Innvandring

Herlige Groruddalen med lav kriminalitet

Dagbladet har bestemt seg for at Halvor Fosli skal tas. Man skriver nemlig ikke en sosialrealistisk bok i vår tid om konsekvenser av en innvandring fra fjerne land som er så høy at enhver i et ærlig øyeblikk må vedkjenne seg at verdimessig integrering blir en umulighet. I dag fortelles…

Dagbladet har bestemt seg for at Halvor Fosli skal tas. Man skriver nemlig ikke en sosialrealistisk bok i vår tid om konsekvenser av en innvandring fra fjerne land som er så høy at enhver i et ærlig øyeblikk må vedkjenne seg at verdimessig integrering blir en umulighet. I dag fortelles vi at den visstnok lave kriminaliteten i Groruddalen er beviset på den fortreffelige utviklingen. Er virkelig kriminaliteten lav? Det tror ikke jeg på. I boken min Islam. Den 11. landeplage, har jeg noen meget interessante sitat fra en tidligere dansk imam om nettopp kriminalitet.

Halvor Fosli har tydeligvis truffet en viktig nerve i folks oppfatning av innvandringens sosiale konsekvenser med boken Fremmed i eget land. Samtaler med den tause majoritet. Innvandringsreligiøse Dagbladet jakter derfor intenst på Foslis metoder og holdninger for å underkjenne hans og bokens troverdighet.

I dag er på ny spaltene åpnet for høstjakt. Øyvind Holen signerer innlegget. Holen er forfatter av en ti år gammel bok med tittelen Groruddalen. En reiseskildring. Denne boken har Fosli sitert fra i boken sin. Da er det viktig å slå tilbake. Holen skriver:

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Fosli støtter seg på statistikk om at etnisk norske flytter ut, men nevner ikke at kriminaliteten, og da særlig ungdomskriminaliteten, har gått kraftig ned de siste ti årene…

groruddalen

Ja, jeg har også registrert at andelen anmeldelser av kriminelle forhold i Dalen har gått ned, i henhold til politiet. Uten å nevne Groruddalen i min bok som straks ankommer Norge, har jeg sitert den danske eks-imamen Ahmed Akkari. Akkari var en hovedarkitekt da Midtøsten og andre deler av den islamdominerte verden gikk amok i 2006 grunnet noen tegninger av en mann som kan ha vært Muhammed. I boken Min afskjed med islamismen. Muhammedkrisen, dobbeltspillet og kampen mot Danmark (2014), forteller Akkari om livet på innsiden av islamdominerte områder i Danmark, der makten intenst jobber for å ikke involvere politiet. Her fra min bok:

Når det også fremkommer at man i svært liten grad anmelder kriminelle forhold, inkludert vold, i disse miljøene, kan man jo prøve å forestille seg levekårene til de mest marginaliserte og utsatte jentene og kvinnene i dette systemet. Eksempelvis barnehustruer, som i saken fra Oslo, der det ikke var miljøet som alarmerte, men til slutt jenta selv som ba om hjelp hos ansatte ved skolen.[1] Det samme mønsteret har vi sett svensk politi rapporterer om fra et område som Rosengård.  Miljøet står sammen internt. Tankesettet er at å blande inn politiet, er ”å invitere fiendens soldater inn i leiren, der de kunne gjøre enorm skade”, som Akkari sier det.

Om den omfattende kontrollen den religiøse makteliten har over omgivelsene, som vel burde oppta de nyreligiøse i Dagbladet, sier Akkari dette:

”Det betød at jeg og ganske få andre religiøse overhoder i praksis kom til å styre små og store beslutninger i hundrevis av familier bare i Aarhus. Vi kunne stort sett bestemme hvor barna skulle gå på skolen, om de kunne gå på fest, om hustruen kunne lese avis, om familien kunne låne penger til ny bil, om mannen kunne ønske sine danske kolleger god jul, og alt mulig annet.

De muslimene som søkte råd, ble ofte knyttet så tett til imamene, at de kom til å fungere som fremskutte lyttestasjoner for den lille religiøse eliten. Så eller hørte de noe i det muslimske nærmiljøet som de mente kunne være i strid med Sharialoven og islams ånd, slik den ble fremlagt av mine kolleger og meg, grep de straks etter telefonen i lommen.

Blikkene lå især tungt på de unge. Det ble sett som en felles oppgave å sikre disse spede sjelene mot det danske samfunnets fordervelse. I praksis medførte det at jenter i mange muslimske familier ikke kunne oppføre seg vennskapelig overfor gutter uten at det ble mistenkeliggjort og innberettet. De kunne heller ikke selv bestemme om de ville kle seg religiøst eller om de ville se sine venninner uten betrodde voksnes oppsyn.

I åpningskapitlet mitt om Marseilles tapte områder, kommer nøyaktig det samme frem: Man anmelder ikke kriminalitet i slike områder. Man vil ikke ha unødig bråk med naboer eller sette seg i en posisjon der voldsmenn tar affære.

Skal vi tro mentaliteten er så veldig annerledes i danske og franske «Daler» enn i Groruddalen? Jeg hadde ikke våget å satse penger på akkurat det.

[1] Aftenposten.no 18.oktober 2011. Jenta varslet skolens minoritetsrådgiver.