifte navn på min inngangsdør, uten å stå på bussholdsplass og bli «tisset på».

Men hvor vi er nå? Hvorfor føler jeg meg fremmede når jeg tar en tur til Grønland, eller Oslo city?

Det er ikke bare etniske nordmenn som kjenner på følelse av avmakt, fremmedgjøring og sinne. Mange av oss innvandrere og flyktninger som savnet frihetene i Midtøsten, og flyktet til Norge på jakt etter frihetene. frykter utviklingen i Norge også.

Jeg ser på forandringene fra 1988 til nå og spesielt fra 2006 etter karikaturstriden og merker at ukulturen ble overført til landet og begynte å vokse opp. Denne ukulturen er så sterk at mange innvandrerungdommer blir påvirket av. Det er ikke bare Kari som synes ”det var bedre med 80,90 tallet” Jeg synes det samme. Ikke pga folk men pga manglende evne til å integrere fundamentalistiske miljøer og innvandreres manglende interesse for integrering.

Artikkelen ble først publisert hos Opplystemuslimer.no.