Eliteopportunister i Gråsonen

Både Åsne Seierstad og Jonas Gahr Støre kan ha feil om årsaker til jihadisme.

Da reformasjonen kom til Alstadhaug kirke i Skogn, gjorde presten Sigurd Pederssøn bare en del redigeringer i sitt predikenmanus før han gikk på prekestolen i 1537. Pederssøn var med letthet prest både før og etter en av de største ideologiske og religiøse skiftninger i Europa.

Stefan Löfven. Foto: Wikipedia.

Stefan Löfven. Foto: Wikipedia.

Hadde det ikke vært for alvoret i situasjonen, ville det vært komisk å se hvordan en Stefan Löfven, en Jonas Gahr Støre, og en rekke meningsbærere i norsk og svensk offentlighet nu gjør det samme som presten Sigurd Pederssøn: De redigerer sine manus for en ny virkelighet.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Det er jo ikke lenge siden d’herrer Gahr Støre og Löfven ble møtt med stående ovasjoner på landsmøtene sine for å si velkommen til titusener av flyktninger, noe som skapte en enorm pull-effekt. Så hvem klappet disse våre ledere og landsmøtedelegater til? Jo, til seg selv som professor Terje Tvedt sa det i radioprogrammet, Verdibørsen. Det er dette som var narsissismens triumf. Til Dagens Næringsliv sier nu Støre at en må føre den samme kampen mot islamismen som en i sin tid gjorde mot kommunismen. Overfor DN understreker han at angrepene i Paris må møtes militært i Syria, med politi og etterretning i Europa.

Jonas Gahr Støre. Foto: regjeringen.no.

Jonas Gahr Støre. Foto: regjeringen.no.

En må nesten klype seg i armen. Dette er altså mannen som for snaue ti år siden leide Vebjørn Selbekk inn for skarpretterne fra arabiske og vestlige medier for å beklage at han hadde benyttet ytringsfriheten. Dette er altså mannen som sendte millioner av norske skattekroner til Koranskoler i Pakistan, og som kalte avisa Magazinet, nu Dagen, en marginal og kristenekstrem avis. Kunnskapen om hvorfor deler av europeiske storbyer minner mer om krigssoner enn om deler av demokratiske velferdsstater ble ignorert under karikaturstriden for ti år siden. Opptøyene i Paris ble underkommunisert som et religiøst-ideologisk opprør. I dag brennes fortsatt 40 000 biler i Frankrike, ifølge avisa Le Point. Støre fører imidlertid som før marginaliseringshypotesen i marken som årsak til radikalisering og jihadisme.

Det gjør også Sylo Taraku i sitt tilsvar til Seierstad om gråsonene i Aftenposten. Men det er en hypotese har svakt empirisk belegg. Identitet er riktignok et komplekst system av relasjoner som består av en rekke oppfatninger av hvem man er, hvordan man er relatert til andre personer og til sitt samfunn og sin kultur. Men å finne mening med tilværelsen er ikke bare et pågående prosjekt for unge muslimer, men også for unge, etniske nordmenn.

De fleste unge mennesker, muslimer som kristne, blir dog ikke radikalisert, men faller inn i folden med årene. Men Jonas Gahr Støre og andre fremadstormende mennesker trekker altså et allmenne fenomener som forklaring på radikalisering ut av proposjoner.

Trolig er radikalisering en selvforsterkende prosess. London-bomberne var stort sett alle fra middelklassebakgrunn. MI5 hevdet overfor Daily Mail i oktober 2011, at 2 av 3 jihadister fra England hadde middelklasse-bakgrunn og var godt integrerte. Paris-terroristen Ismail Omar Mostefai var like mye middelklasse som Anders Behring Breivik. Trolig er jihadisdme og radikalisering mer kultur og ideologidrevet, enn historisk-materielt drevet. World Value Survey viste i en rapport at demokrati som styreform nøt presis den samme brede oppslutning blant folkene i vestlige og muslimske land.

Derimot åpnet det seg en kjempekløft i synet på kvinnelige ledere, skilsmisse, homoseksualitet og kvinnekamp. Mens henholdsvis 60 prosent og 53 prosent av de vestlige befolkninger hadde en høy grad av toleranse for skilsmisse og homoseksualitet, så var tallene kun 35 og 12 prosent i de muslimske landene.

Den mest interessante oppdagelse i rapporten var dog at de verdiforskjellene omkring det seksuelle ble større jo yngre generasjoner man sammenliknet (Kongsgaard 2004). Det stemmer overens med det vår egen sikkerhetstjeneste, PST, har funnet. «(…) I denne kategorien finnes det flere eksempler på svært ressurssterke personer som tidligere har vært godt integrert i eget lokalmiljø på flere arenaer, men som i takt med økende radikalisering har kuttet alle bånd til sitt opprinnelige miljø (…)». PST skriver videre: «(…) Denne gruppen kan antagelig vanskelig nås med tiltak som rettes inn mot sosioøkonomiske forhold alene, ettersom den lave statusen er en effekt av, og ikke årsak til, radikaliseringen. (Rapport utarbeidet av Felles kontraterrorsenter (FKTS) som er en avdeling i Politiets sikkerhetstjeneste (PST) bemannet av personell fra PST og Etterretningstjenesten).

Den verdenskjente Berkeleyprofessor Manuell Castells identifiserer aktørene bak radikal islam i verket, The power and Idendity som å være høyt utdannede, og at de i hovedsak kommer fra økonomisk ressurssterke familier jf Al Quadea-nettverket og Osama bin Laden (Castells 2004). Selvsagt finnes det også ressurssvake personer som blir fremmedkrigere, slik det var med norske frivillige til Spania i mellomkrigstiden og norske frivillige til Waffen SS under krigen. Dette var mennesker som like fullt var ideologidrevet.

Åsne Seierstad. Foto: Wikipedia.

Åsne Seierstad. Foto: Wikipedia.

Det gjør ikke at man så entydig som Åsne Seierstad kan legge skylden for Paris-terroren på den franske nasjonen, som hun på Dagsnytt Atten oppsiktsvekkende kalte ekstremt rasistisk. Støre, med støtte i Seierstad, har selvsagt rett i at ghettofisering kan bidra til radikalisering. Men ingen av dem kan ha reflektert over den positive samfunnskraften som kan finnes nettopp i ghettoer. Jeg tenker da som leseren forstår på den norske arbeiderbevegelsen som de facto vokste ut av ghettoer i Oslo, Trondheim og Bergen.

Men den kjenner verken Støre eller Seierstad til. Ingen av dem har sett sin far gå ut med blikktermos klokken halv sju en vintermorgen. Likefullt er det kraften herfra som omskapte et danskpreget elitesamfunn til verdens best fungerende velferdsstat, med like muligheter for alle, også for oss som ikke har vokst opp på persiske tepper.