Eksterne skribenter

Kall meg gjerne rasist, men…

Beskyldninger om rasisme er nå så utbredt at de fleste ser ut til å ha glemt hva ordet egentlig betyr. Hvis det da betyr noe som helst lenger.

«Krigen ødela mye for nazismen», sa Nazi-Per i Otto Jespersens skikkelse. Og det er vanskelig å være uenig i akkurat det. Vi kan også si at Hitlers folkemord har gjort det vanskelig å være rasist. Men det er en forskjell her.

Eystein Halle.

Eystein Halle.

«Nazisme» er et veldefinert begrep, som betegner en ideologisk doktrine. «Rasisme» er noe annet. Rasismen har ingen enhetlig lære, eller klare politiske mål. Det finnes ikke noe slikt som Norges Rasistiske Parti. «Rasist» er stort sett et skjellsord man bruker om andre. Rasismen er den ultimate ondskap. Skal man dømme etter antall personer som sier «Jeg er ikke rasist, men…» burde det strengt tatt ikke finnes rasisme.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Rasisme er, vil vel de fleste si, å mene at visse grupper av mennesker er bedre eller mer verdt enn andre. Ordet selv, og historien, gjør det nærliggende å tenke at dette må være biologisk definerte grupper eller raser, kjennetegnet ved hudfarge eller andre genetiske egenskaper. Det var denne klassiske rasismen som havnet på historiens skraphaug sammen med nazismen. Rasebiologi er blitt umulig å forsvare i en etterkrigstid der Holocaust er verdi-universets Big Bang og gullstandarden for all ondskap.

Denne klassiske rasismen er altså mer eller mindre død, men ordet rasisme brukes som aldri før i samfunnsdebatten. For å forstå dette paradokset, kan vi for eksempel se på boken Hva er rasisme, som utkom på Universitetsforlaget tidligere i år. BangstaddøvingForfatterne Sindre Bangstad og Cora Alexa Døving tar på seg oppgaven med å gi en slags oppdatert fasit på begrepet rasisme. De har saktens fått gjennomslag: Deres definisjon ble lagt til grunn av retten da SIANs Arne Tumyr gikk til søksmål for ærekrenkelser etter å ha blitt kalt rasist av imamen Akmal Ali.

At forfatterne har en agenda, er klart. De sier selv at de ønsker å bekjempe rasisme, og kan neppe kalles objektive. Boken er da også tydelig preget av en politisk korrekt «Legg all skyld på Vesten»-holdning. De rundt 30 sidene om antisemittisme nevner knapt det muslimske jødehatet. Forfatternes troverdighet blir ikke større når de hevder at Nasjonal Samling ble stiftet i 1932 – mens et samlet historikerkorps ellers insisterer på den ikoniske stiftelsesdatoen 17. mai 1933.

Men altså: rasismebegrepet. «Noe av det vi ønsker med denne boka, er å åpne for en bredere bruk av rasisme som begrep», heter det tidlig i boken. Forfatterne hevder at vi nå ikke bare må snakke om biologisk rasisme, men også inkludere kulturell rasisme, som er rasistiske holdninger knyttet til noens kultur eller religion. (Dette var utslagsgivende for at Tumyr tapte saken mot imamen.)

Det er lett å konkludere med at et slikt utvidet begrep gjør det lettere å bruke det svært stigmatiserende rasismebegrepet om politiske motstandere. I prinsippet burde en utvidelse av begrepet også gjøre det lettere å få folk dømt etter rasismeparagrafen. Før vi anroper Voltaire, kan det likevel være lurt å se på de kriteriene Bang og Døving stiller opp. For at en ytring eller praksis skal kunne kalles rasistisk, må følgende være til stede.

  • En befolkning deles inn i ulike kategorier der noen gis negative essensielle (uforanderlige) trekk.
  • Individets identitet reduseres til de gitte negative karaktertrekkene for en kategori.
  • De negative karaktertrekkene brukes som argument for underordning og diskriminering.

Spørsmålet blir da – blir rasismebegrepet brukt om personer eller grupper som de facto tilfredsstiller disse kravene?

Rasismebeskyldninger dukker regelmessig opp i diskusjoner om innvandring og (særlig) islam. De «islamofobe» er rasister, eller «fremmer» rasisme. Men skal man virkelig kalle dette rasisme, må det nødvendigvis innebære at man tillegger alle muslimer (eller innvandrere generelt) negative, uforanderlige egenskaper, og mener at de bør diskrimineres eller undertrykkes. Slike meninger finnes, men det er langt mellom dem som støtter dem. Å være muslim er ikke en uforanderlig egenskap. Å kritisere ekstremisme og fundamentalisme er å ansvarliggjøre mennesker for deres egne, forkastelige valg, ikke å generalisere om «alle muslimer.» Når de «islamofobe» peker på f. eks. kvinneundertrykkelse og sharia-politi i enkelte muslimske miljøer, handler jo dette nettopp om å kjempe for menneskeverd og menneskerettigheter – for muslimer. Et faktum få andre enn Kjetil Rolness i norsk offentlighet ser ut til å ha fått med seg.

En del antirasister ser knapt ut til å være i stand til å skille mellom kritikk av religionen islam med ens tilhørende verdier og maktstrukturer og det å forfølge muslimer. Med den logikken som antirasistene i dag bruker mot for eksempel document.no og rights.no kan man like gjerne hevde at Arnulf Øverlands famøse utfall mot kristendommen var en slags oppfordring til kristenforfølgelse.

Skal man stemple islam- og innvandringskritikerne som rasister, må man «ta» dem ved å tillegge dem ved ren stråmannsargumentasjon. «De med en agenda mot grupper kamuflerer det som kritikk av kultur eller religion grunnet diskrediteringen av rasisme», skriver rasismebok-forfatteren Døving. At «antirasismen» i virkeligheten er et tynt ferniss over venstreekstreme holdninger, illustreres av at Døving publiserer seg på Radikal Portal, der anti-vestlig grums og ren lefling med terrorisme florerer. For å få et inntrykk av dette nettstedets generelle agenda og saklighetsnivå, kan du se her. Og de mistenkeliggjøringsstrategiene hun bruker, kan selvsagt brukes til å tillegge hvem som helst nær sagt en hvilken som helst mening.

De problemene som «islamhaterne» tar opp er dessuten erkjent av grupper og miljøer langt ute på den motsatte politiske fløyen. På Facebook ser jeg hvordan mine politisk korrekte venner reagerer på muslimsk kvinneundertrykkelse eller IS’ herjinger. SVs Bård Vegar Solhjell er blant dem som siden karikatursstriden i 2006 har kommet til en erkjennelse av at islam har en enorm makt, og at «radikal islam er en stor trussel.(…) Vi må være ærlige nok til å si at den radikale islamismen er spesielt farlig i dag.»

Også de økonomiske problemene innvandringen medfører blir i stadig større grad erkjent, i takt med at migrasjonsbølgen vokser til en tsunami. Det er ikke lenge siden VGs Hanne Skartveit advarte mot de økonomiske implikasjonene av flyktningkrisen. Det samme har SSB gjort. Flere på venstresiden har i lang tid pekt på at innvandring kan skape et nytt filleproletariat, svekke arbeidstakeres rettigheter og undergrave den sosiale likheten i Norge.

Innvandringsskepsis er i ferd med å bli mainstream. Bruken av ordet rasisme om de «innvandringsfiendtlige» handler da mest av alt om venstresidens forsøk på å diskreditere folk som er uenige med den samme venstresidens politikk. Politisk uenighet blir til et spørsmål om å være «god» eller «ond». Vi vet hva den slags ideologisk retthaveri kan føre til.

FrP er selvsagt et rasistisk parti, så rasistisk at selv Google har fått det med seg. Når jeg søker på «Siv Jensen» og legger til en r, foreslår søkemotoren «rasisme.» Det som kommer opp, er riktignok lite konkret. Når Iffit Qureshi mener Jensen sprer rasisme, hat og fordommer, virker det mest som et forsøk på å avlede oppmerksomheten fra Quershis egen støtte til en imam som sprer konspirasjonsteorier om 11. september. På YouTube finner jeg en Dagsrevy-snutt der Jensen sier at rumenere bør sendes ut av Norge fordi de ikke kan forsørge seg selv og bedriver mye kriminalitet. Dette fremstilles som rasistiske utsagn.

Til dette er å si at det ikke er en menneskerett å få oppholde seg i Norge, all verdens flyktningkonvensjoner og Schengen—bestemmelser til tross. Når en gruppe innvandrere ikke har noe legitimt beskyttelsesbehov eller noen aktverdig grunn til å være i landet, og i tillegg ligger det øvrige samfunnet til last, må Norge ha en legitim rett til å sende dem ut. Igjen får man inntrykk av at rasismestempelet primært brukes for å sverte folk som er uenige i den «humane» innvandringspolitikken.

Så – hvor er den, rasismen? Den ser ut til å være overalt, bortsett fra der hvor man leter etter den. Også språket kan være rasistisk. «Neger» er som kjent stigmatisert. I SOS Rasismes programerklæring kan man lese følgende:

«Rasebegreper, som for eksempel uttrykket «neger», skal ut av det norske språk. Uttrykk av denne typen oppleves krenkende, og er med på å opprettholde forestillingen om at det finnes forskjellige menneskeraser.»

Her er altså rasisme bestemt som en forestilling om at det finnes menneskeraser. Som vi ser, tilfredsstiller det knapt noen av kriteriene til Døving og Bangstad. Men – hvis «neger» er en uakseptabel betegnelse, og menneskeraser ikke finnes, må ikke da også «hvit» være et forbudt og ubrukelig ord? For å finne svaret på dette, scroller jeg oppover i programerklæringen, og finner dette:

«Forestillingen om at hvite mennesker har større verdi og flere rettigheter har sin bakgrunn i den europeiske koloniseringen av andre kontinenter.»

Ooops – det ser ut til at menneskeraser både finnes og ikke finnes. Dobbelttenkning er gøy!

Enda mer absurd er reaksjonen som kom da Carl I. Hagen for en del år siden omtalte sin politikerkollega Khalid Mahmood som «denne pakistaneren.» Både Hagens uttale av ordet og kroppsspråk ble tatt som beviser for at han var rasist. Slike «beviser» for rasisme er dessverre ikke enestående. Mange husker nok ambulanse-saken fra Sofienbergparken, der Ali Farah ble etterlatt i hjelpeløs tilstand av to ambulansesjåfører, som i etterkant ble beskyldt for rasistiske holdninger. Dette ble «bekreftet» i en rapport fra Helsetilsynet, der det bl.a. ble referert til utsagn som «la han ligge og sprelle, det er ikke så farlig», «din jævla gris», «nå er toget gått for deg», og følgende: «Han har fått seg et slag over nesa og ligger nede og ynker seg og alt mulig sånn. Fullt av masse folk rundt – ikke sant – masse hippier og det ene med det andre….»

Summen av disse uttalelsene ble av Helsetilsynet vurdert som «klart diskriminerende oppførsel, som kan forstås med rasistiske overtoner.» Likestillings- og diskrimineringsombudet sluttet seg til dette, men ankeinstansen Likestillings- og diskrimineringsnemnda kom frem til at rasisme ikke var bevist. Den ene av ambulansesjåførene vant til slutt frem med sitt søksmål mot Dagbladet, som hadde kalt ham for rasist.

Det siste har neppe gjort noe inntrykk på Anne Holt, som må ha følt seg som sin egen heltinne Hanne Wilhelmsen da hun skarpsindig resonnerte seg frem til følgende:

«Går det an å se forbi en uttalelse som «Fullt av masse folk rundt – ikke sant – masse hippier og det ene med det andre. . . » uten å knytte denne opp til Kohinoor Nordbergs (Ali Farahs kone) bruk av kles- og hodeplagg mest karakteristisk for svart kultur? Bildene fra åstedet, og dem har det vært uvanlig mange av, viser så vidt jeg kan konstatere ikke ett eneste hvitt menneske med annen type påkledning enn det de fleste av oss trekker i en mandag ettermiddag i parken. Finnes det virkelig noen som er ute av stand til å se den åpenbare sammenhengen her?»

Ordet «hippie» – som vi forbinder med en hvit subkultur fra 60-tallet – blir her vridd som en argumentativ skurefille til det drypper noen få dråper med «rasisme» ut av det.

Anne Holt. Bilde fra Wikipedia.

Anne Holt. Bilde fra Wikipedia.

Selv Erasmus Montanus ville ha hatt problemer med å følge dette resonnementet. Den underliggende antakelsen ser ut til å være at når hvite gjør noe galt som rammer en svart person, da det ligge rasisme bak. Når Holt samtidig snakker om «refleksmessige fordommer», burde det kanskje foresvevet henne at dette i like stor grad gjelder hennes eget syn på de hvite «rasistene.»

I en debatt der folk som Holt setter dagsorden er det slett ikke rart at det snakkes så mye om hverdagsrasisme. Men her er det nok en gang grunn til å trekke frem de kriteriene som er nevnt innledningsvis. Fordommer av typen «Pakistanere flest er sånn og sånn» er nettopp det – fordommer. De er ikke nødvendigvis rasistiske, i den forstand at de impliserer en slags rangordning mellom mennesker. Når hvite flykter fra f. eks. Groruddalen fordi det «bor for mange utlendinger der» trengs det en kreativ analytiker av Anne Holts format – minst – for å kunne se dette som en slags diskriminering eller undertrykkelse. Som sosiologen Fredrik Barth har påpekt, handler dette mer om negative stereotypier enn om rendyrket rasisme.

Rasismebegrepet er plastisk. Det ser ut til å endre betydning i takt med kulturelle endringer og skiftende politiske konjunkturer. Etter at den biologiske rasismen forsvant, ble det plutselig opportunt å lage et nytt rasismebegrep, for å ramme de som hadde negative holdninger til fremmede kulturer. Dette er i stor grad blitt legitimert – jfr. Døvings påstand over her – ved å hevde at rasistene hadde redefinert sine egne posisjoner, og av taktiske grunner begynt å snakke om «kultur» i stedet for om biologiske raser og genetikk.

Denne argumentasjonen kan imidlertid snus rundt. Det klassiske rasismebegrepet ble irrelevant da de biologiske teoriene om over- og underlegne raser nær sagt ble universelt forkastet. Hva om det er slik at rasismebegrepet er blitt redefinert nettopp av taktiske grunner, slik at antirasistene kan fortsette å bruke dette ordet, med sin språklige skorpionhale av lammende stigmatisering mot alle som er litt for krasse i sin kritikk av innvandringen og det flerkulturelle prosjektet?

Det er liten tvil at om at ordet «rasisme» i dag hovedsakelig brukes av venstresiden, for å immunisere dens eget verdensbilde mot kritikk. Rasismebeskyldninger kommer fortrinnsvis fra dem som mener at barnesangen «Lille Hoa Hottentott» er et større problem enn mullah Krekar, og vil ha alle andre med på sitt flerkulturelle kumbaya. For å kunne stemple folk som rasister i hytt og pine, har man tømt begrepet for alt det måtte ha hatt av substans, og dermed gjort det irrelevant. De fleste av oss vil nok hevde at språket må stå i et forpliktende forhold til virkeligheten, at et ord må vise tilbake på et noenlunde avgrenset og identifiserbart fenomen. I dag ser vi at «rasisme» kan betegne alt fra teorier om genetikk til FrPs innvandringspolitikk til folk som frykter innvandringens økonomiske eller andre konsekvenser, eller bare synes «det bor litt for mange utlendinger her.»

Skal man finne en slags fellesnevner for alt dette, ender man opp på et så høyt abstraksjonsnivå at selve ordet rasisme ikke betyr noe lenger. Når alt er rasisme er ingen ting rasisme, og vi kan trygt ignorere et begrep som for lengst har kappet alle fortøyninger til virkeligheten, og svever omkring i de meningsløse abstraksjonenes luftige rike sammen med mor Nille og stenen som ikke kan fly.

Møter du beskyldninger om rasisme, bør du derfor ikke svare med å spørre om hva din motstander mener med dette, eller med det floskelpregede «Jeg er ikke rasist, men…» Ikke innlate deg på ørkesløse diskusjoner om hva rasisme «er.» Slike diskusjoner bidrar bare til å opprettholde ideen om at rasisme er noe forferdelig ondt, som ingen vil være.

Svar heller dette: «Kall meg gjerne rasist, men det gjør ikke det minste inntrykk på meg. Er du uenig med meg, får du heller komme med konkrete, saklige motargumenter mot mine standpunkter, i stedet for å gjemme deg bak språklige hersketeknikker.» Dette er den eneste verdige og fornuftige måten å møte rasismebeskyldninger på.

Og til slutt: Dagsrevy-snutten med Siv Jensens angivelig så rasistiske kommentarer er nå fjernet fra YouTube, etter at en person i kommentarfeltet rapporterte den. Selv i 2015 er det tydeligvis en grense for hva som kan stemples som rasisme.