“Pepole don’t think anymore. They feel.”
Margaret Thatcher
Politisk styring er oppløst i Europa. All tanke er avløst av panikk.
Europa ble advart om at krig, fattigdom og nød ville skape et enormt press på grensene, men myndighetene var likevel totalt uforberedt. De fremstår overveldet og handlingslammet overfor folkevandringen til Europas velferd og trygget – en velferd som allerede vakler under presset av finanskrise, eurokrise, arbeidsledighetskrise og integreringskrise. For var det ikke massiv krise i EU for noen måneder siden? Med nådeløst kutt i velferd til egne arbeidsledige borgere? Og nå har EU plutselig endeløst med velferdspenger tilgjengelig for utlendinger som marsjerer inn i flokk og følge? Hvordan henger dette sammen? Og hva synes fattige europeere om det?
Flyktningkrisen er den største av dem alle
I stedet for å reagere i forkant med politisk planlegging, budsjettansvar, fasthet, samhold, forberedelser, analyse, ansvar, logikk, systemer, løsninger og handlekraft, reagerer Europa med følelser. Alle politiske taler handler om solidaritet, humanisme, forpliktelser og hjelp. Ingen handler om kostnader, fremtid, konsekvenser eller løsninger. Ingen snakker om egne borgere som trenger hjelp. Ingen styrer asylinnvandringen. Den bare skjer. Grensekontrollen har brutt sammen, og hundretusener uten ID-papirer flommer ukontrollert inn i Europa, og ufattelig nok: Dette synes innvandringsekstremistene er bra. Topp! politikk er erstattet av lettvint moralisme, kaos, tilfeldigheter, kriseløsninger, brannslukking og kortsiktig «hjelp» basert på prektighet. Men å friste folk til å risikere livet for å nå Europa er ikke å hjelpe. Det er å drepe.
Asylinstituttet er omgjort til asylindustri
Europas innvandrings-ekstremister er nå i tett allianse med kriminelle menneskesmuglere. IS benytter sannsynligvis sjansen til å utplassere fotsoldater til Europa. Men fortsatt er Merkels ansvarsløse budskap: ALLE ER VELKOMMEN, OG ALLE SKAL FÅ! Det inspirerer stadig flere til å risikere alt. Og for hver man «redder», setter man bare flere og flere i fare. Hjelpen er en bjørnetjeneste. En godhetens dødsspiral som ikke løser noen problemer: I stedet er det en problemgenerator: Millioner av mennesker står klare, og Europas velferd er begrenset etter mange år med krise og arbeidsløshet. Derfor er velferden man lover alle asylsøkere en bløff.
Merkel har gjort flukt, til et dødelig gameshow
Reglene hennes er: «Kast alt du har, betal alt du har, og risiker alle du har kjær – og kanskje vinner du premien! Gamble alt nå, før noen kommer foran deg! Det er lov å jukse, juge og dytte barn foran seg også. Alt er lov. Kanskje du vinner. Kontakt din nærmeste menneskesmugler i dag!» Europa tar «varmt» imot vinnerne av dette morbide gameshowet. Deltagerne som taper, de flyter i land på strendene, og flere og flere vil gamble. Merkel og innvandrings-ekstremistene har medansvar for disse dødsfallene. Hvorfor? For uten fristelsene, ville disse menneskene aldri lagt fra land med barna sine. De ville vært trygge med sin flyktningstatus i naboland, hvor nødhjelpen kunne økes kraftig. Nå lokker man bare flere og flere utpå. I det uendelige.
Tar innvandringsekstremistene lærdom av katastrofen de skaper?
Tvert om! Bildet av en død 3-åring brukes kynisk som et brekkjern for å åpne grensene ytterligere, og friste enda flere til å risikere alt. At faren hans nå antas å være menneskesmugler selv og har ansvaret for at mange druknet, er tankevekkende, men ikke poenget. Her er poenget: Lik som flyter i land på stranden er ikke et verktøy for en flerkulturell agenda eller et brekkjern for å få flere til å risikere livet. De er et symbol for godhetens uaktsomme ondskap.
Men har vi ikke ansvar for mennesker i nød?
Jo, men vi har ikke skylden. Og vi trenger ikke hjelpe til vi ødelegger for oss selv, for da hjelper vi ingen. Politisk ansvar strekker seg også mye lenger: Vi har også ansvar for å ikke lede folk ut i dødelig fristelse. Ansvar for å ikke gjøre vondt verre. Politikere har ansvar for å tenke fremover. De har ansvar for å ikke ødelegge for sine egne. De har ansvar for å stoppe menneskesmugling i stedet for å skape den. De har ansvar for tryggheten i samfunnet og velferden barna våre skal arve. Alt dette ansvaret som ingen av innvandrings-ekstremistene vil snakke om. Hysj, vi trenger ikke tenke ansvar, for vi føler!
Vi styrter.
Dødsspiralen må brytes før vi mister kontrollen helt: Båtene må kjøres tilbake på stranda. EU-landene må ta tilbake kontroll over egne grenser og egen fremtid. Orden og kontroll må gjenopprettes. Signalet «INGEN FÅR, SÅ IKKE KOM» må sendes ut, slik Australia har gjort, og med det spart mange, mange liv. Og et bærekraftig innvandringsantall må settes. Alt annet vil skape flere drukninger. For ellers er dobbelt så mange på vei. Og enda flere. Og enda flere – helt til velferdssammenbruddet overrasker alle innvandringsekstremistene som vil så vel, men som gjør så ondt.
Bare å være «slem» er å være virkelig «god» nå.
Så vanskelig er politikk – særlig i krisetider.