Fremmed i eget land – bokomtale

I boken «Fremmed i eget land» viser forfatteren, sosiologen og forleggeren Halvor Fosli til fulle at han tar viktige samfunnsspørsmål på alvor. Hva skjer når nordmenn blir i mindretall i enkelte bomiljøer? Hvorfor fraflyttes enkelte områder? Er det fordi de etnisk norske «ønsker større…

I boken «Fremmed i eget land» viser forfatteren, sosiologen og forleggeren Halvor Fosli til fulle at han tar viktige samfunnsspørsmål på alvor. Hva skjer når nordmenn blir i mindretall i enkelte bomiljøer? Hvorfor fraflyttes enkelte områder? Er det fordi de etnisk norske «ønsker større hager» eller bunner det i andre ting som forties av frykt for å bli kalt rasist?

Vi har lenge visst at Groruddalen fraflyttes av dem som er etnisk norske. Politikere har lenge vært bekymret for integreringen og innvandrerbarnas språkutvikling, men få har vist interesse for dem som er etnisk norske. Hvordan arter tilværelsen seg for dem? Hvordan føles det for de «innfødte» å være en minoritet?

fremmediegetlandI «Fremmed i eget land» ønsker Halvor Fosli å undersøke dette nærmere. Dette gjør han ved å la «den vanlige mannen i gata», de som er blitt minoriteter i sitt eget nærområde, komme til orde.

Fosli skriver at formålet med boka er «å legge fram et rikt og unikt intervjumateriale, som ikke finnes fra før.» Han håper at leserne vil reflektere over hva de selv ville ha tenkt og gjort hvis de hadde vært i samme situasjon som informantene. Fosli påpeker at «alt tyder på at holdningen til innvandring formes av våre sosiale erfaringer, den springer ikke ut av medfødte forskjeller i moralske verdier.»

Her peker han på noe uhyre viktig. Siden vår forståelse baserer seg på våre tidligere erfaringer, vil vi vanskelig kunne forstå situasjoner som er vesensforskjellige fra alt vi tidligere har opplevd. Vi har ingen knagger som vi kan henge den nye informasjonen på, og vi tolker den derfor inn i vårt gamle verdensbilde. Derfor vil mange bagatellisere informasjonen boka gir oss «Det gjelder ikke alle, det er ikke så ille, det vil nok gå seg til og lignende.»

Tar vi i stedet Fosli på alvor, bringer denne boka et forvarsel om hvordan livet i framtiden vil kunne arte seg for den enkelte av oss. Hvis denne utviklingen fortsetter slik som nå, vil stadig flere av oss ende opp i samme situasjon som disse informantene. Selv om mange av oss nå er positive til innvandringen, kan dette endre seg når vi møter de samme utfordringene i vår hverdag.

Fosli skriver at informantenes uttalelser i svært stor grad var sammenfallende. Det kan likevel ikke utelukkes at noen av dem som bor i Groruddalen ikke kjenner seg igjen i disse beskrivelsene. Dette betyr ikke at informantenes opplevelser ikke er virkelige, men at situasjoner som kan virke like, oppfattes forskjellige ut fra faktorer som hvor dypt til stede i situasjonen den enkelte er.

I undersøkelsen valgte Fosli informantene vilkårlig, men satte som kriterium at de skulle være en aktiv del av nærmiljøet. Dermed har han fått uttalelser fra dem som har barn, sitter i styret i borettslag og lignende. Personer som bor i området, men som ikke har særlig interaksjon med sine naboer eller andre i nærmiljøet, ble ikke valgt. Fosli anså at de ikke hadde de sosiale erfaringene som er nødvendige for å gi et reelt bilde av hvordan det virkelig er å ikke bare bo, men faktisk å leve i et flerkulturelt samfunn.

Noen vil kanskje påpeke at utvalget av informanter er skjevt, spesielt siden ingen tegner et positivt bilde av sin livssituasjon. Fosli påpeker at det var informantenes sosiale erfaringer, ikke holdninger, som var kriterium for utvelgelse.

I boka lar han dem som ellers ikke deltar i samfunnsdebatten, komme til orde. Det virker som om flere av informantene prøver å tenke positivt, men vi får likevel ingen positive skildringer av det flerkulturelle bomiljøet. Mange er resignerte. De er oppgitte og bekymret. Hvorfor er det ikke noen som tar tak i dette som de mener er en feil utvikling?

Informantene uttaler at det går noenlunde greit med barna fram til ungdomsskolealder. Etter den tid kommer det større utfordringer, og som etnisk norsk gutt er det lett å havne i problemer. Skal man klare seg, må man skygge banen og ikke irritere noen. Innvandrerne danner gjenger og deres æreskodeks er ulik den norske. Eldre mot yngre og alle mot én – det er noe de synes er helt greit.

Eldre informanter, de som har vokst opp i Groruddalen, sørger over tapt samhold. De sørger over forfallet i bomiljøet. Hagene er ikke lenger velstelte, laken har erstattet gardiner i en del vinduer og det er mye søppel. Kvinner blir ikke respekterte, og på senteret føler man seg ikke velkomne. En av de kvinnelige informantene sier: «Sinte, stirrende mannfolkblikk, som måler deg opp og ned, i sine kjortler, med langt skjegg, dem kryr det av på Furuset, det er skikkelig ubehagelig.» Det er spesielt muslimene som oppleves som problematiske. De er kravstore, rasistiske og uinteresserte i å knytte kontakt med de etnisk norske beboerne.

Undersøkelsen viser at også lærerne sliter, men de er forsiktige i sin kritikk. På spørsmål fra Fosli medgir de at jøder ikke bør gå på skole i dalen, da de holdningene muslimene viser overfor denne gruppen er svært problematiske.

I avslutningskapitlet skriver Fosli: «Omtrent alle jeg snakket med, sa at de i varierende grad følte seg hjemløse eller fremmede i eget lokalmiljø – fremmed i eget land.» De opplevde at mange av innvandrerne var negative og til dels fiendtlig innstilt til det norske og til nordmenn.

Ungdommen hadde det spesielt vanskelig, for de følte et krav om å innordne seg ikke-norske normer og regler. Fosli beskriver dette som settlervirksomhet – «de etablerer egne, selvsupplerende samfunn basert på normer og verdier fra hjemlandet, og slik har mange av dem tenkt å ha det framover også.»

Via media får vi jevne drypp med enkelthistorier om familier som flytter og om etnisk norske barn som sliter med å fungere i det flerkulturelle Groruddalen. Statistikken forteller oss også at bomiljøet i dalen har blitt forringet for de norske, men tørre tall når ikke ned til vårt dypet av våre følelser. Det gjør denne boka.

Selv om ikke boka handler om innvandrermiljøene, forstår vi også at lukkede innvandrermiljøer umulig kan være av det gode. Uten samhandling med majoritetsbefolkningen, vil det vi oppfatter som negative holdninger og verdier reproduseres og kanskje også forsterkes.

Under lesing av boken gikk tankene til den muslimske kvinnen Elmas Berke som har skrevet boka «Tavshedens Pris» Hun påpeker at det er veldig vanskelig å ta et oppgjør med dypt problematiske sider ved muslimsk kultur. «Hver gang en på venstresiden kritiserer muslimske miljøer, er det langt flere som forsøker å nedtone eller relativisere problematikken. I en slik motstrøm er det vanskelig å trenge gjennom, sier hun til Politiken».

Tankene går også til filmen om Banaz – kvinnen som ble «æresdrept» fordi hun hadde valgt feil mann. Hun gikk gjentatte ganger til politiet for å fortelle om dødstruslene, og i filmen ser vi henne spørre politiet i London «Nå som jeg har fortalt dere dette, hva kan dere gjøre for meg?»

Problemet var at hun ikke ble trodd. De som ikke selv hadde opplevd denne virkeligheten på kroppen, klarte ikke å forstå situasjonen hennes. Den ble bagatellisert. De kunne umulig være så ille som hun la det fram. Derfor fikk hun ikke hjelp. Derfor ble det mulig å drepe henne – i London(!)

Nødvendigheten av å føle virkeligheten på kroppen er tydeligvis viktig. Ellers er det vanskelig å forstå at en beretning faktisk stemmer, at dette virkelig er noe vedkommende har erfart.

La derfor dette være en vekker for oss, og la alle oss som har lest Foslis bok tro på det som blir fortalt, tro på at virkeligheten oppfattes slik av mange av dem som lever i det flerkulturelle samfunnet.

La alle oss som har lest boka tenke at «nå som vi har vi blitt fortalt alt dette – hva vil vi gjøre med det?»

Halvor Fosli: Fremmed i eget land
ISBN: 9788251686679
Forlag: Schibsted
Pris: 174,00 kroner