Æresdrap og æresrelatert vold

Tiltalte i trippeldrapssaken: ”Vi er ikke så smarte. Vi har lav IQ”

Trippeldrapssaken som skjedde for to år siden i Pakistan går nå for retten i Oslo. En 56 år gammel norskpakistaner erkjenner medvirkning til drapene, utløst av at en norskpakistansk kvinne giftet seg av kjærlighet med fetteren i Pakistan. I dag forklarte 56-åringen seg om hvorfor drapene skjedde: ”Vi er analfabeter. Vi er ikke så smarte. Vi har lav IQ. Vi kan ikke ta ansvar for våre avgjørelser på samme måte som mennesker med utdannelse og høy IQ.”

Rights.no har foreløpig ikke omtalt rettssaken. Det skal vi gjøre senere. Uttalelsene til den tiltalte 56-åringen i dag, fortjener dog oppmerksomhet. Han har erkjent at han deltok i drapene i 2013 i Pakistan. I dag fikk vi forklaringen i Oslo tingrett, gjengitt i Nettavisen:

-Vi er analfabeter. Vi er ikke så smarte. Vi har lav IQ. Vi kan ikke ta ansvar for våre avgjørelser på samme måte som mennesker med utdannelse og høy IQ.

-Vi har gammel tankegang og gammel kultur. Verden går framover. Nå er vi i 2015, men vi har fremdeles gammel tankegang, sa han.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

-Hjernen vår virket ikke som den skulle. Man snakker om ære, og det var akkurat det som spilte inn. Det var ære, men hjernen virket ikke, sa mannen i retten.

Dette er klassisk tankegang fra offer- og krenkelseskultur. Det er utenforliggende årsaker som er skyld i hva som skjedde.

Pakistan, et arnested for æreskultur. Man kan ikke bedre.

Pakistan, et arnested for æreskultur. Man kan ikke bedre.

Æres- og stammekultur er preget av fravær av selvransakelse. Den er ytrestyrt, autoritær og kollektivistisk. Mens Vesten er preget av en indrestyrt ydmyk skyldkultur, der vi gransker årsakene til egen utilstrekkelighet ved å gå oss selv etter i sømmene, er bildet rakt motsatt i stammekulturer. Det er en klanderkultur. Feil og mangler er forårsaket av ytrestyrte forhold. Det er alltid «de andres» skyld.

Kanskje det mest påfallende ved denne stamme- og æreskulturen er den sosiale aksepten for aggresjon og vold. Mens vi i vår skyldkultur mister ansikt ved å vise aggresjon, oppnår man motsatt effekt i stamme- og æreskultur. Aggresjon avler respekt, som er et helt annet respektbegrep enn hos oss. I denne klanderkulturen er respekt synonymt med at omgivelsene kjenner frykt. Frykt i omgivelsene for hevnreaksjoner er nemlig det beste forsvarsmidlet i et rettsløst stammesamfunn der man kun har sine nærmeste slektninger og/eller stamme som beskyttere.

Aggresjon er således å vise styrke. Å gå den myke samtalen og diskusjonens vei – vår vestlige mellommenneskelige konflikthåndtering – er å vise svakhet. Å innrømme feil og mangler likeså. Man er tvert om et offer for ytre forhold, og derav oppstår krenkelsessyndromet og offersyndromet.

Nå innrømmer jo tiltalte feil, men den er jo heller ikke hans skyld. Det er skaperens skyld?

Vi kan dog med rette legge skyld på politikerne gjennom tiårene som lot denne offerkulturen etablere seg gjennom en lite gjennomtenkt innvandringspolitikk. Akkurat det skal tiltalte ha. Han har vel streng tatt aldri vært i Norge?