Gjesteskribent Halvor Fosli: Om metodebruken i «Fremmed i eget land»

Siden noen få har sådd tvil om de metodiske kvalitetene ved boka Fremmed i eget land, velger jeg å legge ut det avsluttende metodekapitlet. Da kan de som er spesielt metodeinteressert, selv vurdere denne siden ved boka. Jeg vil også peke på at flere med kompetanse på metodespørsmålet har…

Siden noen få har sådd tvil om de metodiske kvalitetene ved boka Fremmed i eget land, velger jeg å legge ut det avsluttende metodekapitlet. Da kan de som er spesielt metodeinteressert, selv vurdere denne siden ved boka. Jeg vil også peke på at flere med kompetanse på metodespørsmålet har skrevet at denne siden ved boka er helt på linje med sjangerkravene – se særlig Alexander Zlatanos Ibsens artikkel ”Metoden til Fosli er OK”

I innledningen har jeg noen betratninger som gjelder metode, det gjelder følgende avsnitt:

“Jeg laget meg en åpen intervjuguide, og tilpasset den til hvem jeg har snakket med. Ifølge intervjuguiden skal informanten gi en kortfattet biografi, fortelle om typiske opplevelser med innvandrere i arbeid og fritid, om hvorfor man har flyttet/ikke har flyttet, hva man syns om samfunnsutviklingen og framtida generelt, særlig i lys av innvandringen. Videre nevnes spørsmål om tillit, trygghet, kriminalitet, gettotendenser, antisemittisme og rasisme; om man kjenner innvandrere personlig; om hvilke erfaringer man har med islam og muslimer; om man har tillit til norske politikere og utlendingsforvaltningen; om integreringsmodeller, innvandringstakt og innvandringstype.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Alle samtalene er gjort under forutsetning av anonymitet. Innvandring er et sensitivt spørsmål, som meget få innfødte vil ytre seg offentlig om. De frykter å bli stemplet som fremmedfiendtlige, islamofobe, rasistiske, fordomsfulle; de har ingenting å tjene på å utsette seg for slike stigmatiserende merkelapper. Folk frykter å miste venner, omdømme og aktelse. Noen har også regelrett taushetsplikt, og kan bare uttale seg om saker som kan relateres til arbeidsplassen under forutsetning om anonymisering.

Korte intervjuer – som avisenes ”5-på-gaten” – får ikke fram noe av betydning på dette feltet, de kan heller gi et systematisk skjevt bilde; mange svarer slik de føler de må, man pynter på svaret. Det denne boka handler om, egner seg for lange, anonymiserte dybdeintervjuer. Jeg har gitt personene i de lengre intervjuene pseudonym. I alle intervjuene kan det ha blitt lagt inn faktiske feil, som ikke påvirker meningsinnholdet, for å styrke anonymiteten. Alle direkte sitat er godkjent av informantene. Det endelige utvalget av sitater og referater er selvsagt mitt ansvar. De fleste intervjuene er gjort før terrorhandlingen i Paris (7. januar 2015), tre er gjort mellom Paris og terrorhandlingen i København (14. februar) og kun ett er gjort etter begge, og de aller fleste er gjort hjemme hos informantene.”

Metodekapitlet:

“I over tretti år har Oslo vært min by. Jeg har hatt mange jobber – vært forfatter, forlagsredaktør, tidsskriftredaktør, kritiker, politisk rådgiver, researcher for et politisk debattprogram i TV2 – og jeg har møtt veldig mange forskjellige folk. Det gjorde det lett for meg å finne fram til intervjuobjekter ved hjelp av et nettverksutvalg. Prosessen startet med at jeg kontaktet folk jeg kjente til fra ulike sammenhenger og som jeg trodde kunne hjelpe meg med å finne fram til representative stemmer for gruppen jeg ønsket å intervjue – innfødte nordmenn i innvandrertette bydeler i Oslo. Gjennom deres bekjente, kolleger, naboer, familie, venner – og deres bekjente, kolleger, naboer, familie, venner igjen – endte jeg opp med de personene som er med i boka. Ingen av dem som ble de endelige intervjuobjektene kjente jeg personlig fra før. Jeg har altså ikke på noen måte intervjuet min egen vennekrets.

Jeg gjør ikke krav på at boka er et forskningsarbeid; det er en samtalebok, ment for allmennmarkedet. Jeg ser fram til at det forskes mer på feltet. Et statistisk tilfeldig utvalg ville ha vært en veldig tid- og ressurskrevende prosess, som langt overgår hva jeg ville hatt mulighet til å gjennomføre.

Kvalitative metoder kan ikke si noe presist om utbredelse, om frekvens. Men en serie med brede intervjuer som går i dybden, sier noe om hvilke erfaringer som er typiske, og hvilke meninger som er utbredt i det samfunnsvitenskapen kaller et univers eller en populasjon. Dersom informantene mener mye av det samme er det et selvsagt argument for at man er på sporet av noe utbredt og vanlig.

Jeg har totalt intervjuet noe over 30 etniske nordmenn, de fleste med lang profesjonell og/eller privat erfaring med innvandrings-Norge. De første samtalene foregikk våren 2014, og mange av disse ble i praksis testintervjuer. Noen av dem jeg henvendte meg til, ønsket ikke å være med.

Informantene kommer fra både privat og offentlig sektor, og det er stor aldersspredning, fra rundt 20 til rundt 80 år. Bokas troverdighet ligger etter mitt skjønn ikke minst i at de intervjuede er et knippe vanlige folk fra de store yrkesgruppene. Da jeg bestemte meg for å konsentrere prosjektet til erfaringer med å bli en minoritet i eget land, valgte jeg ut mennesker med konkret erfaring fra livet i Groruddalen.[i] Ingen av informantene kommer derfor heller fra delbydeler der innvandringsandelen er lav – steder som Høybråten i bydel Stovner eller Hellerudtoppen i bydel Alna. Heller ikke nyinnflyttede nordmenn eller studenter i Groruddalen er en del av universet; de mangler erfaring over tid med å leve sammen med en innvandrermajoritet.

Ingen medlemmer i ekstreme organisasjoner er intervjuet; jeg hadde et eget, direkte spørsmål om dette i intervjuguiden. Om en eller flere hadde vært medlemmer i sterkt innvandringskritiske eller høyreekstreme organisasjoner, ville det fort svekke troverdigheten til hele prosjektet. Nordmenn som har hatt aktive politiske karrierer har jeg også unngått, uansett partitilhørighet. Ingen informanter har heller levebrødet sitt i organisasjoner der man er programforpliktet til bestemte syn på innvandring, som Kirkens Nødhjelp, Norsk folkehjelp, Røde Kors, Kirkens bymisjon og så videre. Dette er også personer som ofte deltar i samfunnsdebatten og ikke trenger en anonym talerstol; jeg ville spesifikt gi taletid til den tause majoritet.

Da jeg erfarte at nye informanter i stor grad gjenfortalte historier jeg hadde hørt av andre og representerte meninger som alt var dekket, konkluderte jeg med at jeg hadde intervjuet nok folk. Det er et standardråd for kvalitative intervjuer at man skal fortsette å spørre så lenge man får forskjellige svar, eller som det heter på engelsk: keep asking as long as you are getting different answers.

Intervjuene startet med et åpent spørsmål om å fortelle om sitt liv i korte trekk. Jeg har vært ute etter å få tak i personlige erfaringer med innvandring og integrering; jeg har ikke bare vært nysgjerrig på meningene i seg selv, men hvordan de har blitt dannet. Samtalene har tatt fra to til fire–fem timer; av åpenbare grunner var de lengste intervjuene normalt med par, fordi begge bruker tid på sin livshistorie.

Alle informantene ble intervjuet under forutsetning av anonymitet. Hvorfor anonymitet? Dels ville jeg ikke utelukke folk som har taushetsplikt i yrkene sine, dels ville jeg at alle skulle snakke fritt. Det å snakke om sensitive spørsmål for åpen mikrofon gjør noe med oss; vi vil alle normalt gjerne framstå i et flatterende lys. Uten anonymisering tror jeg ingen av dem jeg snakket med, ville ha stilt opp i en bok som dette.

[i] Med ett unntak: I den sammensatte lærerskikkelsen er en liten andel av teksten hentet fra en samtale med en lærer fra Akershusskolen.

fremmediegetland

Halvor Fosli: Fremmed i eget land
ISBN: 9788251686679
Forlag: Vigemostad & Bjørke
Pris: 174,00 kroner