Grenseløs politisk forfølgelse

I en opprørende beretning skriver Document.nos Hanne Tolg om hvordan den politiske forfølgelsen av innvandrings- og islamkritikere er grenseløs. Tolgs fritidsengasjement på Document.no endte med å koste henne jobben i Storbritannia. I Norge driver flere kjente samfunnsdebattanter med den samme, usle virksomheten med å kontakte arbeidsgiver i håp om at vedkommende skal få en korreks eller enda verre: miste livsgrunnlaget sitt for å ha ytret noe aktivistene ikke liker. Er dette en samfunnsutvikling vi ønsker oss?

I en opprørende beretning skriver Document.nos Hanne Tolg om den politiske forfølgelsen av innvandrings- og islamkritikere som på alle måter er blitt grenseløs. Tolgs fritidsengasjement på Document.no endte med å koste henne jobben i Storbritannia.

En britisk nettside skrev om Tolgs engasjement og flere sendte klager til arbeidsgiver. Det kom også klager på arbeidsplassens offisielle nettside. Tolg fikk ikke selv se klagene som kom til arbeidsgiveren, som iverksatte en undersøkelse av sin medarbeider gjennom 13 år. Til slutt valgte Tolg å gå frivillig.

DocumentLokalavisen slang seg på, men fordi Document.no er norskspråklig henvendte journalisten seg til Norge for å orientere seg. Han fikk fatt i debattansvarlig i Dagbladet Martine Aurdal, som uttaler seg i yrkessammenheng – ikke privatperson – og åpenbart ikke var profesjonell nok til å forklare journalisten hvor hun selv står. Hun er på ingen måte en objektiv kilde, men en kjent politisk motstander med tilhørighet på venstresiden. Det vet et norsk publikum, som dermed har alle forutsetninger for å vurdere troverdigheten i hennes uttalelser. Det har et britisk publikum ikke. Men Aurdal så sitt snitt og hadde dette å si til den britiske journalisten:

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Martine Aurdal, op-ed editor and political commentator on Norwegian daily newspaper Dagbladet, described the website, saying: “It is the largest Islam-sceptic, right-wing Norwegian web site, founded in 2003 and with a highly active commentary field.

“They have also published their own journal on paper a couple of times.

“The founder is well educated, well formulated and one of the main Islamophobic figures in Norway.

“It is the main fora for Islamophobic debate in Norway.

“The writers typically criticize socialists and social democracy in general and in particular the immigration policy, present negative news about immigrants, political news and articles on religion.”

Vi vet fra før at størrelser som politikere for Miljøpartiet De Grønne (MDG) Eivind Trædal og ordførerkandidat for Oslo samt ansatt i Antirasistisk senter Shoaib Sultan, Minotenks Linda Noor og PR-rådgiver Elisabeth Norheim kontakter folks arbeidsgiver hvis/når noen i et fast arbeidsforhold har skrevet noe de ikke liker, enten i kronikker eller på sosiale medier. Dette har alle fire innrømmet åpent – noen av dem skryter sågar av det. De er heller ikke alene om slik virksomhet.

De få gangene det blir kritikk å få, hevdes det uskyldig at ja, øh, man gikk jo ikke på arbeidsgiver i den hensikt, altså, man tagget bare tilfeldigvis arbeidsgiver i alle tweetene man skrev om saken og skrev like tilfeldig sin personorienterte kritikk på arbeidsgivers facebookprofil. Men bevisst ute etter vedkommendes jobb eller som oppfordring til en korreks og/eller annen negativ reaksjon overfor den ansatte fra arbeidsgiver? Åh, nei, nei, langt i fra – det ville man jo aldri, aldri finne på. Man er da for ytringsfrihet og debatt som alle andre!

Denne fremgangsmåten er altså så ussel og simpel at selv de som driver med den er fullstendig klar over det. Likevel får de holde på og attpåtil ansees som en del av «det gode selskap».

Det hele har en viss karakter av berufsverbot og angiveri fra og i totalitære stater vi overhodet ikke ønsker å sammenligne oss med.

Så er dette en samfunnsutvikling vi ønsker oss? Bør disse menneskene få holde på med dette i all stillhet og uten at det får konsekvenser for deres eget personlige omdømme i resten av samfunnet?

Selv håper jeg og tror at vi ikke har kommet dit hen at vi som folk har blitt så uanstendige at vi oppfatter denne virksomheten som akseptabel, men at det foreløpig har fått passere ubemerket av storsamfunnet – og ikke minst av pressen – fordi folk ikke er klar over i hvilken utstrekning det foregår.

Som regel har det da også gått utover folk i marginale miljøer hvis fremtoning, meninger eller språkbruk vekker liten sympati i omgivelsene. Da har det omgivende samfunn dessverre lett for å snu ryggen til og tenke at vedkommende ba om det selv og således fortjente det han/hun fikk.

Imidlertid stopper virksomhet som dette aldri der. Og det er ikke rart, ettersom det er et usedvanlig effektivt og mektig politisk våpen: å ta fra folk livsgrunnlaget. For ikke å nevne at selve trusselen om dette er nok til å pasifisere svært mange andre. Vi har allerede sett flere eksempler på og/eller forsøk på å gjøre det samme mot debattanter som helt klart er innenfor normal debatt, selv om innvandringsliberale og selvutnevnte antirasister personlig ikke liker det de sier eller skriver.

Martine Aurdals rolle i dette er også verdt en offentlig diskusjon. Empati er jo i vinden om dagen, så prøv å se for deg dette scenarioet: du er norsk innvandringsliberal eller konservativ muslim og noen har klaget til arbeidsgiveren din på noe du har skrevet på en nettside. En avis vil skrive om saken, men siden de ikke vet stort om lokale forhold forsøker de å skaffe seg rede på hva du og den aktuelle nettsiden kan være for en plante. Så får de opp nummeret mitt, slik at jeg blir den eneste referansen din uten at det blir opplyst om hvor jeg står i landskapet. Og jeg legger naturligvis uhemmet i vei. Er det noen som i det hele tatt ville oppfattet dette som en profesjonell og akseptabel yrkesutøvelse?

Pressen har ikke for vane å ta selvkritikk eller kritisere sine egne, men det står forhåpentligvis ikke så dårlig til at det ikke finnes noen motforestillinger mot Aurdals yrkesmessige opptreden i denne saken.

Aktivister og presse utgjør til sammen en mektig lobbygruppe for å håndheve det de oppfatter som korrekte meninger, men får dette spre seg som en akseptabel metode for å kvele uenighet på innvandrings- og islamfeltet, vil det etterhvert gå ut over enhver som drister seg til å ha det noen synes er feil holdninger, meninger eller politisk ståsted.

Med andre ord: i dag var det Document.nos Hanne – men i morgen kan det faktisk være deg.

Det er verdt å tenke litt over. Vil vi virkelig ha et angiversamfunn hvor mennesker risikerer å miste livsgrunnlaget sitt på grunn av politisk ståsted?