Brendan O’Neill: Det er nok appeasement nå; la oss slåss for Opplysningen

Samspillet mellom det moderne Vestens selvforakt og islamistenes nihillisme er slående. Det er et brutalt, voldelig uttrykk for vemmelse for den moderne verden som har sin opprinnelse like mye på universitetene, i de politiske sirkler og medie-eliten i selve Vesten som i volatile, ustabile territorier i den islamske verden, skriver redaktøren for magasinet Spiked, Brenda O`Neill.

Redaktør i magasinet Spiked, Brendan O’Neill konstaterer at historien gjentar seg: likene etter islamistiske massemord rekker knapt å bli kalde før applogistene vrimler frem på scenen. Han beskriver hvordan venstresidens forakt for Vesten fungerer som et grønt lys for islamister eller andre som ønsker å «straffe» oss.

Brendan O´Neill

Brendan O’Neill

– Mindre enn 24 timer etter barbariet i Paris, likene av mer enn 120 konsertgjengere, fredagsnatt-nytere og barn er knapt blitt kalde, og unnskyldningene har allerede begynt. De kunne ikke engang vente en hel dag, disse kulturelle appeaserne hvis ynkelige respons på enhver terrorhandling er å spørre om hva vi, det onde Vesten, gjorde for å fortjene dette eller for å hevde at vi, det onde Vesten, vil gjøre ting verre med vår respons på det. Vår blotte eksistens gjør oss tydeligvis fortjent til morderiske angrep; og dumskapen ved å svare på slike angrep med enten innenriks politiaktivitet eller militæraksjoner i utlandet gjør oss enda mer fortjent til angrep. Vi er fordømt hvis vi sitter stille, fordømt hvis vi handler. Våre borgere må dø fordi våre nasjoner er ekle, glefser O’Neill. Med rette.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

– Akkurat nå er unnskyldningen for terrorisme, venstresidens forakt som sier: «Selvfølgelig angriper de oss», sporadisk, fortsetter han, og viser til den venstreorienterte avisen Guardians kommentariat.

Der finner man allerede kommentatorer som hevder at slike angrep er forårsaket av «høy ungdomsledighet» og «rasistisk diskriminering mot arabere og afrikanere [i Frankrike], en guffen rasisme under dekke av progressiv empati, som impliserer at slike arabere og afrikanere i den grad mangler den moralske autonomien vi velutdannede hvite har, at de ikke har noe annet valg enn å meie ned massevis av folk som en ynkelig, pavlovsk reaksjon på individuelle vanskeligheter.

– Det er en skrudd argumentasjon som på ingen måte bidrar med noe svar på hvorfor tidligere generasjoner av arbeidsledige eller rasialt nedvurderte ikke tok ungdommer som gisler på rockekonserter og så massakrerte dem, konstaterer han.

Den uakseptable appologismen kan man observere flere steder, mener O’Neill:

– Den finnes i en venstreorienterts kommentators nesten blodtørstige feiring over at «de vestlige endelig får en smak av den konstante frykten folk fra andre nasjoner har følt i genreasjoner» som et resultat av våre militære operasjoner i utlandet. Ja, hva forventet egentlig familien på fire som ble massakrert ved restaurantbordet sitt i 11th Arrondissement? Det er på tide at de, og oss, får føle denne smerten. Den finnes i Frankrike-bashingen, som når en irsk politiker hevder at massakren var «forferdelig for ofrene, men» – men! – «når skal Frankrike slutte med sin rolle i å militarisere planeten?». Den finnes i den allerede fremherskende håndvridningen over en mulig islamofobisk respons på angrepene, fra observatører som bekymrer seg over at «det kan oppstå en backlash, hovedsakelig drevet av forvirring og nervøsitet». Dette har blitt rutine etter hvert eneste terrorangrep: bekymrede observatørers første respons dreier seg ikke om de faktiske ofrene for faktisk terrorisme, men om mulige ofre for en skrullete mobbs opptøyer som bare eksisterer i deres egen fantasi.

– Også dette er talende for en grunnleggende selvforakt i Vesten, hvor medienes og den politiske elitens frykt alltid er hvordan deres egne samfunn, og hva de anser som sine ubegripelige medborgere, den «forvirrede og nervøse massen», vil oppføre seg. De fordømmer terrorismen, ja – med de nærer en fundamental frykt og forakt for samfunnene de lever i, folket de lever blant, fortsetter O’Neill:

Yet while it might be sporadic now — this musing that France deserved the attack; that we Westerners need a ‘taste of fear’; that the problem is not those who massacre 120 people but our own bovine native populations who allegedly harbour a far greater violent urge — it will spread. It is now the narrative that follows all acts of terrorism in the West. From the massacre at Charlie Hebdo (they were offensive, so what did they expect?), back to the 7/7 bombings (widely blamed on British foreign policy), to 9/11 itself (described by a Guardian writer as natural payback for what America has ‘visited upon large parts of the world’): the story from leading liberal observers and significant sections of the political class is always that the West, by being cocky, modern, allegedly racist, and with a chequered history, invites these attacks, needs them, must change its ways in response to them — must apologise, self-flagellate, denounce itself.

– Og det er nettopp denne responsen, denne moralske forvirringen i det moderne Vesten, som fungerer som et grønt lys for terroristgrupper eller indvider til straffe oss. Det er en invitasjon til angrep. Samspillet mellom det moderne Vestens selvforakt og islamistenes nihilisme er slående. Det siste er et brutalt, voldelig uttrykk for vemmelse over den moderne verden og den har like mye sin opprinnelse på universiteter, i politiske kretser og mediale eliter i Vesten som i volatile, ustabile terroritier i den islamske verden. For mange av de siste 15 årenes angrep i Vesten har blitt utført av mennesker enten født eller utdannet i Vesten. Men selv om angriperne har utenlandske pass og kom seg inn i Europa via den nåværende strømmen fra Syria – som en av selvmordsbomberne i Paris angivelig gjorde – er ikke deres utenlandskhet så viktig som det uhellige ekteskapet som nå har funnet sted mellom nihilistiske ungdommer tiltrukket av antimoderne, antivestlige dødskulter som IS og Vestens eget antimoderne, antivestlige dødsønske. Skremmende, horribelt; de kompletterer hverandre.

– Etter Paris vil vi sannsynligvis se de to vanlige responsene på terrorisme. Den ene siden vil hevde at vi ikke er tøffe nok mot de utenlandske elementene som lengter etter å drepe oss og derfor fortsetter å gjøre det; den andre siden vil hevde at vi ikke er hyggelige nok mot minoritetsmiljøer i vår egen og andre nasjoner, særlig de muslimske, og derfor vil de ønske å drepe oss. Begge sider institusjonaliserer eller eksternaliserer det som i virkeligheten er sluttproduktet av korrosjonen av vestlig verdisett og selvtillit; av en kulturell appeasementsprosess, hvor en stadig større følelse av fremmedgjøring fra de liberale, demokratiske, opplyste fundamentene for våre nasjoner gjør at våre samfunn nå imøterkommer farlige, destruktive tankebaner; nekter å kritiserere islamismen på universiteter i frykt for å bli stemplet som islamofobisk, vegrer seg mot å fremme Opplysningens tekster i frykt for å bli anklaget for å være moralsk dømmende; fordømmer skoler som holder på kristne verdier og ikke feirer «andre kulturer», særlig islam; og på andre måter gir grønt lys til den instinktive fremveksten av grupper og anskuelser som ikke bare selvbevisst stiller seg opp som kontrast til Vesten, men som har kommet til å forakte Vesten. «Hvorfor hater de oss?», spurte folk etter 9/11. Et bedre spørsmål er «hvorfor hater vi oss selv?».

– Den kulturelle appeasement må stanses. Ja, alle kan argumentere for hva de vil. Og de som er utnevnt til å lede det politiske og moralske fundamentet for våre angivelig liberale, frie nasjoner må argumentere for nettopp Opplysningens verdier, mener O’Neill:

And those charged with directing the political and moral make-up of our supposedly liberal, free nations must argue for precisely those Enlightened values — unapologetically, judgementally, fiercely. Bombing death cultists in Syria or heaping further paternalistic pity on Muslim communities at home — the two proposed responses to all terrorism — will do little to solve the moral vacuum in the West into which backward, barbaric gangs are moving.

– La oss begynne med å nekte å nøle etter Paris. «Det er for tidlig å kommentere dette angrepet», sier noen venstreorienterte, som i realiteten bare ser an tiden til de kan lempe ut det vanlige selvforaktende narrativet. Men det er ikke for tidlig. Dette var en motbydelig handling, et unevnelig angrep.

– Hverken fransk militarisme eller angivelig «islamofobi» kommer i nærheten av å rettferdiggjøre det. Ingenting gjør. Og det var et angrep ikke bare på godtfolk i Paris, men på alle som setter pris på å leve i et fritt og åpent samfunn hvor frykt ikke har noen plass. La oss nå styrke frihetsverdiene og åpenheten, på en virkelig og direkte måte, rasende om vi må, og i prosessen krympe det moralske vakuumet hvor islamister har fått muligheten til å plante sitt blodige flagg, skriver Brendan O’Neill og avslutter:

– Det er nok appeasment nå; slåss – virkelig slåss – for Opplysningen.

Spiked: After Paris